Kommentaren

- Av Kjersti Grytnes Jordet 

At elgjakta er en fantastisk tid blant store deler av Hedalens befolkning, har jeg  skjønt. Men jeg må innrømme at det kan være vanskelig å forstå hvorfor dette er så mye viktigere enn mye annet.

Allerede et par uker før det hele starter, mister jeg kontakten med gemalen. Det jeg føler behov for å snakke om, bør taes opp før den tid, ellers kan det være svært vanskelig å nå inn de neste ukene. Da er det andre ting det handler om. Og hvis en mot all formodning skulle trenge litt omsorg og kjærlighet, får det vente en fem ukers tid. Men når det hele nærmer seg slutten, er de svært så omtenksomme…..og godt er jo det…

Ikke nok med fem ukers jakt hvor lengselen står i øya og hele kroppen sitrer etter å få trave etter Elgen, men det skal trappes opp i god tid med skyting, bikkjetrening, møter og mang en jaktprat hvor jeg nikker og prøver så godt jeg kan å virke interessert.  Jeg backer opp og legger til rette så godt jeg kan for at min kjære skal komme seg av gårde.

Høsten kommer med praktfarger og kald frisk luft og så skal den innebygde iveren og blodet som bruser få utløp i Hedalens fantastiske natur i lykken over å jage og seire over elgen, spille på lag med hunder og kjenne bållukta i klærna der det halvdøses i lyngen. Ja, det er nær sagt så jeg kan drømme meg langt bort selv. At dette er avstressende og som den beste rekreasjon for den interesserte, kan jeg godt forstå. Og hvem skulle ikke kunne nyte mer av Hedalens fantastiske høst.

Høsten er for meg selve kremtida i den norske naturen, men som for min del brukes  på å stelle barn, hus og hjem for at min kjære skal kunne koble ut i flott natur, og hente krefter og inspirasjon til livet videre med familie, jodd og div.. Visst unner jeg han det, han fortjener virkelig avbrekk fra kjas og mas, være med kamerater, nyte livet og jaktinnstinktet ( kanskje kan det være godt, hva kunne skje dersom ikke…).

Problemet blir vel at jeg unner meg selv det samme. Om ikke behovet er så sterk for å fly etter firbeinte, så virker tanken om noen uker for seg selv og sine behov svært så forlokkende. Tenk å ha flere måneder med full aksept fra omverdenen på at akkurat mine interesser skulle dyrkes. Og i tillegg skulle dette være en selvfølge. Sånn var det bare. ( Det kunne ratt være inntektsbringende også…. ).

Organisering av barn, hus og hjem skulle foretaes av andre, ingen energi skulle brukes der. Oppbacking skulle komme fra alle hold som lettet samvittigheten en hel masse. ”Ja, nå nærmer det seg Kjersti”, ” Reiser du snart nå, ja det trenger du så travelt som dere har det med unger”, ” Ja, dette unner jeg deg” osv. Måtte vært fantastisk. Og det merkeligste av alt var at jeg ikke fikk et eneste spørsmål om den bedre halvdel fikk det til å passe, om det var greit for han at jeg var så mye borte. Nei, det var bare en selvfølge at han stillte opp. Eller var det det…?

Jeg har en sterk mistanke om at pipa hadde fått en ganske annen tone dersom det var jeg som hadde  ”reist” hver høst. ”Stakkars han oppå Jordet, hu Kjersti er på farta støtt, hvordan klarer han alt dette da, lage middag gjør han og har jeg hørt. Måtte han ta seg ferieuke får å være hjemme med unga, for at kjerringa skulle reise….Nei nå har det gått for langt” 

Jeg undrer meg litt over denne forskjellen til tider………. 

Så hvis høsten er elgjegerens tid, så kanskje jeg kan bruke våren. Da har vi i alle fall sommeren sammen, hvis det er noe ferie igjen.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |