Hvorsomhelst

Det var en gang et sted som het Hvorsomhelst. Gjennom Hvorsomhelst rant det en elv. På avstand virket ikke elven så voldsom, men de som kom nær elven ble skrekkslagene over hvor vill og farlig den egentlig var.

Over elven i Hvorsomhelst var det ei gammel, falleferdig bru. Ja, så gammel og falleferdig var brua, at ingen kunne huske noen som hadde turt å gå over den. Derfor var det slik i Hvorsomhelst at alle holdt til på samme siden av elven.

På den siden av elven hvor alle holdt til var det derfor trangt om plassen. Dette var ikke noe problem så lenge alle gjorde slik det alltid var gjort i Hvorsomhelst. Problemene oppsto når det var en eller ei som ville forsøke noe nytt. For da ropte alle de andre: ”Hva er det du gjør?” eller ”Ja, men se da menneske. Du ødelegger jo alt rundt deg!”.
Et annet problem oppsto når det flyttet nye personer til Hvorsomhelst. For egentlig var det jo ikke plass til dem. Da uffet de som hadde bodd lenge i Hvorsomhelst seg, også sa de: ”Vi stoler ikke helt på at du som er fremmed er like prektig og bra som oss. Men hvis du lover å gå stille to skritt bak oss, og gjøre akkurat slik vi gjør. Ja, da skal vi være så gjestfrie at du får låne huset etter Arnine. Det har jo stått tomt i tjue år, så det gjør sikkert ikke noe om du bor der en liten stund. Men bare inntil det kommer noen som kan gå enda mer stille bak oss og gjøre slik vi gjør”.

En dag sto tre gutter et stykke unna elven i Hvorsomhelst og så over på andre siden. Tenk, sa den ene gutten, hvis vi hadde vært på den siden. Da kunne vi gjort mye annerledes. Da kunne vi skapt noe helt nytt, noe som mange kunne ha glede av.
Ja, sa den andre gutten. På den andre siden er det plass og muligheter til å gjøre ting annerledes. Og tenk hvor bra et sted Hvorsomhelst vil bli å være, om vi reparerer brua og tar i bruk begge sider av elven.
Jeg er helt enig, sa den tredje gutten. Vi må reparere brua, og ta i bruk andre siden av elven.

Dagen etter gikk alle tre guttene med raske, sikre skritt ned mot brua. Med seg i sekken hadde de materialer og redskap. Fordi brua var så gammel og falleferdig, ble de enige om at bare en skulle gå over om gangen.

Først gikk den ene gutten ut på brua. Elven buldret under, og han gikk sakte utover. Da han var midt på brua, stoppet han opp og kikket redd ned i elven mellom noen glissene planker i brua. Selv om han hadde høydeskrekk og hadde bestemt seg for ikke å gjøre dette. Og der under fikk han se et stort, stygt vesen. Vesenet satt med armene i kors, og kikket hoderystende med et hånlig flir opp mot gutten. Da ble han så redd, at han snudde og sprang tilbake.
- ”Hva er det med deg”, spurte de to andre.
- ”Jeg har sånn høydeskrekk”, svarte gutten. ”Jeg tror ikke jeg tør å gå over før noen andre har vært over brua”.

Så gikk den andre gutten utover brua. Da han var midt utpå knakk det en liten planke i brua under ene foten hans. Han stoppet opp og kikket ned i hullet han hadde lagd. Der fikk han se et stort, stygt vesen med armene i kors og et hoderystende, hånlig flir. Pussig, tenkte gutten. Nå er jeg så redd så jeg ser syner. Nå må jeg gå videre før jeg og får høydeskrekk. Gutten gikk derfor forsiktig videre. Da hørte han en stemme fra elven der han hadde sett det store, stygge vesenet. Han stoppet opp og lyttet. Da hørte han stemmen igjen, som sa:
- ”Hvem er det som tramper på min bro?”
- ”Det er bare meg”, svarte gutten.
- ”Hva er det du vil på min bro?”, spurte stemmen fra elva
- ”Jeg skal over på andre siden”, svarte gutten. ”Også vil jeg reparere brua, slik at andre også kan komme over”.
- ”Du skal være på den siden av elva du kommer fra” sa stemmen i elva.
- ”Hvorfor det”, spurte gutten.
- ”Fordi der har faren din vært. Og der har bestefaren din vært, ja og oldefaren din med. Du skal være der og gjøre slik de alltid har gjort. Her i Hvorsomhelst skal vi ikke ha noe av at noen går over på andre siden av elva”.
- ”Hvem kan nekte meg det, da?”, spurte gutten med litt skjelvende røst.
- ”Det kan jeg”, svarte vesenet og heiv seg opp mot brua.
Da ble gutten så redd at han snudde og sprang alt han kunne tilbake til de to andre.
- ”Hva er det med deg”, spurte den tredje gutten.
- ”Jeg kan ikke svømme, og da jeg kom utpå brua tro jeg gjennom og holdt på å falle i elva”.

Så gikk den tredje gutten mot brua. Jeg må ikke se ned, tenkte han. For da kan jeg og få høydeskrekk og må snu. Og jeg må også passe meg for ikke å trå gjennom brua. Jeg vet hva jeg må gjøre, tenkte gutten. Jeg må springe over. For da rekker jeg ikke å se ned, også går det så fort at jeg ikke vil falle nedi elva, selv om jeg trår hull i brua. Og som tenkt så gjort. Gutten sprang over alt han var kar om. Da han kom midt utpå brua satt det stygge vesenet nede i elva med armene i kors, og et hoderystende hånlig flir. Men gutten kikket ikke ned i elva, og så derfor ikke vesenet. Det stygge vesenet ble så forfjamset over at det var noen som kom over brua uten å kikke ned i elva – for det hadde da aldri skjedd før – så det slapp armene ned i ren forfjamselse, reiste seg og ropte:
- ”Hva er det du gjør?”
Men gutten, han hadde så stor fart at han hørte ikke at vesenet ropte. Det kan forresten hende han hørte det, men han la ikke merke til det. Og mens vesenet sto der og ropte og ropte etter gutten, så sprang gutten videre og kastet seg gledesstrålende ned i kløverengen på andre siden av elven.

De to guttene på andre siden sto og så på alt sammen. De så hvordan kameraten deres sprang over brua for så å rulle rundt i kløverengen på andre siden. Og de så hvordan det stygge vesenet som hadde skremt dem begge, reiste seg og sto under brua og skreik mot kameraten deres. Først ble de skremt av det stygge skriket til vesenet, og de holdt hardt rundt hverandre. Men etter hvert la de merke til to ting. Vesenet gjorde ikke noe, annet enn å stå og skrike og skrike det samme hele tiden: ”Hva er det du gjør?”. Og etter hvert så enten ble de vant med skriket, eller så var vesenet blitt hes, for de syntes nesten ikke de hørte det lengre. Også begynte vesenet å bli trøtt av å stå og skrike uten at noen hørte på. Så det måtte sette seg ned i elva igjen, og der sovnet det.

I mellomtiden hadde kameraten på andre siden begynt å reparere broen ved hjelp av det han hadde med seg i sekken av redskap og materialer.
Da slapp de to andre taket i hverandre og begynte å reparere brua fra siden de sto på, med det de hadde med seg i sine sekker. Og før vesenet under brua hadde våknet igjen, ja da var brua reparert slik at de eneste som kunne se vesenet. Det var de som lente seg langt ut over rekkverket og kikket innunder brua. Og det var det nesten ingen som gjorde. Så derfor var det ikke lengre noen som la merke til et hoderystende, hånlig flir på et vesen med armene i kors.

Etter hvert ble det flere og flere som krysset frem og tilbake over brua og brukte begge sidene av elva. Det hendte nok at en og annen som stoppet midt på brua, syntes han skimtet det hoderystende vesenet med hånlig flir og armene i kors. Men, det betød ikke så mye lengre. For på andre siden sto det flere og ventet, så da var det ingen fare å gå videre over brua.
Og der, på andre siden av elven var det god plass, og etter hvert flyttet mange over dit. Både av de som hadde bodd i Hvorsomhelst lenge, og nyinnflyttere.
Og da ble det god plass på begge sider av elven, både for de som hadde bodd lenge i Hvorsomhelst, og som egentlig hadde ønsket seg litt bedre plass. Og for de som kom flyttende til Hvorsomhelst.

Epilog
Ja, elva som renner gjennom Hvorsomhelst er ikke hvilken som helst elv. For på ene siden av elva ligger det området av Hvorsomhelst som heter for ”Tradisjon”. Mens på den andre siden av elven ligger det området av Hvorsomhelst som heter for ”Nyskapning”.
Og denne historien har lært oss at et sted som Hvorsomhelst blir veldig mye bedre av at begge sider av elven tas i bruk. Og historien har lært oss at en må ha med seg både folk og redskap fra området Tradisjon, for å kunne bygge en skikkelig bru over elva og ta i bruk området Nyskapning.

Og lurer du på hvordan det gikk med det stygge vesenet. Ja, det lever nok i beste velgående under brua. Kanskje kommer det aldri frem igjen. Kanskje driver det med brekkjern og ødelegger brua fra undersiden. Og en ting er jeg sikker på: Hvis vesenet klarer å lage et lite hull i den nye brua, slik at noen detter helt eller delvis gjennom. Ja, da vil det triumferende rope: Jeg sa det jeg – at du skulle holde deg på den siden av elva hvor du ble født. Så derfor er det viktig at brua vedlikeholdes. For husk at en gammel og falleferdige bru har vært ny og flott en gang.

Og lurer du på hvem det stygge vesenet med et hoderystende flir og armene i kors, som bor i elva mellom Tradisjon og Nyskapning på stedet Hvorsomhelst, er. Jo, det er selveste Bygdedyret.