Av Morten Hendis 

Vi har hørt det før og vi hører det igjen. Forrige ukes mediebilde fikk meg virkelig til å lure på om ordtaket i praksis har avgått ved døden. Mandag fikk vi en ”store pupper ” og kosmetisk kirurgidebatt, tirsdag var det pressekonferanse om storkommune og onsdag var fjernsynet jammen der igjen med en seriøs debatt om størrelsen på peniser. Nesten samtidig fikk vi et blikk inn i Gjelstens verden der han fortalte om en liten oppgradering av den lille (men raske) båten sin til den nette sum av 10 millioner, samt en utprøving av en propell til 25.000 dollar som han dessverre ikke fikk levert tilbake når det viste seg at den ikke virket. 

Det er noen ganger underlig hvordan nære og fjerne hendelser kan veve seg i hverandre og opplyse, oppklare eller skape forvirring. Forrige uke var for meg en riktig uke å bruke til refleksjon over ordtakets betydning eller egentlige eksistens og mening. Jeg har ikke brukt energi på å finne ordtakets opprinnelse, men tankene går umiddelbart til noen av den norske folkesjelens idealer, nemlig nøysomheten, de små kommunene, de små bygdene, de små gardsbrukene, de små bedriftene og de små og nære familierelasjonene.  Det er slett ikke vanskelig å si at ordtaket har avgått ved døden i Bjørn Rune Gjelstens verden. Denne skribenten skal ikke bruke stort mer spalteplass på dette fenomenet enn å si at denne mannen og hans like lever i en annen verden! Umiddelbart ser jeg selvsagt en fare for å bli beskyldt for å være rammet av en typisk norsk sykdom, nemlig misunnelsen. Men, det får stå sin prøve. 

Når det gjelder to andre debatter fra sist uke, nemlig de om kroppsfokusering og størrelsen på kroppens mer edle deler, er disse verdt atskillig flere spaltecentimeter enn Gjelsten. Det er i grunnen rart hvordan slike debatter har en tendens til å handle om det vi kan kalle antagonistiske forestillinger. Altså at det på den ene siden rår et kroppslig ideal om at ”smått er godt” i betydningen ”det er viktig å være så tynn/liten som mulig”, mens det på den annen side er viktig at puppene er så store som mulig. Vi kjenner til hvordan unge jenter, som en konsekvens av dette fokuset, presses inn i valg som fører til livsvarige funksjonsnedsettelser, eller i verste fall sykdom og død. Utvikling av spiseforstyrrelser hos ungdom er et økende problem i vårt samfunn og kan slettes ikke ties om lenger, ei heller at unge jenter presses av de rådende idealer til plastisk-kirurgiske operasjoner i 16-års alderen for å få større pupper.  

Det er viktig og riktig at debatter om ungdoms livskvalitet fokuseres gjennom slike programmer om kroppsfokusering som vi så forrige uke. Men, det er ikke mange ukene siden det ble lagt frem en ny og viktig forskningsrapport om spiseforstyrrelser uten at dette ble kommentert verken i dagspressen eller fjernsyn. Samme uke brukte imidlertid en herværende TV-kanal 5 minutter i beste sendetid på en presentasjon av diverse vårkolleksjoner med syltynne ungdomsmodeller. Ja, vi voksne gjør jammen mange rare valg! Det er selvsagt ikke de samme menneskene som er ansvarlige i disse sakene, men det kan likevel hende dette er et godt bilde på voksensamfunnets dobbeltmoral? Om det er noen av fjernsynskanalenes menn som oppsøker sexologene på grunn av problemer med for liten penis, er selvsagt uvisst. Men, i følge noen av våre beste fagfolk på dette området er mange av pasientene deres menn i sin beste alder. Noen av dem har sågar valgt å operere seg i utlandet med den fatale følge at ”instrumentet” for de fleste ikke virker like godt lenger. Når problemet er økende blant voksne menn, er det ikke rart at flere og flere gutter kvier seg for å dusje på skolen. Nei, det er sannelig ikke lett å være voksen i denne verden heller!  

Så finner vi altså ut etter hvert at ”smått er godt” bare delvis har avgått ved døden som ordtak når det handler om kroppen. Når det derimot handler om kommune-Norge har ordtaket definitivt avgått ved døden. ”Blir størst i Sør-Norge” er overskriften og hovedoppslaget i tirsdagens Valdres. Jeg er selvsagt lykkelig for at hovedoppslaget denne spesielle uken ikke hadde teksten ”Har størst i Norge”. Dette kunne nok ha rammet den sunne norske folkesjelen hardere enn et oppslag om kommunesammenslåing. At de fleste norske stortingspolitikere, uansett parti, har en klar oppfatning om at vi har for mange små kommuner i dette landet, kan neppe være noen hemmelighet lenger. Noen politikere skjuler det riktignok godt enda (det er jo valg til høsten), slik som vår egen ordfører i samme avisoppslag. Det er nok en teoretisk mulighet for at vår ordfører mener det han sier, men jeg har mine tvil.  

For de som husker bare et år om gangen kan det være en viktig saksopplysning at denne debatten raser blant sentrale politikere på andre eller tredje tiåret og det er bare et tidsspørsmål før ”noen” forteller oss at ”smått ikke er godt” og bestemmer at vi skal inngå ekteskap. Selv om jeg personlig har mine tvil om kvaliteten på konsulentrapporten og regnestykkene som er laget, er jeg lite i tvil om at det stort sett bare er fordeler med større kommuner og erklærer herved  ordtaket ”smått er godt” som avgått ved døden for min del. Mange er nok bekymret for mye når det gjelder sammenslåing. En åpenbar fordel ved frivillig inngåelse av slike ekteskap, er at vi kan sette opp kontrakten selv og dermed lage vår modell. Bekymringene for avstand til tjenester og ”sentrum” er nok for en stor del ubegrunnet. Tvilere kan ta en rundtur i store norske kommuner med store geografiske avstander og vurdere selv. Modellen er det vi som lager, avstanden mellom nærbutikken og ordføreren er fiktiv og politikere får andre ting å tenke på enn å få mer eller det samme som nabobygda. 

Min konklusjon etter forrige ukes ”medieblikk” må bli at overskriften på denne kommentaren står ved lag, altså med både spørsmåls og utropstegn. Smått er noen ganger både godt og sunt, men det er ikke alltid det blir livskvalitet og livsnytelse av det!