Hva er kvalitet?

Som utflytta hedøl har jeg interesse i å følge med på hva som skjer i hjembygda mi. Siden jeg er helsepersonell, er det særlig aktuelt for meg å se hvordan Sør-Aurdal velger å bygge helsetjenester til sine innbyggere. Nå ser jeg at det kan være aktuelt å flytte demenskollektiv og boliger for personer med særskilte behov fra Hedalen til Bagn. Et argument er at dette vil «samle fagmiljøet» og dermed gi «økt kvalitet». Dette argumentet har jeg sett brukt i mange sentraliseringsdebatter, men jeg kjøper det ikke. Tvert imot mistenker jeg at det er en uttalelse politikere og administrasjon gjerne kommer med fordi det høres bedre ut enn at man må spare penger.

Selv jobber jeg som legevaktoverlege og kommunalt ansatt lege i Larvik. En av mine arbeidsoppgaver er å sørge for at kommunens innbyggere får best mulig kvalitet i helsetjenesten vi yter. Dette er min bakgrunn for å uttale meg om sentralisering kontra å beholde tjenester nær befolkningen.

For meg er det lett å trekke fram Akuttforskriften, som regulerer mine egne arbeidsoppgaver. Den omhandler statens og kommunenes ansvar når det gjelder å yte akuttmedisinske helsetjenester til befolkningen. Et sentralt tema der, er at befolkningen ved behov skal få hjelp der de er. Gamle, demente, kritisk skadde eller andre med særskilte behov, skal ikke måtte forflytte seg inn til legevakten om dette kan unngås. Derimot er enhver legevakt pliktig til å ha et eget kjøretøy, utstyrt med nødvendige hjelpemidler til å utrede og behandle. I Valdres har bilen blålys, og legen rykker ut sammen med ambulansepersonell dersom det er behov for å komme raskt fram.

Samtidig er det dessverre ikke slik at legen alltid kan rykke ut. Det kan være hun må prioritere pasienter på legevakta som også er syke. Da er det viktig at legen har god dialog med sykepleiere og ambulansepersonell der pasienten er. I mange kommuner har man løst det med å bemanne hjemmesykepleien med nødnettradio. På nødnett kan man utveksle pasientsensitiv informasjon, og man kan raskt få prioritert kontakt med legevakt og AMK-sentral. Piloter settes nå i gang hvor man undersøker effekten av å ha helsevakter på mindre steder, hvor sykepleier for eksempel på et helsesenter i bygda fungerer som første respons ved kritisk sykdom på stedet. Helsesenteret har hjertestarter og annet akuttmedisinsk utstyr, og for eksempel brannpersonell er utdannet til å bistå. Sentrale myndigheter ønsker nemlig at befolkningen skal være sikret god og forsvarlig hjelp – selv om de bor på bygda.

Men er det slik at sentralisering nødvendigvis øker kvaliteten? Her har vi dessverre mange eksempler på at slikt ikke er tilfellet. I helsevesenet kan jeg trekke fram problemene som har kommet ved å lage flere storsykehus. Gode fagmiljø blir brutt opp – og det tar tid å danne nye. Det store fagmiljøet kan endog bli for stort. For pasienten kan det store oppleves skummelt og uoversiktlig, og for pårørende for langt å besøke sine kjære som er innlagt.

Hva er kvalitet i helsetjenesten? Nøkkelen her er at det handler om mye mer enn faglig kompetanse hos personen som yter tjeneste. Flere elementer er viktige for at en pasient skal føle seg sett, forstått og ivaretatt – og få en god behandling:

– Trygghet og tillit, noe som opparbeides over tid og som dessverre er lett å bryte ned.

– Kjennskap og mulighet til å påvirke hva som skal skje.

– Nærhet til tjenesten, slik at minst mulig energi går med til å reise dit – og muligheten er tilstede for de nære å delta i pasientens liv også ved en innleggelse.

– Et godt samarbeidsklima og arbeidsmiljø på den ansattes arbeidsplass – slik at forholdene ligger til rette for at den enkelte kan yte sitt beste.

– Mulighet for faglig oppdatering for den enkelte ansatte, både i dagliglivet og for eksempel ved mulighet for å dra på kurs.

Hedalen har i tillegg minst to viktige faktorer til som gir mulighet for økt kvalitet:

– Frivillige, blant annet fra Hedalen helselag, Hedalsheimens venner, menigheten og privatpersoner stiller opp for å pynte på nærmiljøet, pusse opp og innrede og bidra til hyggestunder, andakter og andre arrangementer.

– Fekjær psykiatriske senter har et høyt kvalifisert fagmiljø. Her bør det være mulighet for samarbeid!

Til slutt vil jeg trekke fram en anonymisert historie fra mitt eget nærmiljø. Den handler om fru Hansen, som i alle år har bodd i en enebolig i Tjølling. Her har hun handlet på lokalbutikken, og her har hun stelt grava til sin avdøde ektefelle. Nå har hun blitt dement, og hun har derfor fått plass i en omsorgsleilighet ikke langt fra eneboligen.
 
Siden fru Hansen kjenner nærmiljøet sitt, kan hun fortsatt gå sin vante tur til og fra kirkegården med rullatoren. Dessuten kjenner både presten og kirketjeneren fru Hansen godt – og det gjør også naboene i området. Om fru Hansen en dag skulle ta feil vei, noe som dessverre innimellom hender, er det derfor alltid noen som vennlig hjelper henne i rett retning igjen.

At fru Hansen har fått plass i omsorgsboligen nær eget hjem, gjør at hun lenge kan unngå innleggelse på sykehjem. Hun kan få lov å beholde friheten ved å gå tur og tryggheten hun opplever ved å kunne besøke ektefellens grav. Dessuten har hun enda en glede i livet, og det er at barnebarnet Stine akkurat har fått en datter. Hver onsdag deltar Stine og datteren på babysang i menighetshuset ved siden av omsorgsboligen. Og etterpå stikker de innom fru Hansen for litt kos og en kaffekopp. Dette er ukas høydepunkt både for store og små!

Sentralisering er et tveegget sverd, og vi med lederansvar må holde tunga rett i munnen når vi forsøker å forvalte begrensede kommunale midler. Skal vi lykkes, må vi fokusere på hva som er våre kjerneoppgaver. Og – ikke minst – vi må gjøre helhetsvurderingen for å sikre best mulig kvalitet i tjenestene vi yter, for alle kommunens innbyggere.