Fra en gåendes dagbok 

Det er ikke så lett å få øye på gående i Hedalen. De utgjør en liten eksklusiv gruppe som bilene stort sett suser forbi. I høy hastighet. Det gjelder å komme frem i tide. Til jobben, arbeidet, barnehagen, møtet, foreningen, eller hjem til middagsgrytene. 

Bilen symboliserer blant mange ting, også dette: Reisetid er uten egenverdi. Derfor må den begrenses til et minimum. Jo færre minutter til jobben, jo bedre. Selv om en skulle risikere en fartsbot eller to (men sjansen for det er minimal på et sted som Hedalen, godt utenfor rekkevidde av Lovens lange arm som bygda ligger). 

Travelhetens karusell – slik er tilværelsen for mange. En er alltid i gang med et eller annet, skifter rolle i samme takt som nye oppgaver står for tur. Men hvor er det blitt av en selv oppe i denne karusellen? 

Kanskje fortjener reisetiden, tiden det tar å forflytte seg fra det ene gjøremålet til det andre, å dveles litt ved. Den som haster av sted i bil, synes ikke å ha bruk for den, men mister likevel noe på veien. 

For paradoksalt nok er det når en er som mest på farten – mellom de ulike rollene og gjøremålene  - at en har mulighet til å stå stille litt. Her, i dette mellomrommet i tiden, dette ingenmannslandet i dagliglivets flyt – er det den gåendes privilegium å la blikket kunne vandre av sted – sveipe over de vide grønne teppene av skog, gårdene høyt oppe i lia, morgenskjæret i fjellsiden. 

Dette blikket lar også lys slippe til i det indre landskap. Og lar en se noen dype daler, høye fjell, stille vann og bortgjemte oppkommer der inne. 

Mellomrommene i tiden, hvor en på vei fra noe til noe annet, frir en fra å være noe bestemt eller gjøre noe bestemt. De frir en til å bare være, til stede. De er gyldne porter mellom indre og ytre landskap. Porter som åpner for livgivende energi til å styrke ens tilstedeværen i verden, til å ruste opp livsviljens immunforsvar når motløsheten truer. 

Trærne har skjønt dette. 

Det handler om den gode sirkulasjon mellom disse to: Være ute i verden og være i seg selv, være rotfestet i sitt indre landskap og stå godt synlig i det ytre. 

Så når mellomrommene i tiden dukker opp: Ta vare på dem. Bytt ut bilen med bena noen ganger. Vær trær en gang i blant.