Historien om nissegutten Klaus

-av Angjerd Aspholt -

Det var en gang et lite land. I det lille landet lå det en liten bygd. I den lille bygda lå det en liten gård. På den lille gården lå en liten låve. På den lille låven var et lite høyloft. På det lille høyloftet bodde en liten nissefamilie. 

Det nærmet seg jul. Og akkurat denne julen var noe helt spesielt for den lille nissefamilien. Nissefar var ekstra blid og ekstra spent. Nissemor var doven og rund. Og den lille nissejenta gledet seg noe helt fryktelig. For hun skulle snart bli storesøster.

På selveste julaften ble han født. Det var en usedvanlig lang og vanskelig fødsel til nissefødsel å være. Men så ble det også en usedvanlig stor  nissebaby. Han veide hele tre kilo, og det er jo en kjent sak at nissebabyer nesten aldri veier mer enn en. Men nissemor beit tenna sammen, og kom til slutt igjennom det med helsa i behold.

Nissefar ble myk i ansiktet da han fikk holde sin nyfødte sønn. Nissejenta torde ikke å røre seg. Hun tenkte at hvis hun sto helt stille kanskje også tiden ville stå stille, også ville dette øyeblikket vare. For dette øyeblikket var det beste av alle øyeblikkene i hele hennes liv. ”Mamma”, hvisket hun ”kan vi kalle ham Klaus?” 

Men tiden fortsatte å gå. 

Klaus var en høyt elsket nissegutt. Han var så heldig å være født inn i en varm nissefamilie med gode nisseforeldre og en storesøster som forgudet ham. Hun protesterte ikke engang på at Klaus alltid fikk mer mat enn henne. For Klaus hadde en utrolig appetitt. Spesielt når det gjaldt søtsaker. Og riktignok var han stor da han ble født, men han vokste også i et forrykende tempo, spesielt i bredden.

Klaus var i det hele tatt ikke som andre nissebarn. Han var bedagelig og lot for det meste moren varte seg opp mens han lå på en tøyfille han hadde funnet. For han lå ikke i høyet som andre nisser. Han syntes det klødde. 

Men uansett hvor høyt elsket Klaus var. Uansett hvor mye moren hans vartet ham opp. Uansett hvor mye søtsaker han fikk. – Klaus ble liksom aldri helt fornøyd. Det var som om han aldri fant seg helt til rette på det lille høyloftet på den lille låven. Han kunne sitte i timesvis å titte mot de vakre fjellene ut av ett lite hull i veggen. Men det var som om han aldri så de vakre fjellene, han lurte bare på hva som lå bak dem. Ansiktet hans ble fjernt og drømmende der han satt. Nissemor var bekymret for gutten sin. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre. Klaus var og forble misfornøyd. 

Så en natt var det skjedd. Klaus var vel rundt 17 år da, men han så allerede velvoksen ut. Nissemor våknet tidlig om morgenen. Som vanlig tittet hun bort på sengene til barna sine. Hun gjorde alltid det. Liksom for å sjekke at de fortsatt fantes. Men senga til Klaus var tom. Nissemor sto opp for å se etter ham. Hun lette og ropte, men fant ham ikke. Til slutt gikk hun ut. Det var nissespor i snøen – i strak retning mot fjellene. 

Klaus hadde til slutt bestemt seg. Han ville ikke kaste bort livet sitt på et høyloft. Han ville bli til noe. Noe stort. han ville bli berømt. Han ville til Hollywood. Han ville ikke gjemme seg bort på et lite høyloft på en liten låve på en liten gård i en liten bygd i et lite land. Det var ikke noe for Klaus. Han skammet seg over det usle livet der. Han skulle nok vise dem! Vise dem at det gikk an å få et bedre liv hvis man bare våget å prøve! 

Det ble en lang reise. Ingen skulle trodd at den bedagelige, tjukke nissen ville klare en sånn tur. Men Klaus sto på. Han gikk, snek seg ombord i biler og på båter og gikk igjen. Det var som om han instinktivt visste veien. Som om han kunne kjenne lukten av the american dream. Lukten av berømmelse. Lukten av glamor.

Klaus var lykkelig. For første gang i sitt liv var han faktisk lykkelig. Han var på vei mot målet. 

Båtturen over det store havet var tung. Hele dagene satt han sammenkrøpet i et skap. Han våget seg ut bare om nettene. For første gang misunte han foreldrene og søsteren de små kroppene deres. De kunne ha sneket seg rundt uten problemer. Men snart trengte han ikke å gjemme seg lenger. Bare han kom seg over det store havet, da skulle han aldri gjemme seg mer! Han skulle til frihetens land. Der kunne nisser gå på gata, side om side med mennesker. Det var han sikker på.

Med den drømmen i hodet holdt han ut hele den lange veien over det store havet, sammenkrøpet i et skap. 

Så, en dag, sto han på havna i fremmed land. Han strakte ryggen og fylte lungene med luft. Lukten av frihet! Han ruslet rundt dit luktesansen førte ham og satte seg ned på den første hamburger-sjappa han fant. Han bestilte den største burgeren og den største colaen de hadde. Dette var noe annet enn grøten på høyloftet! 

Det ble til at Klaus satt på den samme sjappa mesteparten av tiden i ukesvis. Stedet var døgnåpent, og det passet Klaus utmerket. Han var sulten til alle døgnets tider. Klaus likte maten så godt at han nesten glemte drømmen om berømmelse. Kanskje hadde han blitt der for alltid, om det ikke var for den dresskledde mannen som kom innom for å snakke med sjefen en dag.

Klaus merket at mannen hele tida hadde ham i øyekroken. Han begynte nesten å føle seg litt beklemt. Stort sett hadde han fått sitte i fred de siste ukene. Men til slutt kom mannen bort til ham. Han presenterte seg, fortalte at han var ansatt hos Coca-cola company og spurte om Klaus hadde lyst til å bli kjendis. Klaus satte nesten maten i vrangstrupen. Her kom drømmen hans servert på et fat!

Klaus ble med den dresskledde mannen. Han skreiv under på en livslang kontrakt. Han skulle hovedsaklig jobbe et døgn i året. Resten av året skulle han bo på nordpolen, for imaget sin skyld. Og han skulle kalle seg Santa Claus. Ellers skulle han ikke gjøre så mye, han skulle få spise hva han ville og så mye han ville og han skulle få fri tilgang på cola. Ellers skulle han bare spille inn en og annen reklamefilm for Coca-cola company. Og de lovet ham at han skulle bli kjent over hele verden. 

Barneøynene strålte mot Santa Claus. Voksne og barn hilste ham velkommen med høytid i blikket. Han var berømt. Han var mett. Han sov i silkepysjamas. Han hadde alt han noen gang hadde ønsket seg. 

Men av alle de beundrende blikkene han fikk var det ikke ett eneste ett som hadde den varmen som han husket fra nissemors blikk. Av alle de strålende barneøynene, var det ingen som kunne stråle om kapp med nissejentas øyne. Av alle familiene han møtte, var det ingen som koste seg riktig så mye som den lille familien på det lille høyloftet. Klaus hadde ikke sett det før nå. Det var som om han så dem klarere i minnene sine, enn det han hadde gjort da han var sammen med dem. 

Og på et lite høyloft på en liten låve på en liten gård i en liten bygd i et lite land satt en liten nissefamilie og savnet gutten sin. 

Av denne lille historien på det lille nettstedet for den lille bygda ­– greit, jeg skal gi meg.

Av denne lille historien kan vi lære to ting: Den første er at noen ganger må man reise bort for å huske hvor godt man har det hjemme. Den andre er at man skal tenke seg godt om før man samtykker til livslange kontrakter.  

Ha en fortryllende jul!