Hvor lenge varer en sannhet?

-Av Lars Elsrud

I det senere har det vært fokusert på at mennesker må øke sin omstillingsdyktighet. Ja, noen hevder at omstillingsdyktighet kanskje vil være den viktigste egenskapen til arbeidstakere i fremtiden.

Men det er vel ikke så nytt at vi mennesker må være omstillingsdyktige. Tenk bare på hvor mange ”store sannheter”, forsvart av de fremste fageksperter, mennesket har måttet tilpasse seg at ikke var sannheten allikevel.  

Vi skal ikke lengre tilbake enn til rundt 1960 da sannheten var at Norge aldri ville bli noen oljenasjon. Ja, det sies at datidens formann i det jeg tror het Norges geologiske selskap, med stor faglig tyngde, uttalte: ”Den olja som finnes i Nordsjøen, den skal jeg personlig drikke opp”.

Det er vel all grunn til å hevde at det er til beste for både nasjonalbudsjettet, og fordøyelsen til denne en av våre store geologieksperter, at han ikke har fulgt opp den uttalelsen. 

En annen stor sannhet var det legen Semmelweiz som tappert nedkjempet. Han mente det var en sammenheng mellom svært stor dødelighet blant fødende på en fødeklinikk, og det at legene som tok i mot barna kom rett fra obduksjon uten å vaske hendene. Datidens legestand protesterte selvsagt heftig på et så uhørt forslag som at de skulle begynne å vaske seg på hendene. Det holdt da å tørke av det meste på frakken.

Ja, Semmelweiz ble møtt med tunge motargumenter som at den store dødeligheten ikke skyldtes urene legehender, men kosmisk stråling. Hvor mange som døde mens datidens ledende professorer, med uvaskede hender, ivrig og med all sin faglige tyngde argumenterte mot Semmelweiz, det vet jeg ikke. Men i dag kan vi vel si at kosmisk stråling i liten grad er regnet som årsak til det vi nå kjenner under navnet barselfeber. 

Også innen kristendommen har store sannheter ikke vært så evige allikevel. Jeg tror helt sikkert at middelalderens hedølinger, der de bar vann fra Fossbrøtta og oppover lia til tømmerstua si, hadde en mistanke om at jorda ikke var helt flat. Men da tidens teologer, de hevdet med Bibelen i hånd noe helt annet. Og faktisk lenge etter at Olav Den Hellige med kjærlig sverd innførte kristendommen i Norge, ble folk rundt om i verden som påsto at jorda rund og ikke flat, med ”teologisk rette” forkortet med et hode.

Og hedølingen, som sto svett med vannbøtta og pusta ut midt oppe i lia, regnet det kanskje som en fortjent straff, for å ha tvilt på at jorda var flat. Da svartedauden nådde han igjen og la flatbygda Hedalen øde. Og kanskje oppdaget denne vår forfar, mens han svak lå på ryggen i lia og for første gang hadde tid til virkelig å betrakte himmelen, at jammen meg var det flere ting som ikke helt stemte med de store sannheter. Ja, kanskje han oppdaget at det var jorda som gikk rundt sola, og ikke motsatt slik de store teologer hevdet. 

Ja, historien er full av eksempler på at mennesket har måttet være omstillingsdyktige til alle tider. Blant annet fordi historien er full av eksempler på at både store og små sannheter har vist seg ikke å være evigvarende. En ”sannhet” som heldigvis er på god vikende front i vår tid, det er ”sannheten” om at kvinnene skal sitte på bakerste benk og tie i forsamlingen. Og jeg må personlig si det, i og med vi ganske nylig har feiret vår kjære Rosemarie Köhn sitt 10-års jubileum som biskop: Jeg er glad for å tilhøre et bispedømme med en biskop som er i førersetet for avviklingen av både denne ”sannheten” om kvinner og ”sannheten” om at ikke all kjærlighet kan tolereres.

Både ”sannheten” om kvinner og forsamlinger og ”sannheten” om homofiles kjærlighet, tror jeg i fremtiden vil være å finne nedpakka i samme pappeske som de flate globusene og den kosmiske strålingen. Det vil bare ta litt tid. For det skal stappes litt for å få plass til alle utgåtte sannheter i en pappeske.