Kommentaren

Happenstance-teorien

-Av Eldor Bråthen-

Har du hørt eller lest om ”Happenstance-teorien” ? Hvis du ikke har det, kan jeg fortelle deg at inntil i går var vi samme båt. I dag er jeg, sammenlignet med deg og andre uvitende, en opplyst mann.   

I dag kan jeg, takket være et tilfeldig blikk på en trykksak på vei fra en rotete kontorpult til søppelkorga, opplyse følgende. Happenstance-teorien, utviklet av mellom andre

professor i pedagogikk og psykologi John D. Krumbholtz ved universitetet i Stanford, går ut på å flytte fokus til ”positive ringvirkninger av tilfeldige hendelser.”  

”Når ulykka er ute, er det best å være inne”, sier et gammelt ordtak. Gamle ordtak skal man aldeles ikke forakte. Smått om senn når meldinga om ei giftelysten prinsesse og en kongsgard med dårlig vannforsyning og hogstmoden eik fram til Askeladden i ovnskroken.

Da ,og først da, er det kanskje på tide å bevege seg ut.  

I rettferdighetens navn burde prinsessa ha vært bortlova til en skogsentrepenør eller en brønnborer lenge før Askeladden trasket inn porten med sine mer eller mindre tilfeldig ervervede gjenstander i ryggsekken.

Ingen vettug rådgiver eller yrkesveileder ville ha anbefalt Askeladden den utdanningsveien han valgte, og ikke har jeg tenkt å gjøre det overfor dagens 16-åringer.Likevel anbefales Happenstance-teorien brukt i yrkesveiledning.

”Yrkesveilederen skal hjelpe brukeren til å oppdage tilfeldige hendelser og stimulere han eller henne til å lære av hendelsen.”  

Hvorfor lykkes Askeladden? Hvorfor mislykkes Per og Pål ? Den gode professor mener å ha oppdaget at ”våre handlinger leder oss inn i situasjoner hvor vi er disponert for å oppleve visse typer tilfeldigheter.” Mange av oss har, som Askeladden, møtt en livsledsager på den måten, og har grunn til å være fornøyd med det ”tilfeldighetene ” ga oss. I følge professoren er ”tilfeldighetene” ikke tilfeldigheter. De skyldes, at vi ”beveget oss i kretser som økte sjansen for å treffe en viss type mennesker.” Tenkte vi det ikke ? 

Underveis til kongsgarden møter Per, Pål og Espen de samme menneskene, mennesker som viser seg å være  nøkkelpersoner. Forskjellen ligger i dette at Per og På skynder seg videre mens Askeladden stanser opp og mottar informasjon de andre går glipp av. ”Tilfeldighetene”,som alle tre opplever, vendes i hans tilfelle til noe positivt.    

Egentlig burde jeg vel ha skrevet litt om jula, men nå ble det eventyr og yrkesorienteringsteori i stedet. Askeladden hadde tid til å stanse og lytte når han møtte en nøkkelperson. Det bør vi også gjøre. Jeg snakker ikke om julenissen. 

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |