Litt om livet på Nerstad skole

NILS GARLI

Det er nå 50 år siden Nerstad ble lagt ned som skole. Nerstad var ikke bare en skolebygning. Til Nerstad hørte også «skolejord». Fra gammelt av hadde mange skoler skolejord, slik at læreren kunne bo der og dyrke jorda som en del av lærerlønna. Selve Nerstad var derfor en gård med låve, stabbur, størhus («størres») med skåle, åker, jorder og skog.

Selve skolebygningen hadde en leilighet for læreren i første etasje mens skolesalen normalt var i 2. etasje. Det var egentlig 3 skolesaler på Nerstad. To i andre etasje og en i første. Til vanlig ble bare den «søre salen» i andre etasje brukt til skole. Den «nørre» (nordre) salen i andre etasje ble brukt når det var noe ekstra.

En to-tre uker (helst på våren) var det ikke vanlig undervisning, men praktiske fag. Da hadde guttene sløyd og jentene håndarbeid (søm). En lastebil kom med sløydbenker og annet utstyr som vanligvis ble montert i den «nørre» salen.

Den tredje salen var i første etasje og ble kalt «gamlesalen». Den hadde tømmervegger og ble sjelden brukt til undervisning mens jeg bodde der. Men den ble noen ganger brukt som sløydsal. Og de første årene jeg bodde på Nerstad, bodde også forrige lærer (Gunnar Kjensrud) i den salen.

Håndarbeidlslærerinna bodde også på Nerstad når håndarbeidet pågikk. Hun hadde et eget rom i 2. etasje som vi kalte «lærerinnerommet». Sløydlæreren bodde på en gård i nærheten når det var sløyd. De to reiste rundt til skolene i Sør-Aurdal etter tur.

Min far (Ingvald Garli) var lærer på Nerstad i mange år – helt til den ble nedlagt og han ble rektor på den nye skolen. Han flyttet til Nerstad med meg og min søster da jeg var 6 år.

Vanlig alder for skolestart var da 7 år, men jeg var nysgjerrig og fikk lov tii å begynne når skolen startet om høsten. Jeg fikk da kortest mulig skolevei – en trapp opp! Jeg bodde på Nerstad i hele min folkeskoletid helt til jeg reiste ut på realskole.

I hele den tiden hadde Nerstad 2-delt skole. Det vil si at det bare var 2 klasser, småskolen for de yngste og storskolen for de eldste. Det kunne også hende en gang i blant at noen ble med søsken eller naboer i «feil» klasse – noe som var hyggelig for alle.

En storskoleklasse på Nerstad med et par besøk fra småskolen

Småskolen og storskolen var på skolen annenhver dag. Det ble da 3 skoledager i uka på den enkelte elev. Lørdagsfri var ikke funnet opp på den tida. Lørdag var en vanlig arbeidsdag – i skolen som i yrkeslivet. Men vi skoleelever hadde «fri» annenhver dag og savnet ikke lørdagsfri.

Det var bare én lærer på skolen. Han hadde alle timene og hadde både småskolen og storskolen. Det betydde at jeg hadde min far som lærer alle år på folkeskolen. Det gikk stort sett greit, men jeg følte nok at jeg fikk noe strammere tøyler enn unger flest. (Jeg fikk høre at hvis læreren ikke greide å oppdra sin egen unge skikkelig, hvordan skulle han da greie å oppdra andre barn!)

Læreren måtte også bruke skolejorda og være gardbruker. Vi hadde kyr, gris, sauer og en tid høner. Fjøsstell måtte som på alle andre garder gjøres to ganger om dagen. Mjølk ble separert og noen ganger ble det kinna smør til eget bruk. Vi solgte ofte melk til naboer og leverte noe til meieriet på Bagn.
Læreren var også «vaktmester» og «renholder» på skolen. De første 5 årene jeg bodde på Nerstad var det ikke innlagt strøm. Det betydde blant annet at det bare var vedfyring i hele huset. Skolehuset var dårlig isolert og det måtte til mye ved. Skolesalen måtte fyres noen timer før skolen begynte. Ved måtte bæres fra skålen og opp trappa hver dag. Det hendte at skolelevene hjalp til med å bære ved, men stort sett måtte vi gjøre det selv.

Selv etter at strømmen kom, var det hovedsakelig ved til oppfyring. Vi hadde ca 1,2 kw fast for hele Nerstad – både skolen og det private – alt på samme måler. Hvis en brukte mer strøm enn det, ble det overforbruk og mye dyrere. Og et par kilowatt hjalp ikke mye til fyring på denne store bygningen.

Så fort skoledagen var slutt, måtte det vaskes. Vi varmet vann på vedovnen og vasket gulv, pulter, trapp og ganger. Vanligvis tok min far golvet og trappa, mens vi ungene (min søster og/eller meg) tørket over pultene og kateteret samt vasket tavla og rengjorde svampen til dagen etter.

Om vinteren var det ofte snømåking. Hadde det snødd om natta, måtte det måkes før skolen begynte. Det måtte måkes til utedoene i låven, til skålen og selve skoleplassen foran portalene. Hadde det snødd mye, måtte det måkes helt opp til storvegen. Snøfreser fantes ikke, og snøploger var aldri ned til skolen. Men det var mye skispor på (og til) Nerstad, og løyper og små hopp på jordene og i utkantene. Det hendte ikke sjelden at noen ble igjen, eller kom tilbake etter skoletid for å ake mer, både på ski og kjelke.

Om sommeren måtte det gjerne gjøres noe vedlikehold – bl.a. å male golv og trapper. En måtte også reparere gjerder der det var nødvendig. Krøttera ble sluppet utafor gjerdet om morgenen og tatt inn igjen til kvelds, så det var viktig at gjerdene var i orden!

Et viktig arbeid var å hogge ved. Vi hogg veden i Nerstadskogen så fort skolen var slutt om våren. Motorsag hadde vi ikke. Redskapen var øks og bogesag, Vi slinnet (tok av barken på 2-4 striper på stokken) og la stokkene i reis til tørking om sommeren. Da ble de lettere å frakte når vi til høsten måtte dra veden ut fra skogen (eller låne en hest for å kjøre den) mot skålen. Der måtte vi sagde den i kubber før vi kløvde den. Oftest leide vi en som kom med bensinmotor og vedkapper til å sage kubbene, men kløyvingen måtte vi gjøre selv med øks. Vi rakk sjelden å kløyve alt før snøen kom, så det ble mye kløyving på vinteren også.

I tillegg til vedsjauing måtte jorda dyrkes. Det var mye stein i jorda på Nerstad, så hver vår måtte vi plukke stein på åkrene. Det var kjedelig arbeide, så vi ungene forlangte gjerne belønning for å gjøre det. Dyrkinga gikk stort sett i grasproduksjon og poteter - foruten vanlig kjøkkenhage og skolehage. Vi hadde ikke hest, så det ble mye ljåslått med hesjing og tørking på bakken.

Å være lærer på den tida førte også med seg mye utenom selve skolearbeidet. Min far var med på det meste som skjedde i kretsen og bygda forøvrig – som møter og tilstelninger, jubileer, konfirmasjoner, brylluper og begravelser. Ofte måtte han si noe eller skrive noe. Han lagde mange sanger, taler og prologer. Siden det var duplikator på skolen, kom folk ofte for å få kopiert noe i flere eksemplarer – spesielt sanger. Da vi fikk skrivemaskin, ble det også populært å få sangene maskinskrevet til ulke anledninger.

Jeg syntes min far hadde mye å gjøre. Han var bestandig oppe før oss om morgenen og i seng etter oss. Forberedelser, retting av skolearbeider og annen skriving og dikting skjedde mest seint på kvelden eller natta - etter at alle andre hadde lagt seg. Da jeg reiste ut og begynte på videre utdanning selv, var jeg fast bestemt på at lærer skulle jeg aldri bli!

Men selv om jeg ble lærer senere – på Nerstad var jeg elev og hadde en fin tid! Jeg manglet aldri noen å være sammen med. Også de dagene jeg ikke hadde skole selv, kunne jeg være med de andre elevene når det var friminutt. Og når skoledagen var over, kunne jeg gjerne bruke litt tid på orgelet som stod på salen – eller leke skole med andre unger som var på besøk.

Det var alltid noe å finne på. Utenom skoletid kunne vi for eksempel kikke i bokskapet på bøker vi ikke hadde lest. Noen ganger kom det bokkasser fra Folkebiblioteket med bøker også for voksne. Disse var beregnet til utlån for alle i kretsen – ikke bare for elevene, og det var ekstra spennende å smuglese i disse «voksne» bøkene.

Nerstad krets var ikke større enn at alle kjente alle. Det meste var oversiktlig og gav en trygg og god oppvekst både for meg og mange andre. Jeg ser tilbake til tiden på Nerstad med gode nostalgiske følelser!

Det er i år 50-års jubileum for Hedalen Skole. Den har blitt en moderne og god skole – samt et velfungerende samlingspunkt for mange ulike aktiviteter. Det er noe vi alle hedøler har god grunn til å være stolte over og glade for. At noen skolekretser dermed mistet sin skole, tror jeg ingen er lei for i dag. Men jeg håper den sentralskolen vi nå skal feire jubileum for, får bestå minst 50-år til!