Juleminner fra ei anna tid 

-Av Sigrid Haugen-

Vi besøker Tora Perlestenbakken (83) i den trivelige pensjonistboligen hennes. 

Hun vokste opp i Vestromhagen i Vestbygda i søre Hedalen, som nr. 5 i en søskenflokk på 10.

Det er bildet av ei anna tid og andre levekår som kommer opp når Tora forteller fra sin barndoms jul. 

Heime hadde vi to rom, kammerset var soverom for alle 12.  Vi onga var ute i kammerset mens mor og far pynta juletreet, forteller Tora. Vi lyste opp når vi fekk sjå det fine juletreet.

Vi gikk rundt treet og sang, både julekvelden og andre kvelder i jula. Han far var så glad i å synge!

Julekvelden var en travel dag, med mye arbeid som måtte gjøres. Først i 4 – 5 tida var alt klart, og vi satte oss rundt bordet med julemiddagen. Da som nå var det ribbe og surkål som sto på menyen. Og til dessert, sviskesuppe. Det var god mat! Sjøl om vi alltid åt oss mette, var det lite kjøttmat ellers i året. Det var mye graut, klubb og sild.

Julegrisen ble slakta i god tid, og ribba ble steikt og lagt ned på glass. Hermetisering var konserveringsmåten. Te jul tok vi opp glas.

Lefse og flatbrød ble også bakt i god tid. Smultringer og julekake var de vanligste kakene, vi brukte mindre småkaker. 

Julegaver kan ikke Tora huske de hadde i hennes tidligste barndom. Først da de eldste kom bort og ”tente”, tok de opp julegave-skikken og kjøpte med seg julegaver til de minste søsknene heime. Jeg  husker spesielt godt ei fin lue som Torborg hadde kjøpt til Aslaug, den yngste av oss. Å, den var fin! 

Appelsiner var en sjelden kostbarhet, som vi bare hadde til jul. Og vi måtte dele på appelsinene som på alle andre godsaker. 

Til jul fikk vi 7 jentene alltid nye kjoler. De hadde vi på oss julekvelden og når vi skulle på juletrefest seinere i jula. 

1. juledag var en stille dag. Bare det nødvendige arbeidet med mat til folk og dyr skulle utføres, og ingen skulle gå bort hvis en ikke var bortbedt. Det var i så fall til nærmeste familie. 2. dag var det mer farting, og 3.dag var den store dagen da vi skulle på juletrefest.

Vestbygda sogna til Nerstad skolekrets, og juletrefesten var på Nerstad skole. For å komme til skolen, gikk vi noen ganger om Kulterud og over Nerstadammen, men som regel brukte vi Landsendbrua og kom opp på ”heimsida” ved Landsend. Der traff vi Landsendonger som vi var i følge med videre. Vegen var bare kjørt med hest, og vi sklei ofte djupt ned i hestespora. Seinere fikk vi oss ski. Anders Skimten gjorde ski åt oss.

Men når vi skulle på juletrefest, drog far oss på kjelke. Mor var som oftest att heime med de minste onga.

Jeg husker spesielt godt en juletrefest. Ragna Aspholt var lærer, og Margit søster sto på en stol bak kateteret og leste høyt: ”Mormors briller”. 

Vi onga måtte tidlig delta i allslags arbeid heime, og jeg tror det var mindre ”kjeiking” søskena mellom enn det ofte er i dag. Vi måtte bera vatn både inn i huset og til fjøset, og vi minste bar i små spann. Ofte måtte vi til skogs og saga ein vedakabbe når vi kom fra skolen. Til jul var det viktig å ha nok ved inne for heile helga.  Julelaet var stort og dekte ofte ein heil lvegg. 

Nyttårseftan var omtrent som juleeftan. Vi hadde god mat, men ikke nødvendigvis ribbe. 

Tora er ikke den som klager over samtida. Hun er takknemlig for de gode kår alle lever under i dag. Likevel har noe gått tapt. Nå har vi det så bra heile året at jula blir mindre spesiell.

Og så sakner je skulejuletrefesten! 

Mye har forandra seg. Likevel er nok jula den høytida hvor vi har bevart mest av de gamle tradisjonene.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |