-av Kari Halldis Brenden –


Den tiden det tar å kjøre til jobb fra Hedalen, er verdifull på mange måter. Den gir en unik mulighet for refleksjoner og ettertanke. I tillegg kommer de mange varierte synsinntrykkene langs reiseruta. De skiftende årstidene gjør at det hele tiden er noe nytt å observere. Naturinntrykkene kan virke som balsam for sjelen og bidra til en positiv start på dagen.

Etter å ha dagpendla fra Hedalen til Bagn i mer enn 8 år og til Etnedal de siste 9 årene, har jeg opplevd pendlinga fra mange sider. Ofte kan det føles som å stå med den ene foten i Hedalen og den andre et helt annet sted.

Men denne reiseruta er desidert mer spennende enn å sitte på T-banen mellom Bergkrystallen og Sentrum i Oslo - sammen med ukjente medpassasjerer med mer eller mindre uttrykksløse ansikter.

På vinterstid er det stupmørkt når jeg drar om morgenen og stupmørkt når jeg kommer tilbake om kvelden. I all slags vær og føre, dag ut og dag inn, tilbakelegges mange mil for å tjene til livets opphold. Grytidlig om morgenen blir det å kare seg ut av ei god og varm seng, hive innpå en kopp kaffe for å komme fortest mulig til ”sans og samling” og for å få kurert det verste gruffet.

Jeg må innrømme at humøret kan synke hvis jeg en morgen kommer over ”myra” på tur ned mot Begnadalen og så oppdage at hele dalen ligger innhyllet i tykk tåke, som et enormt ullteppe. Og dette må jeg stupe meg ned i! Har tenkt mange ganger at det er rart at klaustrofobien ikke har tatt grep i en slik stund---.
Og når snøkavet står vannrett mot frontruta, og sikten er så dårlig at jeg nesten kan gi opp hele styringa, må jeg bare håpe at det i hvert fall ikke er elg i veibanen.

Men når det er så beinkaldt at frostrøyken står dampende over Begna, er det som å reise gjennom et uvirkelig eventyrlandskap. Da kan fantasien få fritt spillerom og opplevelsen bli optimal.
I klarvær om vinteren er månen en trofast følgesvenn. Den følger med hele tiden, helt fra jeg setter meg i bilen i Hedalen og fram til bestemmelsesstedet. Den leker gjemsel og kan plutselig bli borte bak en eller annen rimfrossen kolle, for så å dukke opp igjen et helt annet sted og følger med videre. Flott er den mot en nattblå himmel og en trivelig kompis for den som kjører alene.

Når vinteren har trukket seg tilbake og varmen og lyset er kommet, kan jeg spare mer på energien og kjøre mer bedagelig, føle at jeg har fastere grunn under meg og nyte i fulle drag at bilen har fast grep på veidekket.

Synsinntrykkene langs reiseruta er mange og livgivende - Begna i fosser og stryk, velstelte hus og jorder, et rådyr i elegant sprang over veien eller Mikkel Rev som forsvinner bak busker og kratt. Et forskremt ekorn som ikke helt får bestemt seg for om det skal våge livet med å krysse veien eller ikke.

Ved Sparkvik, litt sør for Bagn sentrum, lager Begna et idyllisk vannspeil som er spesielt betagende i morgensol på sommertid. Bratte og grønnkledte knauser speiler seg i det blikkstille vannet, og i veiskråningen ned mot vannkanten vokser et vell av markblomster som folder seg ut i tidlige morgentimer. Tidlig på våren, før is og snø er borte, holder svaner til her. De ser ut til å storkose seg der de duver dovent mellom isflakene.

Etter hvert kommer jeg til Bagn sentrum, Sør-Aurdal kommunes navle, men som ligger i øverste ende av kommunen. Her har mange dagpendlere sine arbeidsplasser. Jeg selv må nå svinge til høyre og kjøre videre til østre Bagn og videre oppover der hårnålsvingene ligger tett som hagl. Men bilen takler rutinemessig de krappe kurvene.
Her oppe kommer tårnet på Kjeldeknatten plutselig så tett innpå.
Fra Begnadals-bakka kunne det se ut som om det befant seg et sted bak alle blåner---.

Etter å ha klatret opp også denne åsryggen, er jeg på Tonsåsen. Jeg fanger inn synet av Mikkelstjern og Nystøltjern før bilen ruller videre.

Som store, blanke øyne ligger de i landskapet - omkranset av kortvokste bjørketrær.

Jeg krysser Rv.33 og er snart framme på min arbeidsplass. Jeg håper at mine kjære kollegaer på lensmannskontoret har kaffen klar!

Likevel, spørsmålet vil alltid være der; hvorfor pendle så langt til arbeid? Det er vel ikke å stikke under en stol at det er å pådra seg ekstra utgifter og slitasje? Hvorfor ikke flytte dit hvor jobben er?

Svaret er klart: Jo, for det er en så herlig følelse å komme opp fra Begnadalen igjen om ettermiddagen og igjen se landskapet åpne seg mot solrike Hedalen. Jeg ser ”myra” med kjente og kjære fjell i bakgrunnen, Onsknatten som ruver i forgrunnen som et solid vern om bygda, og lenger sør, fantastiske Bogen. Jeg er hjemme!