Kommentaren

"Voksne mot barn er feigt!"

- Av Morten Hendis - 

”Voksne mot barn er feigt”, ”to mot en er feigt”, ”stor mot liten er feigt”! Ja, det er ganske mye i denne verden som er feigt. Noen opplever dette oftere enn andre, og det er faktisk barn. Den litt eksklusive klubben ”Voksne mot barn” får stadig flere medlemmer over hele verden.

Ja, vi skjønner hva du mener, det er helt forferdelig når barn drepes i Palestina og brukes som soldater i Irak, eller når de blir utsatt for overgripere over hele verden, publisert i pornografiske kontekster på Internett osv.

Ja, selvsagt er dette forferdelig, men medlemstallet i den eksklusive klubben øker også her i landet og i våre nærmiljø! Livets mange små trivialiteter vendes ofte fra det enkle til det kompliserte og mot barn, ja faktisk også våre barn. 

Hvem er nå egentlig disse barna jeg snakker om? Det er vel ikke dine og mine barn, eller naboens barn? Nei, selvsagt ikke, eller…?  Hvem er egentlig barn i vårt samfunn, hvor lenge varer barndommen, når slutter ungdommen, og når er du egentlig voksen? Ja, det hele er faktisk ganske komplisert nå til dags. Alt var mye enklere før, da var man barn helt til konfirmasjonsalderen, da fikk man hatt og var voksen.

Eller var man kanskje både litt ungdom og voksen på en gang, ikke vet jeg. Men, jeg vet at det er vanskelig å være barn i dag, det er vanskelig å vite hva de voksne som styrer reklamen og mediene mener med det å være barn når barn overstrømmes av inntrykk som sier at de egentlig bør være voksne allerede når de er 12, samtidig som de selvsagt ikke får voksnes rettigheter eller muligheter. I takt med dette sier mamma til barnet på 12, ”Nå var du pen”, når hun egentlig er kledd og sminket som en 18-åring. Ja, når mamma også sier det, skal det vel være sånn da, eller..? 

Men, det er en juridisk virkelighet i vårt land, og denne henger sammen med en dyp innsikt i hva det er å være barn, og en innsikt i hvilke muligheter og begrensninger barn har, samt hva vi voksne har lov til og ikke lov til med, og overfor barn. Dette er en juridisk virkelighet som ingen i klubben ”Voksne mot barn” kjenner til.  I en del av denne virkeligheten er barn barn helt til de er 18 år, da er de voksne. Men det er litt mer komplisert enn som så fordi barn er litt voksne når de er 16 år og når den seksuelle lavalder, og de er også litt voksne når de er 15 år og er strafferettslig ansvarlig og kan komme i fengsel.

Parallelt med dette er det i tillegg slik at foreldre kan bestemme over barna helt til de er 18 år.  Nå er det riktignok mange kloke mennesker i vårt samfunn som mener at barn på 15 år ikke kan sendes i fengsel, og de blir jo heldigvis sjelden sendt dit. De mener dette fordi barn ved 15 års alder ikke har utviklet tilstrekkelige evnemessige og sosiale forutsetninger for å se de mer sammensatte og langsiktige konsekvensene av sine handlinger. De fleste av disse handlingene er jo ofte også utført sammen med eldre ungdommer eller voksne, altså igjen ”Voksne mot barn”.  Vi kan kanskje uansett være enige om at når barn har blitt 18 år, så er de voksne, og når de er voksne har de samme rettigheter og ansvar som andre voksne. 

Vel, det var jussen, men virkeligheten er jo en annen, ikke sant? Jo, den er dessverre ofte det, og det synes jeg er forferdelig synd. Klubben ”Voksne mot barn” har medlemmer i alle lag av samfunnet og i alle aldre. I sommer var det et oppslag i Dagbladet om en mann som var dømt for seksuell omgang med en mindreårig. Mannens advokat hevdet sterkt at disse jentene visste hva de gjorde og at mannen derfor ikke burde dømmes. Både mannen og advokaten er helt sikkert medlem av klubben ”Voksne mot barn”. 

Barn helt ned i 7 års alder vet selvsagt hva de gjør, det gjør også jenter på 14-15 år, men ingen av dem aner de mer sammensatte og langsiktige konsekvensene av sine handlinger, derom hersker det i tillegg faglig enighet i de fleste miljøer.

 Voksne (de over 18 år) kan i kraft av sin alder og påståtte klokskap lede barn inn i sammenhenger og forhold de burde ane konsekvensene av. Men, slik er det dessverre ikke, og her går heller ikke våre nærmiljø fri. Voksne som med åpne øyne bruker sin posisjon til makt og innflytelse overfor barn (de under 18 år), har et alvorlig problem, og de har et ansvar for sine handlinger som de ikke kan løpe fra.

At jenter som er 14-15 år føler seg beæret av voksne gutters oppmerksomhet, er ganske forståelig, at de forelsker seg, er jo også naturlig i ungdomstida (les: siste del av barndommen), men at de får respons fra voksne, er mer problematisk. Når dette også kommer til uttrykk gjennom forelskede par som er dannet av en voksen og et barn, er den voksne straks medlem av klubben ”Voksne mot barn”. Dette er en praktisk måte å ”stjele” deler av barndommen på, og det er ganske ”feigt” mot barn.

Det er ikke de barna det gjelder som har et ansvar, men de konkrete voksne og alle vi andre voksne i samme samfunn som er med på å forme barnets atferd gjennom å utsette dem for forventninger knyttet til typiske voksne moter, vaner og handlinger. Dette er igjen et resultat av en form for voksnes ”vold” mot barn. Den utviklingen vi ser her er en del av en generell, men likevel uheldig samfunnsutvikling som vi voksne må være modige nok til å snakke sammen om.

Min oppfordring til oss alle blir derfor; la barn være barn (og ungdom) sammen med andre barn til de er modne til å bli voksne! La vår samhandling med barn være preget av respekt for barnet, og la barnets behov komme foran våre! Måtte flere heller melde seg inn i organisasjonen ”Voksne for barn”

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |