En liten jule-historie

Posthuset, Hedalen i Valdres. Året er 1957. Hun er 5 år.

(Dette er en del av en novelleserie om det å være 5 år - på Posthuset, Hedalen i Valdres – i 1957)

Det var ingen ting de gledet seg mer til enn til jul. Da skulle alt lyse og skinne og glitre og alle skulle være glade og snøen skulle dale lett.

På julaften – som var på en tirsdag – stengte Postkontoret klokka 15:00.

"Nå starter Helligdagsfreden", sa faren, og han sa det på en høy utpust slik at alle måtte forstå hvor viktig dette var. Hun skjønte ikke det – for det var vel fred i Norge nå? Faren hadde sagt så mange ganger: "Hør her unger – nå må dere huske på at det ikke skal bli mer krig i denne verden – vi vil ha fred nå ."

Selv om radioen noen ganger stod ekstra høyt på og de måtte liste seg over stuegulvet. "Ti stille unger – vi må følge med på hva som skjer her i verden. Det er en kald krig vi har nå. Verden blir kanskje gal igjen."

På minuttet kl. 15:00 på julaften gikk de ut – mor, far, storesøsteren og hun. De lyttet, og alle hørte klokkeklangen som kom fra kirka selv om det var tett med snøfall. Og hun – hun var i hvert fall sikker på at hun hørte klokkene. "Du innbiller deg så mye, du", sa søsteren. Men hun trodde at hun hørte klokkene hun også.

Da begynte det å bli skikkelig jul! De satte de seg foran den store Radionetten og søsteren – som allerede hadde begynt på skolen og som var stor – og som til og med kunne både lese og skrive – fikk lov til å sette på LP-en med kirkeklokkene. Og omtrent midt på - der var Hedalen stavkirkes klokker!

De var så stolte! Både faren og hun gråt litt da de kom til klokkene deres. De klokkene var de fineste av alle de andre og de hørte store forskjeller. Det var ingen som hadde slik klang som deres egne kirkeklokker.

Det banket på stuevinduet. Ute var det helt mørkt og veldig kaldt. Det var bare han som hadde glemt å hente pakken sin på postkontoret – mens det var åpent.

Men det som nesten var aller best med jul – var at slaktetida var over!
Slaktedagen var den verste dagen i hele verden. Ungene fikk beskjed om å holde seg for øra – og synge – og grisen – som alltid het Klara – og som de hadde hentet på grisebilen ved Samvirkelaget i mai i en postsekk – skreik og alt var vått, kaldt, ekkelt, og det luktet blod.

Det var den verste dagen i hele året- og kanskje også i hele verden. Men nå gjaldt det å glede seg til jul!

Utpå ettermiddagen slaktedagen, begynte det å sive opp fra kjelleren – lukten av ferske kjøttkaker. Da fikk søsteren og hun en hel kjøttkake hver – på hver sin gaffel – uten å måtte spise poteter til. Men da det dagen etter ble servert lungemos til middag – da fikk ungene lov til å bare spise poteter.


Solveiglie1@gmail.com