Spor av kirke- og folkeliv i Sør-Aurdal gjennom 900 år
Ved Reinli kirke

Pilegrimsvandringa

På Hølersetra

Søndag i Hedalen

Syste ligg i Bergstjenn

Forteller:
Vi tenker oss 600 år tilbake i tida. Et følge med to hester og flere karer kommer etter Kongevegen mot Hedalen. 

Hestene har tunge bører og har gått langt. Svært langt. De stiltrer seg forsiktig over kloppene ved Frostmyrene og karene passer godt på klevene. Når en hest glir på en stein eller tar i med et napp, kommer en fin lyd fra dette de har på ryggen. En metallisk klang.

Etter vegen, ved låge og mørke årestuer, står fillete unger ved hushjernene og titter på disse fremmede som kommer. De to første kirkeklokkene er på tur til Hedalen...

Klokkene har ei lang reise bak seg. Til vanns og til lands.

For helt ute ved kaupangen ved kysten er de blitt til. I den glovarme smeltehytta til Nicolaus engelskmann. Nicolaus, som ble hentet fra andre sida av havet, fordi han var så flink til dette handverket. Nicolaus, med det fremmede språket og med overkroppen  skinnene blank av svette.

Av flytende blank messing støper han dem. Store klokker som skal ljome mellom steinveggene i tunge domkirker. Og mindre klokker til små bygdekirker mange dagsreiser inn i landet. Alle er de klokker som skal følge mennesker og generasjoner fra fødsel til død.

Nicolai støper et minne om seg selv i det glinsende metallet: «Nikolai Angelus me fecit». Nikolai engelskmann gjorde meg.

Noen dagsmål etter at dette følget kom over Frøstmyrene, ringer kirkeklokkene for første gang i Hedalen.
(Klokkeklemt, kiming, klokkeklemt)
De synger, nynner, gråter, og tonen gynger som usynlige bølger i glassklar høstluft. En bjønn borti Grøvslia stanser, slår de lodne ørene opp og lyer. Karene som samler myrmalm i Fledda, slipper redskapene og snur seg forundret, med halvåpen munn mot kirka. Kvinner medvannbøtter, stanser og retter ryggen – lytter.

Nikolai Angelus me fecit! De to klokkene er endelig framme...

(Klokkeklemt. Sang fra tårnet.)

Forteller:
Systerklokkene ble de to kalt. Sagnet forteller at den ene av dem en gang skulle fraktes til ei annen kirke. Den ble kjørt med slede, men på Bergstjenn brast isen og klokka ble borte i djupet. Men så sier sagnet at sju brødre en gang skal få den opp ei St. Hans-natt. Men ingen må si et eneste ord, om det skal gå bra. Klokka som ble igjen her i kirka, sørget så over den som ble borte. Når den skulle låte, sang den:

Ding, Dang, Dalang, Torstein Smalang, syste ligg i Bergstjenn.