Tur til Galdhøpiggen

Tidlig stod vi opp.  I grålysninga forlot vi Hedalen.  Mørkt var det da vi kom hjem.  Men turen til Galdhøpiggen ble en naturopplevelse av de sjeldne!

Søndag 1. september arrangerte Hedalen barne- og ungdomsskole tur til Galdhøpiggen.  Bussen reiste fra skolen klokka 06.15, og da klokka var 10.30, var vi framme ved Juvasshytta.

Lenge lurte vi på om vi kom til å få se Galdhøpiggen i det hele tatt.  Fjelltoppen var innhylla i mørke skyer.  Men etter en halvtime letta skydekket, og vinden som hadde vært rimelig frisk på morgenen, begynte å avta.

Gaiden vår (ja det heter faktisk det nå) var nepaleser  Han fortalte at han hatte vært på toppen av Mount Everest hele åtte ganger.  Vi hadde med andre ord liten grunn til å frykte at han ikke skulle få de 38 hedølene pluss bussjåfør fra Begnadalen trygt opp og ned fra fjelltoppen.

Oppstiginga til Galdhøpiggen tar ca. tre timer.  -- Ta det med ro, sa gaiden. 
---Gå sakte.  Her er det mange glatte steiner.  Og rådet ble fulgt.

Etter en time var vi framme ved Styggbreen.  Vi kunne se mange sprekker i den blåhvite isen.  Vi satter derfor pris på å kunne gå i tau, trygt leda av vår nepalesiske gaid.

I løpet av det siste døgnet hadde det kommet noen centimeter snø.  Dette gjorde at det ikke var så glatt å gå på breen.

Den siste oppstigninga var temmelig bratt. Det måtte den jo være, for høydeforskjellen mellom Juvasshytta og Galdhøpiggen er ca. 600 meter.  Til nå hadde vi bevega oss i moderat stigning.

Heftig pust etter frisk luft kunne høres i det vi klatra over glatte steiner. 
-- Det må være høyden som gjør det, anførte en i følget.  --Vi er tross alt over to tusen meter over havet! :-)

Presis tre timer etter at vi starta, var alle 39 på toppen.  Skoleelever, foreldre og andre fra bygda kunne i perioder se at tåkedottene forsvant, og utsikten til Glittertind og andre fjell var fantastisk!  Nå var det bare svak vind, og en kunne sitte i solveggen ved steinhytta og lange innpå brødskiver, kaldt eller varmt drikke og litt godteri.

Turen nedover gikk også bra.  Klokka halv fem var vi på Juvasshytta.  Halvannen time seinere satte vi oss til bords på et hotell i Lom for å spise middag.

Turen hjemover ble vesentlig stillere enn resten av dagen hadde vært.  En tidlig morgen, en flott fjelltur og en bedre middag gjorde av øyelokkene på flere av turdeltakerne begynte å bli temmelig tunge.

Andre var derimot i full gang med å planlegge neste års fjelltur.  Bør den gå til Glittertind, eller er det andre fjelltopper som fortjener besøk av hedøler med masse futt i kroppen?

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |