Da stabburet på Vassfarplassen brant ned

Gården hadde også eget kvernhus i Grunntjernfossen, fiskehytte/garnhus og tjærebrenneri ved Nevlingen. Fiskehytta gikk forøvrig under navnet Mikkelshytten. Vi bør vel også nevne seteren Arnebu som lå lenger inn i Vassfaret, og Fjellsetra ved fjellvannet ovenfor gården.

Nå bør jeg vel egentlig skynde meg å si at stabburet selvfølgelig fortsatt står på sine pilarer og lever i beste velgående. Men slik har det ikke alltid vært, ifølge flere av landets aviser. I oktober 1958 kunne man nemlig lese at denne kjente bygningen var brent ned. En tragedie hadde rammet Vassfaret, og de mange vandrere som hadde søkt nattely her på sine vandringer i denne kjente skogsdalen, sørget over tapet av dette 'obligagtoriske' overnattingsstedet.

Nyheten om brannen nådde også forfatteren Per Hohle (1918–1999), og i avisen Valdres hadde han en 'nekrolog' på trykk den 17. oktober. Han hadde mottatt denne triste avismeldingen om at stabburet på Vassfarplassen hadde brent ned, og følte behovet for en liten 'oppsummering' av tingenes tilstand i Vassfaret. Vi tar med følgende avsnitt:

'Så skulle heller ikke dette klenodium få være i fred. Stabburets sørgelige skjebne hører forøvrig inn i bildet av den triste utvikling som har funnet sted i Vassfaret i de siste årene. Det begynner å bli stusslig i denne vakre skogsdalen nå, – bilvei til Nevlingsdammen, motordur langs veien og i liene, skogskoier gror opp innover dalføret, teknikken rykker fram på bred front, Vassfarplass-stabburet nedbrent. Hendelsesforløpet står ellers i samklang med tiden. Mekanisering og tilintetgjørelse av naturens idyller for enhver pris. Selv i skogensomheten unner man ikke mennesket fred og ro lenger'.

Per Hohle vandret jo mye i det veiløse Vassfaret, så man kan jo på en måte forstå at han ikke likte mye av det som fulgte med veibyggingen innover i dalen. Selv i dag er nok mange fortsatt enige i Hohles uttalelser fra 1958. Nå var imidlertid ikke alt helsvart i hans artikkel. Han roste foreningen Vassfarets-Venner som ikke bare hadde reddet mølla i Grunntjernfossen, men også restaurert den. Han mente de fortjente ros for sin idealistiske og utrettelige kamp for vern av Vassfaret.

Hohle avsluttet med følgende: 'Alle friluftsfolk som har besøkt Vassfaret, vil dypt beklage at det prektige stabburet på Vassfarplassen er borte. Det var også et godt husvær for natten. Et forhold som dessverre førte til dets sørgelige skjebne. Men tankeløse folk finnes jo overalt.'

Men ni dager senere kunne avisen Valdres avkrefte at det var stabburet som ble flammenes rov. Denne gangen var det journalist Gudbrand Brager (1908–1982) som førte pennen. Brager var avisens mann i Hedalen, og dekket de fleste hendelsene her og i Vassfaret.

Han kunne meddele at det var låven som hadde brent ned, og at dette selvfølgelig var like beklagelig. Men han uttalte også at eieren av Vassfarplassen hadde til hensikt å rive låven og nytte det til ved for sine skogsarbeidere, og at det derfor 'faller atskillig lettere å forsone seg med hendingen. Enkelte skogeiere nærer nemlig ingen pietetsfølelse for den gamle bebyggelse som er igjen der inne, de er typiske materialister ser det ut til'.

I dag er jo Vassfarplassen på lang vei bygget opp igjen og blir tatt godt vare på, med stabburet fra 1846 som det naturlige midtpunkt. Mange av oss som er for unge til å huske den gamle låven kan glede oss over at en ny har gjenoppstått, og Per Hohle og Gudbrand Brager hadde nok også gledet seg over det!