Godt besøkt 90-åring

Det ble en svært godt besøkt trettendedagsbasar lørdag 4.1.  Til tross for at gradestokken viste -24 grader, hadde mange funnet veien til skolen.  Helseminister Dagfinn Høybråten hadde sendt telegram til jubilanten, Eldor framførte prolog, og Maria fikk velfortjent ros for sin ledelse av helselaget.

Bjørg Berg overrakte blomstrer til lokallagslederen og brukte Marias navn til å gi en karakteristikk av henne:

M	M-en står for mangfoldighet.
a	Det er liten tvil om at Maria er et aktivt menneske.
r	Raus er hun også.
i	Den initiativrike dama er også ivrig.
a	Og hun tenker på oss alle.

Maria hadde litt vondt for å ta til seg den rosende omtalen og kom med følgende replikk:

" Je bare tar imot post og kommanderer, je!" 

Eldor sin prolog

Trettendagsbasaren ,4.januar 2003
Hedalen Helselag 90 år

God kveld! Godt år!
Planeten vår har snudd,
og slepper sola inn frå nørre sida.
Han følgjer tradisjon,
av slike finst det no’n .
Vi plar ha basar her på denne tida.

”I gode, gamle dager”, hører vi i blant.
Folk sier så , men er det riktig sant?
Je meiner, kan vi heilt oppriktig tru det?
Målt i mot vår tid
var det heller skralt
med klær og boliger og alt
det vi til daglig kaller velferdsgoder.

”La noe skje, og samarbeid om det” ,
er gammal visdom i fra kloke røster.
Ein vakker maidag vart stifta Helselag
med hovedformål : Lønn til helsesøster.
Dom samla mynt . Ti øre her, ti øre der,
og smått om senn vart tiøringa flere.
Når basar’n så var over, blir det sagt,
gikk den som var kasserer ganske skakt,
for pengeveska var blitt tung å bære.

”Han ble for sterk, for det sto kvinner bak.”
Det dikterord er kjent den dag i dag.
På dette vis ble Ibsens Peer en vinner.
I kveld bestemmer je
meg rett og slett for det
å fokusere på tre staute kvinner.

Olava Bjørgan var ei myndig kvinne
med navn som lever støtt i Hedalsminnet
Sjøl høge herrer hørte på
når Olava sa klart i frå
at her må handling til,
det hendte noen ganger.
I meir enn tretti år ho reiste bygda rundt
og lærte folk om det å leve sunt
i tider vi i dag vil si var trange.
I blant, når dom kom fram til lønningsdag,
var kassa tom. Det fantes itte slag
av mynt, så lønna måtte vente.
Det skjedde itte ofte, men det hendte.

Den neste vi vil minnes det er Sigrid,
Sigrid søri Kvila,
ei sterk og lita kvinne
som sto på trutt og aldri tvila
på at det nytter, at vi når til mål en dag.
Å få til Hedalsheim var hennes drøm og sak.
Den kampen vart omsider ført til seier,
Kommunen står som eier,
veit vi nå.
Men er det så
at uten penga i frå fra Helselaget
var drømmen kun blitt drøm?

Eit menneske kan ha så mange plager,
den gang som nå i våre dager,
så hendte det at folk fikk vonde tær.
Da ordnet Sigrid fotpleie i stua
til den som trengte ,
kallen eller frua.
Når bila var helst få,
og bussen itte gikk så titt,
så måtte mange vente litt.
Og Sigrids skikk var den at pasienter,
bør påspanderes mat og kaffe
mens de venter.



Nå går vi inn i jubileumsåret
med Maria på Øverby ved roret.
Je prata med Maria her forleden.
Om egen innsats er ho temmelig beskjeden,
men nevner gjerne det som andre gjør.
Ho styrer mildt, men fast, som sjefer bør.
” Å balle på og hjølpes åt ” –
det er Marias faste råd.
Og vi som lever nå i denne tida,
veit godt at bakom gode tiltak
står Maria.


I år er Helselaget nitti år,
og nitti år er ganske lenge.
Den gang, i 1913, kunne dom nok trenge
basar for å få mynt til ymse krav.
Men kan det trenges nå i våre dager ?
Vi bør vel få det oss behager,
vi som har olje vi kan øse av?
Så, åffer itte setta oss på baken
og vente på at noen ordner saken?

Å vente nytter ingenting
ska noko hende rundt omkring.
Til tross for olje , moms og skatt
så vil det alltid kreves at
no’n ofrer tid og pæng frivillig,
for velferd – det er itte billig.

Med hjølp tå Helselaget vårt
så har vi sjølve mye gjort,
men dokter bør vel andre ordne ?

Og dom som sitt og styrer nå,
dom ska vi alltids minne på
at ting bør skje
her vi høll te.

Eldor

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |