"Bakeriet" legges ned

-- Dynamitt har vi ikke solgt, men truser skaffa vi til dem som ville kjøpe det, forteller Otto Brenna til Hedalen.no.  Opprinnelig var det et bakeri her, og det ble først lagt ned i 1956. 1. juli stenger nærbutikken Haldor Grøvs Etterfølger dørene.

Haldor H. Grøv startet sin bedrift i 1930.  Kari Brenna hadde handelsbrev, og det var hun som overtok i 1955.  Kari jobba i 55 år i denne butikken før ho pensjonerte seg. 

Ektemannen, 69 år gamle Otto, som har vært med i 45 år, overlot drifta til sønnen, Bjørn, for fire år siden.  Da hadde Bjørn og Otto drevet butikken sammen i fire år. Nå regner Otto med å få bedre anledning til å dyrke hobbyene sine. Fisking og bærturer har det blitt for lite tid til.

--  Hvilke tanker gjør du deg når butikken nå legges ned, Bjørn?

-- Det er vemodig. Likevel mener jeg tidspunktet er riktig.  Far min er pensjonist, og skulle jeg ha fortsatt med butikkdrift, måtte jeg ha leid hjelp. Selv om drifta har gått bra til nå, vil det neppe være nok inntekter til å leie hjelp.  Dessuten tror jeg ikke det er inntektsgrunnlag for mer enn to butikker i bygda. Mitt inntrykk er derfor at bygdefolket har forståelse for at vi nå legger ned nærbutikken vår.

Bjørn gir ros til kundene han har hatt.  Flere av dem har hatt arbeid på Bagn.  De har likevel valgt å handle i nærbutikken og på denne måten tatt vare på bedrifta. 

Butikk for hyttefolk

Kari og Kjell Erik Larsen var innom "Otto"  da Hedalen.no var på besøk.  Ekteparet kommer fra Oslo og har hytte i nærheten av Åsli.  Kari forteller at det har vært tradisjon å handle her. 

-- Det sosiale har betydd kolossalt mye for oss.    "Otto" er et begrep.  Kaffekoppene vi har fått på bakrommet, kommer vi til å savne.  Når hyttelivet har blitt ensomt, har vi mange ganger sagt:  -- Nå tar vi oss en tur til Otto.  Der har det blant annet vært wienerbrød og kaker å få. 

En del av bygdehistoria

Landhandelen på 12 - 13 kvadratmeter hadde det meste bygda etterspurte.  Blant annet skaffet man hestesko, gjødsel og sirup på kanner.  Ull kunne man levere, og ferdige ullvarer kunne hentes i butikken. Truser var det ikke noe problem å skaffe, men dynamitt måtte man få i andre butikker.

Etter hvert ble "Bakeriet" en vanlig kolonialvareforretning.  Medisinsalg har vært viktig, og har nok bidratt til at mange har handla hos "Otto".

De siste årene har butikken vært åpen fra 08.30 til 17.00 de fem første ukedagene.  Lørdagene har åpningstida vært 08.30 til 14.00.  -- Så dette har vært et litt for travelt liv for en pensjonist, forteller Kari om mannen Otto. -- Hyggelig skal det bli å se mannen min litt mer hjemme!

Hedalen.no har utfordret en av de faste kundene til å komme med sin kommentar.

En viktig nærmiljø og kulturinstitusjon blir borte!

-- Av Morten Hendis - 

For 26 år siden skjønte jeg lite av hva ei lita  bygd skulle med et eget ”bakeri”, og ble også overrasket ved første besøk i butikken til Kari og Otto. Etter å ha vært fast kunde siden vi flytta til bygda i 1986, skjønner jeg mer og mer av hva bygda skal med både det ene og det andre.

Den første turen inn i butikken ble en opplevelse for en som hadde vokst opp med kjøpesentre og upersonlige butikkinnnredninger. Min første barberkost laget av grevlinghår ble kjøpt over disk av Otto ved dette første besøket. Haldor H. Grøv, og det opprinnelige bakeriet kjenner jeg ikke, men jeg rydda ut noen brødkasser av huset vårt da vi overtok sommeren 1986. Disse viste seg å være produsert av Otto Huset for bakeren på Nes. Denne bakeren arbeidet som baker i kjelleren hos Haldor H. Grøv, der det fremdeles står en gammel bakerovn av det slaget som stadig omtales i avisa Valdres om dagen.

Fortellingen ovenfor er ikke bare nostalgi, men mer et forsøk på å se bygdas butikker inn i sin rette sammenheng, sammenhenger som først og fremst handler om relasjoner mellom mennesker i et nabolag. Som kunde har dette blitt mer klart for meg etter at jeg i 2000 ble ukependler.

Lørdag ble en viktig handledag, ikke fordi familien ikke hadde klart å handle inn det vi skulle ha i helgen, men først og fremst for å treffe naboer og kjente. Butikken til Kari, Otto og etter hvert Bjørn har vært et viktig sted for oss som naboer og faste kunder.

Vi har hatt muligheten til å rusle ned en lørdag morgen i tøflene for å kjøpe rykende varmt butikkbakt brød og melk, slått av noen skrøner om dette og hint, eller rett og slett for å avtale at Bjørn eller Otto skulle ta inn posten for oss mens vi var på ferie.

Venner som skulle ankomme på besøk kunne bare stoppe hos Otto for å hente nøkkel til huset dersom vi ikke var hjemme. De to eldste av familiens barn har fått sine første arbeidserfaringer som sommerhjelp hos Otto og Bjørn, med kyndig veiledning om matvarer og kundekontakt, erfaringer de begge har hatt stor nytte av.

På mine mange handleturer i nabolaget der jeg har hybel i Oslo, er alltid betjeningen på Rimi blide og hyggelige, men vi har ingen relasjon, ingen felles erfaringer som gjør det mulig å gjøre dette til noe mer enn en tur i butikken. 

Vi som bor nærmest ”bakeriet”, er kanskje de første til å forstå at Bjørn har tatt det valget han har tatt. Vi har sett alle de lange lørdagene, turene innom på søndager og den totale mangelen på det vi andre kaller ferier. Vi tror også det er mulig å få det samme forholdet til de gjenstående butikken i bygda, men likevel er det noe mer enn muligheten for å få kjøpt melk og brød som forsvinner fra nærmiljøet.

Det blir uten tvil lengre vei til et viktig sosialt ”stoppested” i hverdagen. Slike viktige sosiale møtepunkter blir en ofte klar over verdien av først når de er borte. Det er en realitet at det ikke er eksistensgrunnlag for 3 butikker i Hedalen.

Selv bygda vår merker presset fra de store kjøpesentrene på Bagn, Fagernes, Hønefoss osv. Kanskje er det slik at nedleggelsen av nok en butikk i bygda skal får oss til å ”stopp opp” litt og tenke gjennom våre egne handlemønstre. Kanskje må vi leve med at vi ikke alltid får den billigste ribba, syltetøyet m.m. for å kunne opprettholde bygdas viktigste sosiale møteplasser?

I følge en undersøkelse i avisa Valdres denne uken går vi nemlig mye mindre på besøk til hverandre for tiden.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |