Sist oppdatert: 29.11.2018 14:47

Helt om dagen, helt om natta
  LINE KAMILLA HEIMESTØL.

00:02: «Mamma?» Det forsiktige ropet fra femåringen trenger igjennom putevar og sovepust. Jeg har akkurat lagt minstemann ned etter nattpupp og bæsjebleie. Han er for stor for nattmat nå, jeg er klar over det. Men han får tenner, han er sår i halsen og han har løs mage. Puppen er en god trøst, selv om det også innebærer at de nye tennene får gnisse litt ekstra mot mors såre hud. Så er det så fint når han ikke gråter, for da får de andre sove.

«Mamma?» Femåringen roper igjen, denne gangen litt høyere. Jeg sukker og kryper ut i nattkulda. Gutten har vondt i foten sin, sikkert litt stølhet etter ivrig lek i barnehagen. Jeg masserer leggene og kjenner at huden er litt tørr. «Jeg burde smurt ham i går kveld,» tenker jeg. Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke prioriterte det. Sofaen og strikketøyet ropte på meg nede, og kroppen min var så sliten.

Jeg hører nye klynk fra minsten og reiser meg raskt for å unngå at gråten vekker mann og storebror. Femåringen gjemmer hodet i puta og hulker. «Jeg vil ikke at du skal gå fra meg, mamma!» gråter han. Jeg sukker, haster inn og henter en trøtt baby som nå har satt seg opp i senga si. Lister meg tilbake til femåringen og lurer babyen inn ved fotenden hans. Så krabber jeg selv oppi, dels for å sikre at den lille ikke faller ut og dels for å kunne holde rundt femåringen min.

Så ligger vi der alle tre. Minsten ivrig pludrende med femåringens kosebamse. Femåringen lykkelig med nesa begravd i halsgropa mi. «Jeg elsker dem,» tenker jeg. «Jeg skulle så gjerne kunne vært der for dem alltid og gitt dem alt de trenger».

04.45: En mistenkelig lukt siver opp fra minstens seng, og misfornøyde lyder bekrefter at bleia på nytt er full. Jeg er lege og vet godt at forskningen ikke finner sammenheng mellom tenner og løse bleier. Så er det likevel bæsjing til alle døgnets tider her for tiden. Forskerne kan ta seg ei bolle! Eventuelt kan de få lov å komme og skifte på ungen min, for nå er jeg trøtt.

Jeg står opp likevel, vil ikke at mann og storebrødre skal våkne, ønsker minst av alt at minsten skal bli sår. Bleia skiftes, og baby legges i armkroken for ny pupp. Han spreller fornøyd, fekter med armene og treffer meg i det ene øyet med ivrige, små fingre. Tennene gnisser litt igjen, og jeg undres på om det har gått hull på huden denne gangen. Jeg sukker og prøver å sove litt til.

07:45: Mobilen har allerede blitt satt på slumring to ganger, og nå er det mannen min som rusker i meg. «Skal ikke du på jobben i dag?» undrer han. Jeg skvetter opp og konstaterer at jeg faktisk har fått sove litt likevel. Men nå haster det, for eldstemann skal rekke skolen. Med babyen på armen rusker jeg liv i den trøtte gutten, før jeg haster videre til femåringen som strålende ønsker meg god morgen. Han er fortsatt lykkelig fordi mor og lillebror passet på ham til han sovnet i natt. Jeg smiler og håper det kanskje kan veie opp for den tørre huden som ikke ble smurt i går.

«Vafler, mamma! Kan du lage vafler?» spør femåringen. Denne gangen er han heldig, for røra står allerede klar i kjøleskapet. Med grovt speltmel, masse egg og lettmelk inneholder den næring som er grei å starte dagen med. Jeg flyr rundt i pysj og steker, mens jeg danderer vaffelhjerter, blåbær og omega3-fisker på de store guttas tallerkener. Minsten får også en bit, og jeg svelger samvittigheten som forteller at han egentlig er to måneder for liten til å spise mat med melk i. Storebror har glemt å smøre niste, så jeg ordner det også. Da får jeg i alle fall sjansen til å sende med ham litt frukt på skolen!

08:50: Utrolig nok er jeg ikke så altfor sen på jobben! Avdelingsleder sitter i samtale med en sykepleier på pauserommet, og begge hilser blidt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, for jeg skulle så gjerne satt meg ned sammen med dem. Jeg vet at sykepleierne på legevakta står i mange krevende situasjoner, og en av mine oppgaver er å være tilstede for dem slik at vi sammen kan gjennomgå dem for debrifing og læring. Det har ikke blitt nok tid til dette, dessverre.

10:15: Jeg har rukket en rask samtale med avdelingsleder, gjennomgang før nært forestående beredskapsøvelse og lesing og besvaring av flere e-poster. Nå har jeg hastet ut igjen og befinner meg på Bohus. Storebror skal få nytt rom, og han trenger møbler. Mannen har tatt mål og gjort beregninger, storebror har sagt sin mening, og nå skal de siste beslutningene tas. Jeg velger raskt ut klesskap og skrivebord. Kjenner på et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke får anledning til å male hverken hans rom eller gjesterommet. Naboen har akkurat pusset opp i stua si, og de har fått det så fint!

14:07: Denne dagen har jeg faktisk rukket å spise lunch med kollegaene! Gjennomgang av post, planlegging av strategi med avdelingsleder og økonomiske beregninger har det også blitt rom for. Nå kommer en yngre kollega inn, og vi har en prat om hennes planer videre. Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått tid til å følge henne opp like godt som jeg ønsket. En av arbeidsoppgavene mine er å veilede yngre kollegaer. Heldigvis går det bra likevel, og kollegaen forteller glad om flere jobbsøknader som er sendt. «Jeg elsker jobben min,» tenker jeg. «Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid for å fylle de behovene som er her.»

15:15: Jeg svinger inn i gården hjemme og konstaterer at minstemann er i ferd med å våkne fra ettermiddagsluren sin. Fort løper jeg inn og gir mannen beskjed om at jeg ønsker å hente femåringen før babyen oppdager meg. Han nikker og rusler ut for å hente den lille.

Femåringen smiler lykkelig og forlanger å bli båret hele veien hjem. Jeg løfter ham opp, holder rundt ham og forsøker å glemme at armene allerede er slitne etter nattas byssing av en urolig babybror. Hjemme venter den lille på mors fulle pupper, og storebror er klar med beretninger om dagens liv på skolen. Dessuten står mannen i en vanskelig sak på sin jobb, og han vil gjerne kunne drøfte et skriv han har skrevet med meg i løpet av kvelden. «Jeg elsker dem» tenker jeg. Og så kjenner jeg på et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gi dem alt de ønsker seg.

19:25: Mannen har rukket å gjennomføre sin joggetur, middagen er vel fortært, storebror har vært på judo, minsten sover og femåringen har både blitt dusjet og smurt. Nå ligger han i senga og er lite fornøyd med situasjonen. Jeg står i treningstøy, klar for en rask joggetur. «Mamma, jeg vil du skal sitte hos meg til jeg sovner!» gråter han. Men jeg kan ikke det, ikke i kveld. Ikke uten at joggetur eller storebrors leksehjelp utgår. Og jogging må jeg ha plass til, for hvordan skal jeg kunne klare alt uten å få trent?
Jeg gir ham en klem og kjenner på den dårlige samvittigheten. Mens døra slår igjen bak meg, hører jeg babyen klynke og femåringen hulke. Mannen er på plass, klar til å forsøke å dekke begges behov samtidig. Storebror er heldigvis fornuftig, han har stengt seg inne på gutterommet med dataspill og lekser.

20:17: Svett og støl sitter jeg på gulvet hos femåringen. Han har ligget sur i senga og ventet våken på mor. Mannen har heldigvis klart å få minsten til å sove igjen mens jeg var ute. Med smartmobilen på plass leser jeg igjennom mannens forberedelser og rekker samtidig en kort chat med x-mann om de store barnas behov. Et par jobb-e-poster får jeg også kikket på. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet for at storebror fortsatt venter på rommet sitt. Helst skulle han vært i seng kl 21, og det vil vi nok ikke klare i kveld.

20:45: Storebror, mannen og jeg er på plass i sofaen, og en naturdokumentar om primater settes i gang. Det er engelsk tekst og tale, slik at storebror får fullført engelskleksa si. Dessuten er det hjemmelagde, grove rundstykker til kveldsmat, fiks ferdig fra fryseboks via komfyr. Det spises og skrives setninger på Ipad om hverandre. Storebror koser seg stort og er glad for den nye, hjemmestrikkede nisselua han har fått av meg. Og mannen smiler, for han vet at snart får han drøftet den vanskelige saken sin.

22:22: Mannen rydder unna de siste lekene og jeg krabber under dyna. Minsten sover fortsatt! Femåringen har heller ikke gitt ytterligere lyd fra seg, og storebror har både nistepakke og gymtøy under kontroll. For en velsignelse det er å kunne sove uten en baby som klyper meg i ørene! Jeg føler meg flink som tross alt har gitt både barn, mann og jobb noe bra i dag. Dessuten kommer det nye dager, og da kan jeg kanskje klare det enda bedre?

23:45: Minsten sutrer, og en lett gjenkjennelig lukt brer seg i rommet. Jeg er helt på dagen og helt på natta, og akkurat nå er jeg lite fornøyd med rollen jeg har. Men så husker jeg femåringens ord, da jeg forlot ham til fordel for dusjen tidligere i kveld: «Mamma, vet du hva? I går så jeg en fin bukett blomster på butikken. Og de har jeg lyst å kjøpe til deg, for de fortjener du!»