Påskeandakt på Gunnvang langfredag

Det er påskeferie, det er hytteliv, det er skiturer på perfekt klisterføre. Herlige dager. Og alt er en sidevirkning av noen begivenhetsrike dager i Jerusalem for 2000 år siden.

Helge Hartberg. Foto: Arne G. Perlestenbakken

Det er påske. Påsken i Jerusalem ble feiret til minne om at Jødefolket ble reddet ut av fangenskapet i Egypt.

Men det som skjedde den første dag i uken under denne påskefeiringen, gav påsken et helt nytt innhold for Jesu etterfølgere. En befrielse fra et annet fangenskap, en befrielse fra fangenskapet under vårt opprør mot Gud.

JESUS KRISTUS MESSIAS GUDS SØNN sto opp av graven.
Det var denne meldingen Jesu etterfølgere reiste rundt i verden med i årene som fulgte: Jesus sto opp fra de døde. De kunne saktens ha sunget ‘Et barn er født i Betlehem’. De fortalte om Jesu undere, om Jesu lignelser og om all hans forkynnelse. Men hovedbudskapet var: Jesus sto opp av graven.
Hvorfor dette ble så viktig, er det vi minnes i dag, på langfredag. Langfredag skjønte disiplene ingen ting. De stolte jo fullt og fast at Jesus var Messias som var kommet for å frelse folket. Og nå var han død. Hele prosjektet lå i grus.

Men så sto Jesus opp av graven. Jesus var likevel den som skulle frelse. Og frelsen lå nettopp i det som skjedde langfredag. Jeg vet ikke helt hvor lenge det tok før disiplene skjønte sammenhengen. Men hele Det nye testamente er preget av forfattere som ser sammenhengen mellom langfredag og påskedag.

Fremstillingen av Jesus på korset har gjort dypt inntrykk på mennesker i alle år som har gått siden den gangen det skjedde.
For en del år siden skrev Hans Fredrik Dahl en avisartikkel om sitt møte med et maleri av den korsfestede Kristus, et maleri som ble malt av den verdensberømte maleren Rembrandt for 360 år siden.

Historieprofessoren og kulturskribenten Hans Fredrik Dahl var på tur i Frankrike og kom til en kirke der Rembrandt-maleriet befant seg. Synet av bildet gir professoren et sjokk. Dahl forteller:

«Jesus henger for så vidt som han alltid gjør på krusifikser, dinglende fra naglepunktene og med hodet lent mot venstre. Men blodspruten fra spikerslagene dusjer illevarslende frisk og rød mot den tordentunge bakgrunnshimmelen hvorfra Vårherre nettopp har latt alt lys forsvinne. Legemet buer seg langs et kors som er hastig slått sammen av gamle materialer og plugget ned i bakken av kyndige hender. Som alltid hos Rembrandt må man beundre realismen i gjengivelsen av hver muskel, hver fiber i menneskekroppen, også i denne fordreide stillingen.

Vi forstår av kroppens språk, at i dette hellige øyeblikk er det fortsatt liv i Frelserens legeme. Det er når blikket går tilbake til hans ansikt, at vi fatter at det er dødsøyeblikkets innledning vi er vitne til: fortrukket av smerte kaster Menneskesønnen ansiktet bakover, viser ingen edle trekk, snarere pinefulle skrukninger som i ukontrollerte spasmer jager bort det berømmelige lysende åsyn. Han har nettopp sagt:” Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg” og han dør faktisk mens vi står her og ser på.

Ett punkt i det ynkelige legemet gløder av en ånd som viser at dette likevel er en død annerledes enn andre: Jesu blikk bærer bud om et budskap fra den andre siden. Annerledes kan det ikke forklares at en som forlater livet, skinner mot oss som står og ser. Men hva er det han i denne stund vil si med sitt blikk?

Skikkelsen på korset synes så tydelig å si:
” Jeg dør – for at du skal leve.”»
Slik skrev Hans Fredrik Dahl.

Professoren reiser videre, men Rembrandt-maleriet har satt spor. Jeg vet ikke hvordan Dahl stiller seg til den kristne tro, men det han forteller fra den lille landsbykirken i Frankrike, treffer midt i sentrum av kirkens tro, og midt i sentrum av langfredagens budskap: Jesus dør – for at du skal leve.

Langfredagens budskap er: Jesus gjør soning for vårt opprør mot Gud.
Og påskedagens budskap er: Den allmektige Gud signerer den forsoningen Jesus gjorde.

Da vi sang «Påskemorgen», sang vi: ‘Vår forsoner til evig pris, han ville bløde, for oss å møte i paradis’. Og derfor kunne vi synge ‘Redningsmannen er oppstanden’. Gud godtar oppgjøret.

Uten påskedag ville langfredag ha vært den store katastrofen.
Uten langfredag ville påskedag bare vært et interessant tilfelle av oppvekkelse fra de døde. Det var naturligvis en stor ting at Jesus vekket Lasarus til live igjen, og Jairus’ datter og enkens sønn i Nain. Og i Apostlenes gjerninger leser vi at Peter vekket Tabita til live igjen.
Men verken Lasarus eller de andre lever lenger i dag. At de ble vekket opp og fikk noen år ekstra, var eksempler på Guds makt over kroppene våre. Og da Jesus vekket opp noen, kan vi se det som et forvarsel om hans egen oppstandelse. Men ingen av disse kunne frelse oss. Ingen av dem kunne gjenopprette relasjonen mellom Gud og mennesker. Det gudsforholdet som opprøret vårt mot Gud ødela, det er det bare Jesus som kan gjenopprette. Den undergangen som menneskeheten havnet i, er det bare Jesus som kan redde oss fra.

Påskedag gir svaret på hva langfredagen handler om. Langfredag handler ikke bare om et brutalt justismord. Langfredag handler om Guds plan for å redde menneskene tilbake til det gudsforholdet som var blitt ødelagt. Tilbake til det gudsforholdet som ikke skal få lov å gå tapt.

At Jesus døde for vår skyld, er bærebjelken i hele kristenhetens historie.

Jesus roper: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Og så er Bibelens svar: Jesus ble forlatt av Gud, for at du ikke skulle bli forlatt av Gud.

Og korset Jesus hang på, er blitt det viktigste symbol på vår tro. Håpet om frelse, evig liv og salighet er fast knyttet til det som skjedde på Jesu kors.

Jesus dør. Var det nødvendig? Gud er en kjærlig Gud. Han kjenner våre feil og mangler. Men han elsker oss likevel.
Han vet om våre synder og ser at vi stadig bryter hans bud. Og enda er han glad i oss.

Når vi da ser hva galt vi har gjort, og går til Gud med det, ber om tilgivelse, ber om hjelp til å leve mer etter hans vilje, kunne han ikke da tilgi oss og legge alt bak seg uten å kreve at noen skulle straffes for det?

Hvis barn kommer til sine foreldre og ber om forlatelse for det gale de har gjort, så ville de fleste gitt barnet en varm klem og tilgitt det gale og sagt at det var glemt. Ingen ville svart: Det er i orden, men noen må ta straffen for det du har gjort.

Kunne ikke Gud gjort det på samme måten?

Dette er spørsmål som vi ikke finner svar på. Det er Guds hemmelighet. Og vi må finne oss i at det forblir et mysterium. En som bare vil godta det han forstår, han vil miste hele evangeliet.
Det vi kan ane, er at vi står overfor noe som har med Guds hellighet å gjøre. Gud er hellig, og han kan ikke fornekte sin egen hellighet. Å gjøre Gud imot er noe annet enn å ryke uklar med en kompis. Å gjøre Gud imot er å angripe hans hellighet.

Jesu død forteller oss om Guds kjærlighet. Men den forteller også noe om alvoret ved å handle imot Guds hellige vilje. Gud er ukrenkelig. Og han kan ikke fornekte seg selv. Derfor måtte han ta våre synder på alvor.

Det var ikke uflaks at Jesus døde. Det var Guds plan og Guds vilje. Jesus visste det. Og han fortalte det til disiplene på forhånd. Riktignok forsto de ikke det han sa. Men etter at det hele var over, måtte de innse at dette hadde Jesus forberedt dem på.

Profetene i Det gamle testamente hadde fortalt det.
Når Jesus døde, var det oppfyllelsen av skriftene som sa at dette måtte skje.

Så ser jeg Jesus på korset. Min synd og min svikt brakte ham dit. Når jeg tok det litt lettvint med et av Guds bud, når jeg såret et medmenneske, når jeg la mer vekt på hva andre mennesker mente om meg enn på hva som var Guds vilje, da brakte det Jesus til korset. Så alvorlig er det å være et syndig menneske, også når synd og skyld og nederlag er godt skjult bak en pyntelig fasade. Hver eneste svikt hos meg brakte Jesus i døden. Min troløshet møter han med sin trofasthet.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
For at Gud ikke skulle forlate oss, derfor forlot han Jesus på Golgata. Han forlot Jesus istedenfor å forlate oss.

Så kommer påskedag. Gud i himmelen gir sin godkjenning. Bruddet mellom Gud og mennesker er reparert. Den ødelagte relasjonen er gjenopprettet. Gud setter sitt gyldighetsstempel på soningsverket som Jesus fullførte.

Det har skjedd noe ufattelig. Jesus har seiret over død og grav. Jesus har seiret over alt som ville skille deg fra Gud. At Gud vakte Jesus opp fra de døde, betyr at en ny tid har begynt. Og i denne nye tid, vil han ha deg med.

Du vil aldri forstå det. Å bli frelst inn i Guds rike, vil for alltid bli et mysterium. Det eneste du kan gjøre, er å bare ta imot. Jeg tenker meg kristentroen som en åpen hånd som rekkes fem til Gud for å ta imot hans gave.

Jødene feirer påske til minne om redningen fra fangenskapet i Egypt.
Den kristne kirke feirer påske i takk for utfrielsen fra fangenskapet under vårt opprør mot Gud.

Nå skal du synge: «Takk at du tok mine byrder.» Det skal være en takk for alt Jesus gjorde på langfredag, og en takk for at Gud befestet det hele påskedag.