Roen siger inn over en og verden er bare god og snill. Vi kan tillate oss å glemme alt fra masete kollegaer til de daglige sendinger fra Irak. Melde oss litt ut av verden og konsentrere oss om de små ting.

Det er da småtrollene kommer inn i bildet. Hedda Fledda og Hedin Hedalen er to småtroll fra Hedalen som engasjerer seg sterkt i bygdas ve og vel, bl.a. gjennom småsamfunnsprosjektet.

Det er  mange småtroll fra Hedalen. Noen bor i bygda og noen har flyttet ut. Felles for de alle er imidlertid at de er utrolig glad i bygda si og kommer ofte tilbake. Særlig i påsken.

Den vesentlige grunnen til at småtrollene nå kommer inn i bildet er imidlertid dette med de små ting. Livet er ikke bare tiden som gikk, det er også alle de små tingene du ikke så.

Snøen, har du noensinne prøvd å finne to like snøkrystaller? Vet du hvor lang tid et snøkrystall trenger for å tine i hånda? Nyansene, hvor mange ord har eskimoene for snø? Hvor kald er den?

Spør småtrollene. De vet alt dette. De vet at en av de største begivenhetene om våren er når Busua går opp. Dette magiske øyeblikket når vinteren definitivt gir tapt og våren overtar.

Småfuglene er viktige. Granmeis, dompap og kjøttmeisen har vært her i hele vinter. For to uker siden kom bokfink, gulspurv og svarttrost. Hvem er der i påsken? Stær? Linerle? Det er lenge siden vi har sett lavskrikene. I fjor satt gjøken i treet ved siden av hytta. Tenk over det. Hvor ofte har du sett gjøken sitte i et tre 10 meter unna. Jeg antar aldri.  

Hvis du mot formodning etter noen dager blir litt lei de små ting, kan du ta fatt på de litt større ting. Dyresporene. Hvor langt går reven i løpet av natten? Slik sporene går på kryss og tvers skulle en tro det var flere mil. Det samme med haren. Gnagerene. På kryss og tvers. Bortover og nedover. Kommer fra intet og forsvinner i intet. Under denne kalde, snødekte overflaten er det et liv så mangfoldig at du har vansker med å fatte det. Storfugl. Har du flaks, kan du også oppleve spenningen ved å skvette til når du tar ut ei orrhøne som har startet våren med å beite på de første bare flekkene under furua. 

Hvis dette ikke skulle være nok, kan du søke de enda større ting. Reinen går i fjellet i år også. Litt ugreie i skisporet. Kommer du imidlertid litt innpå, kan du oppleve suset når flokken beveger seg akkurat så langt unna at de føler du er på passe avstand. Elgen er også der. Vanskelig å finne, men du går deg på sporene av og til.

Gnager topper og kvister og ser nok like mye frem til våren som alle oss andre. 

Jakt er det dårlig med. Busupilken er derimot en begivenhet. Ikke nødvendigvis det å få fisk, men det å være der. Kulden er liksom ikke så kald når du sitter og stirrer ned i et hull i isen. Litt merkelig kanskje, men det er faktisk slik. 

Så har vi det å være inne i den gode varme hytta. Dett er en viktig del av påsken. Sitte der. Se ut over fjellet. Stirre inn i ilden. Dette er viktig. Ilden skal man nemlig ikke bare se på. Man skal stirre. Konsentrert og lenge.

Ilden er utrolig. Ikke noe har så mye mystikk og motsetninger i seg og er så egnet til å drømme seg helt bort. 

Så er det bygda. Dårlig vær eller behov for nye forsyninger tilsier en tur ned i bygda. Veien er forhåpentligvis ikke for stygg. Ildjarntunet har batikkutstilling. Stavkirka gudstjenester. Solstad er også et nytt og viktig tilskudd til turen.

Hvis du etter et par timer føler det er litt masete og at det skal bli godt å komme opp på fjellet igjen, da har du klart det, da har du klart som småtrollene, å se de små ting! 

God påske!