Refleksjoner omkring julekvelden.

 -Av Wenche Aaslie-

I år er det liksom ikke like lett å si jo takk fint, når jeg blir spurt om hvordan julekvelden var.

Den var helt annerledes og full av spenning og tanker. Jeg bestemte meg for å feire jul i Krypten i Oslo Domkirke, et arrangement Oslo Bymisjon har, for de som måtte befinne seg ute i Oslos gater en sen julenatt. 

Jeg har tenkt en del på hva som er en fin julekveld. Er det den tradisjonsrike med storfamilien? 

 En slik kveld, skulle det vært gøy å bare tatt på seg vinger, og flydd litt diskré og kikka inn i vinduer rundt omkring. Forresten måtte jeg nok også hatt på lue, det hadde blitt litt kaldt på øra, der ute i vinterkvelden. Så kunne jeg kommet til stuevinduet ditt, sett dere satt rundt middagsbordet. Jeg legger merke til hvor nydelig du har pynta. Hadelandglassene og Valdressølvet  er kommet frem. Alle er stivpynta og smilene blir liksom sendt som stråler mellom disse tre generasjoner som koser seg med denne maten som får mine neseborer til å vibrere der på andre siden av luftventilen.

 Men det er mer å se.

Neste stopp er et malingsfalmet grønt hus i skogkanten. Oppps! Hva er dette? Her var det da ikke så stivpynta. En sjakende skapning i oljeflekket vadmel og ruta flanellskjorte, langer ut en arm etter ei kone som full av redsel løper inn på kjøkkenet. ”Heldigvis” er han såpass bedrukken, at han ramler, slik at hun kommer seg unna. Maten da…? Der står det vist ei langpanne med noe bortpå svartommen. Ja, de har vel spist alt.. kanskje.

God jul…? tenker jeg, og farer videre. 

Her så det da hyggelig ut. Små barn! Men løper de rundt i bare en genser ?Men jo , -det er nok det, tung våt, tissefull bleie hengende ned på knea. Her burde jeg da tatt meg en tur inn. Uff, der står det fullt av pilsflasker på et bord, omkranset av 5 fest syngende ungdommer. Mamma er vist så opptatt med vitsene sine, at hun enser ikke den gråtende lille jenta som sier hun har så lyst på ei brødskive…. 

Fikk med ett lyst til å fly hjem… 

Kjører mine barn til sin far og hans familie. Jeg vet de har det så bra, med masse forventninger og glede, slik  det bør være! 

Reiser så til Oslo, mitt lille egostunt står for tur. Hadde jo flere alternativer. Jeg kunne sutret over at jeg har mine barn bare annen hver julekveld, eller bruke den unike muligheten jeg har til å gjøre noe jeg selv har veldig lyst til. Har prøvd begge alternativer, så i år valgte jeg den siste. Der har vi et privilegium vi som faktisk kan velge hva vi vil bruke en slik kveld til.

 Etter et koselig julemåltid hos min søster, tar jeg benene fatt, og trasker nedover Markveien.

Slik har da ikke gatene her i området vært før…?  Det er mørkt og stille. Ikke et menneske å se, bare masse drosjer med sine lysende bokstaver på taket. Ikke no å gjørra i kveld a ? 

Uff, jeg har så masse sommerfugler i magen, også nå i denne kulda…

Får nok gå litt fortere, der er det to utlendinger, og ja dom ser på me.. (at je tok denna kvite jakka i kveld da..)men dom er  heldigvis på andre sia tå gata. 

Men i svarte, her er det jo ei bar bule oppe. Der møter jeg blikket til en ung mann. Er han ensom, hell?  Også  med ein halvliter, da! Skal jeg rope slik som Karius: Hei, du, -vil du holde opp med det der..!!… Men nei, jeg går bare fort videre. 

Nærmer meg Akerselva, her er det litt mer skummelt, for det er så dårlig med gatelys her. Og her har je sett  dom har vøri mange gånger..

Men her er Legevakta og Blåkors, så nå er jeg snart framme. Der lyser den flotte Domkirken opp.  … Detta må je bare stoppe å ta eit bilde tå altså.!  

Her skal jeg vist inn. Men uff, jeg kjenner ingen  og vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal henvende meg.

Her var det mange. Noen soper golv, andre bærer bord. Ja, her virka jeg da overflødig. Er det bruk for meg eller…. Men fant ut med der samme at hvis jeg er overflødig, er det kun min egen  feil. Dekke bord kan jeg. Servietter skulle brettes. Fram med mengder av godteri og frukt.

Men det ble nevnt  ”tenk hygiene” flere ganger. Tanker som hiv og hepatitt for jo fort igjennom hodet, men nå får du skjerpe deg da, sa stemmen  i neste øyeblikk.

Men her var det mengder. Vi dekka til 70. Masse kalkun, valdordsalat og bagetter. Gløgg, kaffe og kaker. Te og me heimrørt tyttebærsyltetøy! 

Nå ble det faktisk veldig koselig her. Juletreet blir dradd fram, med masse pakker under. Alt er klart. Har kommet i snakk med så mange av de andre frivillige, så det føles nesten som vi en storfamilie. Trygt er det også. Det er lege fra Ullevål og en krisepsykiater  ja,  så mange koselige åpne mennesker og få dele en slik kveld med..  

Men der hoppet hjertet et stort hakk, første gjesten kommer !

En  lite nyvasket person som kommer med sitt ,- jeg! Men han gråter så fælt. Huff da- Oj – møter vist en gammel kollega fra mange år tilbake. Å – skal eller bør jeg gå..? nei, dette må jeg ha med meg. Dette var veldig rørende. En person som har vært høyere sosialt, en  både du og jeg kommer noen gang… Også har det gått SLIK…. Jeg blir liksom litt matt..

Men det slår meg  at vi er jo kommet hit til verden på samme måte, og med samme bagasjen. Det som har formet oss til den vi er, er vel det som har blitt tilført oss på veien, og det er vel ikke alt vi har kunnet styre selv…? Under utforminga i alle fall. 

Men nå strømmer det på her. Vi serverer mat, frukt osv. Setter oss ned og snakker sammen. Hele vitsen er jo at de som kommer skal ha en hyggelig kveld, og da blir det ikke bare mat som føde. Det er alle slags folk her, også de som rett og slett er mest plaget med ensomhet, og det er ikke det som er mest synlig i første omgang.

Marta Louise hadde en fin kommentar på TV her forleden. Hun sa at selv de som har det aller verst blir husket på en julekveld. Min venninne Heidi, hadde faktisk kommentaren bedre. Hun sa; ja, hvis det er synlig så.. Det er ikke sikkert vi så lett ser de som har det værst. Kanskje vi må se litt….mer…

 Men denne gjesten her, får jeg litt vondt av.

 Masse hår og skjegg, og mumler; jeg må gå, her orker ikke jeg være. Jeg går etter han.

Du,- kan ikke vi sette oss litt her da, her er det stillere sier jeg. Der løfta han jommen blikket!!  Å kjære, han hadde jo nesten ikke pupiller jo! Han gransket ansiktet mitt. Blir stille noen lange sekunder. Å jo , der detter han ned på nærmeste stol. Jeg setter meg ved siden av. Han mumler så stille, samtidig som han ikke løfter blikket. Jeg må nærmere. Uff, der var det oppkast på jakka. Vel, det skal jeg da ikke ta på. Så snakker han plutselig som en foss. Kommer fra Nesøya (tenker du også Wenche Myhre og slik…?)

Vi er faktisk like gamle han og jeg… Starta med samme muligheter en gang… 

Han har en livshistorie.. Men hvorfor snakker de så mye om det som var…

Men han her forteller også mye om planer framover. Skal på en institusjon etter nyttår og starte metadonbehandling.

Tankene mine setter seg på lynet, og farer inn i kjernen. Tilbake i samme fart, legger de igjen tre bokstaver. H Å P, denne mannen har en masse håp. Det var så godt å snakke med han om det. Han ble så engasjert, og jeg tror han  fikk mulighet til å fortelle meg mye, jeg sikkert ikke visste. Han ble veldig glad da han fikk med seg bagetter og kalkun, frukt og godterier . Han orka bare ikke noe å spise der, skjønner du. Og det forsikra jeg han om at det skjønte jeg veldig godt.

Åpner julegavene han får, Ulvangsokker og godteri. Stapper det fort ned i en bag,  i en slik fart, så jeg lurte litt på om han hadde tenkt jeg kom til å ta de… 

Vi går rundt juletreet og koser oss til kl. 23.00 da begynner Julenattmesse i Domkirken.

Og for en kirke!! Så stor og flott, med masse ”gullfigurer” , dekorasjoner og stas. Lys og flott. Hører når jeg stiger inn der at det er en ENORM akustikk. Det gav nesten gjenklang av mine såler, -enda de var av gummi altså.. 

Setter meg stille ned, mens klokkene slår. Kjenner jeg er full av andektighet og dyp stemning. Og så, starter orgelberuset! AT DET GÅR AN!! Å HUTTETU

Hårene på underarma reiser seg i samspill med korets fremføring av ”Stille Natt”

Så nyyyydelig.

Måtte bare si at ”Gud, nå er det lenge siden jeg har hatt det sååå bra”

Ellers var det mange fine stemningsfulle julesanger med og uten koret.

Domprost Olav Dag Hauge holdt preken. En mann som snakket med en stemme så varm,- faktisk rett til meg. Han la mye vekt på julegaven, - livet vårt, og det å leve det som et lys.

Vi må ta imot det livet som er gitt oss, som en stor gave. Bruke det på best måte, med takknemmelighet. Lyset var måten vi levde det på. Vi har vel alle kjent den usikre blafringa livet gir oss, når lyset nesten slokner innimellom, sa han. Har ikke du og.. Men å bruke den varmen lyset gir, håpet og følelsen av godhet og varme det gir mye av, var noe vi måtte prøve fokusere på.  

Må si at jeg var jo bare så enig med han da!

Men denne timen i kirka gikk jo utrolig fort. I utgangen står både Prosten og hans medhjelpere og  tar hver gjest i handa,- og ønsker god jul. Det synes jeg var så personlig og god avslutning på julekvelden. Her hadde jeg liksom tenkt jeg skulle komme for å gi, -men kjære hva jeg fikk… 

Min konklusjon blir; Om du har Hadelandsglass eller ei, har lite med saken å gjøre .Men har du det, er du jo heldig! Kona må få oppleve noe annet enn å løpe fra mannen sin. Disse barna skal  ikke gå verken med tissebleier, eller gråte sårt på en julekveld.

At hver og en opplever noe godt inne i sjelen sin, må vel være kluet. Hva det er, kan nok  være veldig individuelt, og det finnes det  ikke bestemte retningslinjer  for.

Men til alle oss som har barn; vår oppgave er litt større i kveld, enn andre kvelder. Hva gir vi med barna videre på ferden? Alle har vi en historie om julekveld med oss, og det kommer våre barn også til å ha med seg….

Til slutt, en liten takk til Øystein, som oppmuntret meg til å sette ord på refleksjoner…

Håper også at alle vi , som hadde et felles utgangspunkt en gang, - får et godt nytt år i vente ! 

Klem fra Wenche Aaslie

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |