Denne artikkelen bygger på en tale jeg holdt i anledning 1. mai i år. Teksten på denne dagen handlet om å være barmhjertig, ikke dømme, om å ettergi og være raus. Men er dette verdier som passer inn på 1.mai? 1. mai var der med sitt særpreg før kirken begynte å holde gudstjenester på den. Dermed velger kirken å gå inn på en arena, på en dag da dagsorden på mange måter er satt. Har kirken noe å si på en slik dag?  

Tradisjonelt har man villet skille mellom kirke og politikk. Gud styrer verden på to måter: gjennom kirken og gjennom samfunnet. Dette henger også sammen med spørsmålet: Hva gir kirken mandat til å uttale seg? For Luther var nettopp dette et sentralt spørsmål. Han ville skille mellom det som Guds Ord sa noe om, og de ordninger som kirken selv hadde funnet på. Kirken måtte gjerne finne på ulike ordninger, men disse kunne ikke bli like forpliktende som de ting Guds Ord sa noe om. Det var nå engang forskjell på om det er Gud eller et menneske som uttalte seg om en sak.  

Men innebærer dette at kirken bør la politikken seile sin egen sjø? Har politikken sine egne lover, som kirken bør la være kommentere? Hvordan bør eventuelt kirke og politikk samhandle? Kanskje det nærmeste en kommer et svar på dette spørsmålet er den måten kirken har vært tilstede i forsvaret på. Her brukes ordene ”kritisk solidaritet” om den rolle kirken bør spille. Kirken skal være der mennesker er, hjelpe og støtte. Den skal også gi mulighet for tilgivelse om en har tråkket feil. Samtidig minner ordet ”kritisk” om at en god venn sier ifra, når det er nødvendig.  

På 1.mai har tema vært arbeidernes rett. Dette har vært en kampdag. Er denne dagen fortsatt like påkrevd? Bør kirken tre støttende til? Hva kjennetegner arbeidslivet i dag? Mange arbeidsplasser preges av hurtige omstillinger, fordi behov er i stadig endring. En annen faktor er også konkurranseutsetting. Når ulike aktører må kjempe om oppdragene, har dette igjen bidratt til at man har måttet stadig stille større krav til effektivitet. Men hva skjer med de ansatte i en slik situasjon? Hva skjer med brukere av for eksempel helsetjenester, der liknende krav blir stilt? Ja, hvordan er det å være menneske. midt oppe i det hele? 

Fra kirkens ståsted vil et grunnleggende spørsmål være: Hvordan blir menneskets verdi ivaretatt ved de endringer som gjennomføres? Bibelen understreker nemlig sterkt den verdi et menneske har (Salme  8,4-7).  

For hvilke utfordringer er knyttet til den situasjon arbeidsmarkedet er inne i? Vi kan da ta i bruk teorier om arbeidsledelse for å se om det kan være ting i situasjonen som lett kan føre til uheldige følger, om man ikke er tilstrekkelig på vakt. 

Går man 100 år tilbake, sto man overfor de utfordringer som fremveksten av de store fabrikkene medførte. I denne sammenheng var nettopp kravet til effektivitet det som ble satt i høysetet.  Hva skjedde? Man satte fokus på hvordan de ulike leddene i produksjonen ble løst. Man gikk inn med  arbeidstidsundersøkelser -) finne løsninger -) spare tid.

En murer kunne spare mye tid ved å redusere bevegelsene fra 18 -) 5 når han skulle legge en ny stein til på muren. Man innførte også et lønnssystem som skulle virke effektiviserende - akkordsystemet. Man økte graden av spesialisering. Hadde arbeidsledere som fulgte de ansatte svært tett. Fokus lå på den teknikk man hadde ved utførelsen av arbeidsoppgavene. På 20- og 30-tallet kom så teorier som mer gikk på måten en bedrift var organisert. Også i dag er det stor tro på å løse de utfordringer som for eksempel helsesektoren er stillet ovenfor ved bedre organisering. 

På 50-tallet begynte man å oppdage, at man også kunne oppnå mye ved å rette fokus mot de ansatte. Trivselsfaktorer virket også inn på produksjonen. I dag er dessuten den kunnskap som trenges i en bedrift ofte så sammensatt, at man er nødt til å ansette mennesker med stor fagkompetanse. På enkelte områder vil derfor kunnskapen sitte langt nede i systemet. Dette gjør også noe med synet på de ansatte. En blir sett på som en ressurs – får verdi. I kjølvannet av dette utviklet man teorier om at det var to måter å forholde seg til ansatte på. På den ene siden handler det om å finne ulike måter å styre prosessene på, med ønske om å oppnå konkrete mål. På den andre siden støtte de ansatte, legge forholdene til rett, pleie kompetansen og trekke dem med i beslutningene, for å gi dem et eierforhold til sin oppgave. To stikkord blir dermed: styre og støtte. 

Poenget er nå å finne den rette balansen mellom disse to måtene å forholde seg til de ansatte på. Blir det for hard styring fører dette til kulde på arbeidsplassen. Blir det derimot for liten styring fører det lett kaos. Innenfor ledelsesteori mener man for eksempel at tiden er en viktig faktor for å bestemme ledelsesform. Jo, mer begrenset tid man har til disposisjon, jo lettere er det å bli autoritær i måten man leder arbeidet på. Dette kan på kort tid gi gevinster, men på lang sikt kan dette føre til kulde på arbeidsplassen. Tidsperspektivet vil lett føre til at fokus flyttes fra ansatt til arbeidsoppgave. Taperen opp i det hele kan da lett bli mennesket, som reduseres til å bli en brikke i en produksjon. Med andre ord: dette økte krav til effektivitet med påfølgende virkemidler som går i samme retning, fører lett til at synet på mennesket påvirkes.   

På 1. mai utfordret jeg derfor utfordre ulike parter til å tenke igjennom nettopp dette: blir menneskets verdi ivaretatt midt oppi det hele?  Privatisering eller ikke -) tiden den største utfordring. Spørsmålet:  Har vi tid til å ta vare på den ansatte, på brukerne, på mennesket midt opp i det hele? Slik kunne det bli kirkens oppgave å sette fokus på mennesket i systemet, minne lederne på det en vet, fordi kravet om effektivitet lett fører til at fokus blir tatt bort fra de ansatte. 

Samtidig tror jeg at denne teksten også kan fungere på et annet plan. Synet på arbeidet handler ikke bare om forholdet mellom ledelsen og de ansatte. Det handler ikke bare om å tjene bedriften/virksomheten, men om å tjene Gud og medmennesker. Kanskje en derfor – både som ledere og ansatte – burde ta til seg ting i fra dagens tekst. Det handler om å møte mennesker med raushet, ikke ved å ta av bedriftens resurser, men egne ressurser. 

Det gjorde inntrykk på meg, da ei jordmor kom opp igjen på sykehuset på sin fritid og så til hvordan det gikk med Jofrid. Hun gikk av vakt før hun visste hvordan det hadde gått. Jofrid hadde hatt en vanskelig fødsel. Hun var tydelig spent. Hun viste i sin handling at hun ikke bare var på jobb for å tjene penger.

Min far var ansatt som bygningskontrollør på teknisk etat på Rådhuset i Bergen. Han brukte mye tid av sin fritid for å hjelpe mennesker som kom i hans vei, fordi mennesker som bygger hus har tatt på seg en stor oppgave, som ofte kan virke belastende på hverdagen for dem.  

Som kristen ønsker jeg ikke bare å tjene Gud gjennom menigheten, men også ved å se de menneskene jeg møter i min hverdag. Mange av oss møter mennesker som av ulike grunner har det vanskelig. Da kan ordene om ikke å dømme komme til sin rett. Men hva betyr de? Joh.3,17. Jesus møtte mange menneske på sin vei. Han var ikke redd for å si: du har hatt fem menn og den du nå har er ikke din egen. Han kunne også si: synd ikke mer fra nå av.  

Å la være å dømme, betyr nemlig ikke å la være å si fra når noe er galt. Spørsmålet er derimot hvilken hensikten vi har med å gjøre det. Det handler nemlig om å vise barmhjertighet, ettergi og være raus overfor dem som har det vanskelig. Det motsatte av å ikke dømme er ikke å la være å si ifra, men å ville frelse, dvs. gi hjelp. For nettopp i mitt arbeid gis jeg mulighet til å møte mennesker som kan trenge min hjelp. Slik kan dagens tekst bli en ledetråd jeg tar med meg inn i mitt arbeid som en ressurs.