Juletreet
-Av Lars Elsrud -
Greinene
på ute-juletreet duvet i den nesten umerkelige vinden. De duvet ikke
mye. Bare så mye at lysene på greinene med et første øyekast kunne se
levende ut. Dette fikk folk som stresset forbi i den mørke
desemberaftenen til å stoppe opp et øyeblikk, for å se om det virkelig
var noe levende som sto der. Og mens de sto der og kikket på det rolig
duvende svake lyset, begynte faktisk treet å leve. Ikke leve slik at
det begynte å danse rundt i hagen. Det begynte å leve i de som hadde
stoppet opp for å se på treet.
For inni vinterhutrende mennesker, som stresset frem og tilbake mellom
åpningstider og gjøremål i desembermørket, gav juletreet liv til noe
dypere og videre enn menneskenes egen hverdag. Plutselig begynte folk
å legge merke til Frelsesarmeen sine innsamlingsgryter. Og selvsagt
ville de gi noen kroner. Det skulle de jo egentlig gjort for lenge
siden, men hadde glemt det helt bort. Så med noen kroner mindre i
lomma, går de nynnende videre med følelsen av egentlig å ha gjort noe
bra.
Og når folk kommer hjem, er ikke fjernsynet med nok en intetsigende
debatt såpeserie det første de tenker på. Nei, skuffer som ikke har
vært åpnet på et år blir endevendt, og på bunnen av en slik skuff
ligger den: Adresseboken som har vært glemt siden forrige desember.
”Jøss, lever han enda”, kunne folk si halvhøyt til seg selv mens de
skreiv side opp og side ned med julebrev. Julebrev med hvor bra alt
egentlig var, men at det nå var så alt for lenge siden det hadde vært
noe kontakt. Men til neste år skulle det bli bedre. Til noen andre ble
det ringt. Og til noen ble det kanskje bestilt en vakker juleblomst.
Og etter hvert som folk fant ut at fjernsynet kanskje ikke var fullt
så livsviktig allikevel, spredde i stedet en duft av nystekte kaker
seg i desemberkvelden. Egentlig var det jo mulig å finne tid til å
skape litt trivsel rundt seg. Det var bare ikke så lett å huske
akkurat det bestandig, når den ene dagen etter den andre ble borte så
fort.
Det var slik ute-juletreet levde. Det beveget ikke seg selv, annet enn
når det blåste, men det beveget så mye annet. Det beveget mennesker
bort fra fjernsynet og mot hverandre. Det beveget mennesker fra egen
travel hverdag, til å ta en pust i bakken sammen med andre med travle
hverdager.
Og mens folk satt og pustet ut sammen, la de merke til at juletreet
inne begynte å miste en og annen barnål ned på golvet. Etter hvert ble
det så mange løse nåler at disse spredde seg til tepper og sofaer.
Dessuten var de vonde å trå på, for de som gikk rundt i sokkelesten.
Så en dag ble juletrepynten tatt av og det nakne treet ble båret ut.
Og der, med inne-juletreet i neven ute i januarsnøen, blir det bestemt
at også ute-juletreet skal ryddes vekk.
Igjen blir folk fult opptatt med sin egen hverdag. Rikets tilstand er
mer interessant enn vennene i adresseboken sin tilstand. De nystekte
kakene er enten spist opp, eller blitt seige og smules opp til
fuglebrettet.
Men heldigvis. Om en stund. Når debatt såpeseriene har stjålet alt for
mye av min tid. Når adresseboken ligger på bunnen av skuffen. Når jeg
ikke har sett Frelsesarmeen på lenge. Da vet jeg at jeg igjen skal
stoppe opp mellom to åpningstider og kikke litt forundret inn i en
mørk hage og tenke: Hva var det? Er det noe som lever der inne i den
umerkelige desembervinden?
|