Lokale krefter i farsenes farse

-Av Magne Ruud-

Jeg falt for fristelsen førstedag jul til å se Henki Kolstad & Co i fjernsynsversjonen av Den Spanske Flue.  Med en viss nedtonet forventning entret jeg Nordre Lokalet for å se amatørene utfolde seg i de samme roller.

Mon tro om de lokale aktørene led av prestasjonsangst etter et slik fyrverkeri som vi så på TV?

Lokalet var som vanlig fylt til siste sitteplass og vel så det. Ca 100 besøkende på forestillingen klokken 15, og nå mer enn 180.  Omregnet til brøkregning, betyr dette at hver tredje hedøl forlater sitt lune bo for å se amatørteater 4. dag jul.  Ikke for handlingens skyld,  den kjenner de aller fleste.  Det må være noe annet!

Siste halvtimen før forestilling steg temperaturen inne i lokalet betydelig. Surstoffinnholdet i lufta begynte å bli merkbar lavere. Naboen snakket om festen dagen før. Bak meg ble det berettet om alle julegavene, og hvilke som måtte byttes.  Foran ved scena gikk to smågutter i totta på hverandre om en bestemt plastikkstol. Det surret i lokalet som i ei bikube.  Og vær du sikker. Midt i rekka sitter en tissetrengt fyr som hadde glemt å tømme blæra. Trykket blir sikkert ikke mindre av å vri og vrenge seg fram mellom knær og stolrygger, tenkte jeg i mitt stille indre. Men jeg hørte ingen uttrykke noen form for klage. Litt underlig, ettersom  hedøler, utenfra, betraktes som det klagende folket. 

I dette myldret, og etter hvert i duftblanding fra franske parfymehus og  noe mer selvproduserte odører, skulle jeg  konsentrere meg om å danne meg et inntrykk, og skrive for Hedalen.no.! 

Skyt ikke på pianisten, er et ordtak!  Hva ville vel slike forestillinger være uten musikk. Om det er Inger Olea, Svein eller andre som trakterer tangentene, får disse oppofrende musikkantene for liten oppmerksomhet der de sitter i mørket og binder forestillingen sammen. Jeg føler meg sikker på å ha mange med meg,  når jeg generelt gir disse en ekstra honnør, og spesielt Svein, denne gangen. 

Med to unntak, var aktørene de samme som for 10 år siden. Mye erfaring og scenevanthet, også fra andre oppsettinger, gjør skuespillerne til et samstemt ensemble. 

Amatørteatrets store utfordring ligger hos aktørene i å være seg selv, men allikevel spille en rolle. I et lite bygdesamfunn er dette enda mer viktig, i det alle kjenner alle, og vi kjenner den enkeltes ego fra butikken, fra arbeidslivet,  eller fra 13.dagsbassaren.

Etteraping av Kolstad, Holmen, Blunck og Schanke vil uansett mislykkes.

Jeg føler at aktørene lykkes godt, og etter en litt famlende åpning, før publikum ga feedback, gled forestillingen frem på en utmerket måte . Personlige særtrekk kom til stadighet fram hos den enkelte skuespiller, og dette gjør rollen så mye mer levende og innholdsrik.  God sangframførelse med tilhørende akkompagnement var berikende.

Jeg finner ingen grunn til å fremheve enkeltprestasjoner.  Jeg sier som Marte Svennerud, ” Je tek dom ælle i hop”. Dette gjelder også sminkere, lyssetter og sufflør. 

Har så en farse en dypere mening. Det kan man mene hva man vil om, men selv en ellevill farse som dette gjenspeiler, etter referentens oppfatning,  samfunnet, små som store.  Fromhet, baksnakkelser, dobbeltmoral, mislykkethet, løgner, betroelser, ungdommelige utskeielser, skinnhellighet og klassesamfunn.

Disse negative karakteristika får ved hjelp av farsen en drakt som vi allikevel føler oss vel i, og som vi gapskratter og nikker gjenkjennende til. Selv referenten fant egne trekk i flere av  rollene, men kan berolige leserne med at han ikke har betalt for flere enn de to han har hatt oppdrettsansvar for.

HUL skal ha all mulig honnør for å legge ned så mye ubetalt arbeide til fellesskapets avbenyttelse.  Kanskje det allikevel er slik at den største glede er å glede andre.  Publikums applaus skulle tilsi at aktørene lykkes i sin gledesspredning, og det til gagns. Referentens, i utgangspunktet,  nedtonede forventning ble snudd til ærbødig anerkjennelse.  

Mr

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |