t |
|
|||
|
Påskepreken ved Eiliv LønningenKom og se stedet hvor han lå! Tre ord ble vendepunktet. Før disse ordene ble talt, lå verden i grus. Før disse ordene ble talt, var sorgen det eneste disiplene hadde igjen. Disiplene hadde forlatt alt den gang de slo følge med Jesus. Nå sto de der ribbet tilbake. Alt de kunne gjøre var å hedre Jesus med et verdig minne. Tross alt. Men tre ord ble vendepunktet. Noen kvinner var på vei til graven. Mens de gikk der samtalte de om hvordan de skulle få bort steinen foran graven. Da de kom frem hadde underlige ting skjedd. De møtte noe annet enn det de ventet. I stedet for en lukket og bevoktet grav, fant de en åpen grav. Tre ord ble vendepunktet. En engel satt på steinen. Den var lysende å se til. Den begynte å tale til kvinnene. Vennlige ord. Vær ikke redde. Jeg vet hvem dere søker. Dere søker Jesus fra Nasaret. Han er ikke her. Så kom de tre ordene. Tre ord som de minst av alt ventet seg. Tre ord som sprengte sorgen: Han er oppstått. De hørte ordene. Forsto dem knapt. Hva var dette? Steinen var rullet bort. En engel satt der. Han er oppstått. De løftet blikket. Så solen som skinte. Hørte fuglene som sang. Da merket de det. Gleden som fylte kroppen, den strømmet ut i armer og ben. Han er oppstått. De måtte si det til noen. Tretti år etter denne begivenheten skriver Peter et brev til noen menigheter i Lilleasia. Tretti år har gått, men vi merker at gleden er der fortsatt. Han starter sitt brev på denne måten: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde” Gleden er ikke til å ta feil av. Så radikal er Jesu oppstandelse, at det er akkurat som vi fødes på ny, inn i en ny verden med nye muligheter. Derfor bruker vi disse ordene hver gang et barn skal døpes. Vi møter den også igjen når vi står ved kanten av ei grav. Slik rammer disse ordene inn våre liv, presenterer det håp som Jesu oppstandelse gav. Matt.28:1-8.
Budskapet om Jesu oppstandelse har to bein å stå på. Det ene er beretningene om den tomme grav. Det andre er beretninger som forteller om at Jesus viste seg for sine disipler etter sin død. At graven var tom er det ikke så mange som benekter. Men hva hadde skjedd? Det er mange som har prøvd å gi forklaringer på det. Jesus var ikke skikkelig dø. Etter en stund våknet han til live igjen. Han sto opp og viste seg for disiplene sine. Men la oss undersøke saken nærmere. Noen vakter kom for å ta ned Jesus og de to røverne som var korsfestet sammen med ham. Røverne var fortsatt i live. Derfor knakk de beina på dem, for å fremskynde dødsprosessen. Jesus derimot var allerede død. For å være på den sikre siden, stakk en av vaktene et spyd i siden på ham, da kom det ut blod og vann. Siden blodet ikke blandet seg med denne væsken, er dette et tegn på at det har begynt å levre seg, et tegn på at døden var inntrådt. Dessuten: Hva venter en seg? At Jesus skulle ha lurte seg ut forbi vaktene? Gått på gjennomborete ben, vist seg for disiplene, overbevist dem om at han hadde stått opp fra de døde. Jeg tror heller de hadde tilkalt legen Lukas. Bibelen forteller at folkets ledere gikk ut med en annen forklaring. Vaktene blir bedt om å si, at disiplene kom og stjal Jesus mens de sov. Men også dette høres litt for utrolig ut: · Dette stemmer dårlig med det bilde vi får av disiplene. Litt senere møter vi dem redde og sørgende bak stengte dører. · Hvordan kunne vaktene vite hva som skjedde hvis de sov? · Hvordan sove på vakt? Dette var forbundet med dødsstraff. · 11 av 12 dø for en løgn? Ikke en av dem røpet seg under forhør? Dette at Jesus viste seg for disiplene -) hvilke forklaringer er blitt gitt på det? Man har ment at dette kunne være hallusinasjoner. Når man ønske seg noe sterkt, kan man til sist også innbille seg at man ser det. Det rare er at så mange mennesker skal bli rammet av dette. Paulus nevner at mer enn 500 så Jesus på en gang (1.Kor.15,6). Han legger også til: av dem lever ennå de fleste. Underforstått: dere kan undersøke selv. Normalt ville dette ha vært avgrenset til langt færre. Samtidig som det nok ville ha strekt seg lenger ut i tid, og gjerne tiltatt i styrke hos de som var rammet. Med andre ord vil ikke det som fortelles i Bibelen kunne forklares i lys av en slik teori. I det hele tatt er det mange som synes at dette med den kristne tro er vanskelig å forholde seg til. En tenker lett at om en hadde vært til stede og sett med egne øyne, så skulle dette med troen vært litt enklere. Men jo mer jeg leser i Bibelen, jo mer oppdager jeg at dette slett ikke trenger å være tilfellet. Hva var det engelen hadde sagt til kvinnene? At Jesus gikk i forveien for disiplene til Galilea. Der ville han møte dem. Hva skjedde, da de møtte ham? Det står om disiplene, at da de så Jesus falt de ned og tilba ham, men noen tvilte. Tenk etter 3 år sammen med Jesus. Nå kunne de stå ansikt til ansikt med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde. Likevel står det, at noen tvilte. Dette forteller meg at dette med tro handler ikke bare om hva vi mennesker ser og hører. Tro er en gave fra Gud. Dette oppdager vi, når vi ser nærmere på hva som skjedde med to av disiplene. De var på vei til en by het Emmaus. Mens de går der, samtaler de om det som hadde skjedd. Jesus kommer og slår følge med dem. Han spør hva de samtaler om. De svarer at han må være den enste som ikke har fått med seg det som har skjedd de siste dagene. Om dette med Jesus fra Nasaret. Han var en mektig mann. Ja, de trodde til og med at det var han som skulle utfri Israel, men nå har det allerede gått 3 dager siden de tok livet av ham. Skuffelsen er ikke til å ta feil av. Da begynner Jesus å legge ut for dem det som står om ham i GT. Men de skjønner ikke så mye av det hele. Etter hvert kommer de også frem til Emmaus. Jesus later som han vil gå videre, men de inviterer han inn. Da skjer det. Mens de spiser tar Jesus et brød og bryter det. Da blir deres øyne åpnet og brikkene faller på plass. Hvorfor skjer dette? Litt senere ønsker Jesus igjen å vise sine disipler hvordan det som står om ham i GT peker frem mot det som hendte med ham. Før han starter på utlegningen av GT, står det: ”Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå skriftene”. Luk.24,45. Dette er hele hemmeligheten: en handling fra Jesu side, troen er en gave fra ham. Men hvorfor er troen på Jesu oppstandelse så viktig? Hvis vi leser videre hos Paulus i det kapitlet som en av lesetekstene før talen var hentet fra, vil vi oppdage dette: ”Men hvis Kristus ikke har stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn”. 1.Kor.15,17-20. Derfor takker vi Jesus for det lys som troen på Jesu oppstandelse gir. Det lys som gjør at hans død og innstiftelsen av nattverden kommer til sin rett. For sammen med den kristne kirke bekjenner vi at hans død ikke var et resultat av at han hadde mislykkes med sin gjerning. I takknemlighet ser vi at den var en del av Guds plan. Hadde ikke hans oppstandelse vist oss, at Jesu død hadde denne betydning, ville det heller ikke vært noen løsning på syndens problem. Vi hadde fortsatt vært skilt fra Gud, fortapt. Men oppstandelsen er Gud ja til Jesu død, den død som var nødvendig for at han skulle kunne tilgi oss. Derfor takker vi han for at han vil være sammen med oss. Ja, fordi oppstandelsen viser at nattverden er mer enn et minnemåltid. Derfor feirer vi nattverd i tillit til hans løfte, at der to eller tre er samlet i hans navn, der vil han komme å være midt i blant oss. Med Guds Ord tar vi også del i lovprisningen av Gud for hans miskunn og det levende håp han gav oss, da Jesus sto opp fra de døde. Han sto opp som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Ja, troen gir full visshet om det håp som venter oss. Slik førstegrøden gir et forvarsel for bonden på hvordan høsten kommer til å bli. Slik vil også Jesu oppstandelse vise oss hva Gud har i tankene for oss. Slik bonden kan se på de første modne eplene og danne seg et bilde av hvordan vekstvillkårene har vært. Slik kan vi også se på Jesu oppstandelse og danne oss et bilde av hva som skal skje med oss, om vi tror på ham. For han har lovet oss at vi skal få del i det samme legeme som det han hadde i herligheten, dvs. etter at han hadde stått opp fra de døde. Slik gir hans oppstandelse innhold til det kristne håp. Derfor ser vi frem i mot det som han har lovet en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor. Mens vi venter på dette ønsker vi å vitne om hans oppstandelse, slik han ba oss. Men hvordan virket de første kristne? Går vi til de første kristne oppdager vi: I tillegg til det de kunne fortelle, helbredet de også syke som kommer i deres vei. Når de blir spurt om hvorfor mennesker blir helbredet, sier de: at folk skal vite at det er i Jesu navn disse underne skjer. Han lever og derfor forsetter han sin gjerning gjennom dem som tror. Men skjer slike ting i dag? Som prest har jeg også kommet bort i mange mennesker som kan fortelle om ting som har skjedd i deres liv. Derfor er ikke jeg så sikker på at ikke vitnesbyrdene finnes. Det handler ofte om å kunne hente det frem. Jeg tror nemlig at budskapet om Jesu oppstandelse skulle ledsages av vitnesbyrd som den som tror kunne avlegge. Men mange steder i vår kirke er det tradisjon for at slike ting skal skje i det stille. Da jeg var i Lødingen var jeg med i ei bibelgruppe, ei stor gruppe på rundt 15 medlemmer. På slutten av den tiden jeg var der, etter 5 år begynte mennesker å lette på sløret i denne gruppa. Det viste seg at vanlige mennesker hadde mye de kunne fortelle. Kanskje vitnesbyrdet også kan få komme frem i gudstjenesten her hos oss? Man kunne etter kunngjøringene gi rom for ulike innslag, ikke bare sanginnslag. For jeg tror at budskapet lengter etter å bli bekreftet, ikke bare i det stille, men også når menigheten er samlet. Kanskje mennesker ville få tillit til budskapet, stole på de løfter Jesus har gitt. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen. |
|||
Nettsideansvar: | Arne Heimestøl | |