Denne oppfordringen lyder kanskje som en protest mot hele tidsånden: For i dag skal alt gå fortere og fortere, vår tids honnørord er effektivitet, rasjonalisering, tidsbesparelse osv.

Den samme oppfordringen er tittelen på en bok som nylig er utkommet på norsk. Den er skrevet av en svensk psykolog som heter Owe Wickstrøm, det er ikke noen fagbok, men en samling betraktninger om typiske trekk ved vår tid. Til forfatterens egen forundring solgte boken i 60.000 eksemplarer i Sverige i løpet av svært kort tid. Han må ha truffet et eller annet. Bokens hovedbudskap er en oppfordring om å senke tempoet i livet, om å være mer til stede i den vanlige grå hverdag og sette pris på de små hendelsene som skjer her og nå.

Det gjelder å holde seg frisk og få med seg mest mulig. Omtrent slik kan livets mening oppsummeres for svært mange. Derfor er sykdom ikke på samme måte som før lenger en naturlig del av livet. Og derfor er den grå hverdagen nettopp blitt grå: Vi søker hele tiden etter andre og grensesprengende opplevelser. Det kan være ulike ekstrem-sport aktiviteter, reiser til eksotiske land, eller inn i TV-mediets flimrende verden.

Samtidig strekker tiden ikke til. Vi halser avsted etter en tid som stadig truer med å bli borte, med å gå fra oss, med ikke å strekke til. Det er altfor mange gjøremål, og altfor knapp tid til å utføre dem. Resultatet blir kronisk frustrasjon og vedvarende stress, med dårlig samvittighet, skyldfølelse, tretthet som resultat. Vi bekymrer oss for alt det vi ikke rakk å gjøre i går, og vi bekymrer oss for alle oppgavene som ligger og venter på oss i morgen. Og så glemmer vi å være tilstede i dagen i dag, og ta den som den kommer.

Så renner livet av sted, mens vi kjemper krampaktig mot tidens spor på kroppen og i sjelen. Dagens verdier er ikke visdom, livserfaringer og alderdom, nei dagens verdier er ungdommelighet, omstillingsevne, kjapphet, et ungt og glatt utseende. Flere og flere av oss oppsøker ulike institutter, terapeuter for å pynte på kroppen eller sjela og kjempe mot årene som går. Vi vil helst være ungdom til vi dør stod det å lese i en reportasje i Dagsavisen for noen dager tilbake.

Men kanskje under alt dette ligger en stille protest, en lengsel etter bare å ligge under et tre, glane opp mot himmelen og være vidunderlig uvirksom. Owe Wickstrøm råder oss til å ta tidens langsomhet tilbake, våge å skape oss noen små lommer i hverdagen hvor vi tar oss god tid til å gjøre minst mulig, til å dvele ved de små tilsynelatende ubetydeligheter i hverdagen, til å sitte med en kopp kaffe, ta seg god tid ved måltidet, stirre ut av vinduet og se sneen falle, bare falle og falle og kle landskapet i stillhet.

Poenget til Wickstrøm er at man trenger ikke reise halve jorden rundt for å skaffe seg de store opplevelsene i livet. Store og berikende livsopplevelser kan man få hvor som helst, på en helt vanlig hverdag i oktober, når man lytter til et vakkert stykke musikk i bilen på vei hjem mens vindusviskerne går og varmeapparatet durer.

Men i en kultur som den vestlige er ikke det så enkelt: ”Evnen til ikke å gjøre noe og ta dagen som den kommer, er snart forsvunnet her i Vesten. Kravet om å være lykkelig, kulturell, rik, intelligent, gjøre karriere eller finne seg selv hindrer oss i å verdsette tingene og naturen, samt menneskene vi har omkring oss.” (sitat fra boken til Wicktsrøm)

Hva har en liten bygd på indre Østlandet å by på? Hvor det er dårlig med kjøpesentra, ingen teatre, restauranter, null alpinbakker og ”after ski”, ingen diskotek eller andre utesteder. Hvor det ”hotteste” er to matbutikker og en kafé. Hva i all verden er det å finne på på et slikt sted? I en bygd som ligger så håpløst i bakleksa i forhold til utviklingen ellers i samfunnet? Hvem vil flytte dit frivillig?

Er en liten bygd på indre Østlandet uten noen fremtid? Eller bærer et slikt sted på noen verdier som kanskje nettopp har fremtiden for seg – de rike mulighetene for: Stillhet, langsomhet, rom for å være tilstede, frihet fra shopping- og opplevelseskulturen, muligheten for å leve et enklere, men også rikere liv. Kanskje et perspektiv å ta med seg i småsamfunnsprosjektet.

Nettsideansvar: | Arne Heimestøl |