-Av Lars Elsrud -

Greinene på ute-juletreet duvet i den nesten umerkelige vinden. De duvet ikke mye. Bare så mye at lysene på greinene med et første øyekast kunne se levende ut. Dette fikk folk som stresset forbi i den mørke desemberaftenen til å stoppe opp et øyeblikk, for å se om det virkelig var noe levende som sto der. Og mens de sto der og kikket på det rolig duvende svake lyset, begynte faktisk treet å leve. Ikke leve slik at det begynte å danse rundt i hagen. Det begynte å leve i de som hadde stoppet opp for å se på treet.

For inni vinterhutrende mennesker, som stresset frem og tilbake mellom åpningstider og gjøremål i desembermørket, gav juletreet liv til noe dypere og videre enn menneskenes egen hverdag. Plutselig begynte folk å legge merke til Frelsesarmeen sine innsamlingsgryter. Og selvsagt ville de gi noen kroner. Det skulle de jo egentlig gjort for lenge siden, men hadde glemt det helt bort. Så med noen kroner mindre i lomma, går de nynnende videre med følelsen av egentlig å ha gjort noe bra.

Og når folk kommer hjem, er ikke fjernsynet med nok en intetsigende debatt såpeserie det første de tenker på. Nei, skuffer som ikke har vært åpnet på et år blir endevendt, og på bunnen av en slik skuff ligger den: Adresseboken som har vært glemt siden forrige desember. ”Jøss, lever han enda”, kunne folk si halvhøyt til seg selv mens de skreiv side opp og side ned med julebrev. Julebrev med hvor bra alt egentlig var, men at det nå var så alt for lenge siden det hadde vært noe kontakt. Men til neste år skulle det bli bedre. Til noen andre ble det ringt. Og til noen ble det kanskje bestilt en vakker juleblomst.

Og etter hvert som folk fant ut at fjernsynet kanskje ikke var fullt så livsviktig allikevel, spredde i stedet en duft av nystekte kaker seg i desemberkvelden. Egentlig var det jo mulig å finne tid til å skape litt trivsel rundt seg. Det var bare ikke så lett å huske akkurat det bestandig, når den ene dagen etter den andre ble borte så fort.

Det var slik ute-juletreet levde. Det beveget ikke seg selv, annet enn når det blåste, men det beveget så mye annet. Det beveget mennesker bort fra fjernsynet og mot hverandre. Det beveget mennesker fra egen travel hverdag, til å ta en pust i bakken sammen med andre med travle hverdager.

Og mens folk satt og pustet ut sammen, la de merke til at juletreet inne begynte å miste en og annen barnål ned på golvet. Etter hvert ble det så mange løse nåler at disse spredde seg til tepper og sofaer. Dessuten var de vonde å trå på, for de som gikk rundt i sokkelesten. Så en dag ble juletrepynten tatt av og det nakne treet ble båret ut. Og der, med inne-juletreet i neven ute i januarsnøen, blir det bestemt at også ute-juletreet skal ryddes vekk.
Igjen blir folk fult opptatt med sin egen hverdag. Rikets tilstand er mer interessant enn vennene i adresseboken sin tilstand. De nystekte kakene er enten spist opp, eller blitt seige og smules opp til fuglebrettet.

Men heldigvis. Om en stund. Når debatt såpeseriene har stjålet alt for mye av min tid. Når adresseboken ligger på bunnen av skuffen. Når jeg ikke har sett Frelsesarmeen på lenge. Da vet jeg at jeg igjen skal stoppe opp mellom to åpningstider og kikke litt forundret inn i en mørk hage og tenke: Hva var det? Er det noe som lever der inne i den umerkelige desembervinden?