Sommeren
nærmer seg, og jeg tenker uvilkårlig tilbake på barndommens somrer.
Det var noe eget med barndommens somrer. De tok liksom aldri slutt. De
var som et hav: Ukene fortapte seg i horisonten, og bakom ventet nye
uker. Hver dag var fylt til randen med alskens begivenheter: Tur i
båten, bygging av sandslott, hyttebygging i trærne, fisking med far,
vilter lek med kamerater.
Hver dag var ny, åpen, klar til å fylles med ukjent innhold: Man
visste ikke om morgenen hva man hadde foran seg. Og om kvelden sloknet
man på et blunk inn i en drømmeløs søvn. Eller ble liggende spill
våken og tenke på alle prosjektene som en skulle gyve løs på neste
dag. Når august kom med sine mørke kvelder, var det som et vemod eller
en sorg senket seg over det unge barnesinnet, men også følelsen av noe
ubegripelig: Hvordan kunne denne lange sommeren med alle sine uker
noen gang ta slutt? Den var jo en hel evighet, og evigheter skal som
kjent ikke opphøre.
Barndommens år er lange. I dem viser livet seg i sin duftende
friskhet, i sin skremmende og lokkende ukjenthet. Det innvier barnet i
sine mysterier: Naturens rytmer og elementer, kroppens lyster og
smerter, sinnets fantasireiser og angstopplevelser. Alt skal erfares,
tiden synes ubegrenset, den står der i et evig nå, og fylles, og tar
aldri slutt.
På et eller annet tidspunkt begynte tiden å gå. Og vi begynte å si: Så
fort årene går!
En dag er vi på gamle trakter. Vi parkerer bilen eller går av på
jernbanestasjonen. Og ser oss rundt: Her hadde vi et liv for fem år
siden, eller ti år siden. Med jobb, familie, venner. Nå er vi tilbake.
Mye er som før, selv om tiden har satt noen spor: En rundkjøring
erstatter det gamle gatekrysset. Samvirkelaget har skiftet navn og
heter KIWI. Postkontoret er blitt til Post i butikk. Men likevel. Vi
hilser på gamle kjente, og kommer i prat: Du som årene er gått.
Ja, årene som er gått, hvor er de blitt av? De flyter liksom over i
hverandre. Noen viktige begivenheter står som tydelige og sterke
minner. Men hverdagen - det stoffet som livet stort sett er laget av -
de erindrer vi bare vagt, som bilder av faste rutiner: Frokoster,
arbeidsreiser, middager…
Kanskje er det slik: At i den voksnes verden så legges livet i større
og større grad i lenker, bindes i faste mønstre og vaner. Mulighetene
til å gjøre nye og friske erfaringer minsker i samme takt.
Rutinenes faste mønster blir da den motor som driver livet fremover i
stadig økende tempo. For årene går fortere og fortere. Det er livets
akselerasjon.
De siste årene av sitt liv satt min mormor stort sett i gyngestolen og
tilbrakte hverdagene med å høre på radio og motta de faste besøkene av
hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Jeg husker godt det hun sa en dag jeg
var på besøk: Dagene snegler seg av sted, men årene går som en røyk.
Er dette noen av de livsvilkårene vi må leve under? I et radioprogram
for et par uker siden stilte programlederen opp følgende hypotetiske
valg: Hva ville du valgt, enten at morgendagen kommer til å bli
akkurat som i dag, eller at det vil inntreffe en liten, men håndterbar
katastrofe?
Programlederens poeng var kanskje dette: Hvor villige er vi til å
utsette oss for det nye, det utforutsigbare, det som bringer oss ut av
våre faste rutiner, det som åpner for å gjøre nye erfaringer? Hvor mye
ukjent land er vi ennå villige til å utforske?
Årets sommer kommer sikkert til å gå altfor fort. Fortere enn
fjorårets. Men hva om vi er villige til å utsette oss for noen nye
opplevelser, åpne sansene for fremmede lukter, andre farger, rare
lyder? Hva om vi slakker av litt på ferievanenes stramme tøyler og lar
det være igjen en rest av ukjent sommer å oppdage? Da vil vi kanskje
oppleve - uansett hvor på livsreisen vi befinner oss - at barnets
glede over stadig å gjøre nye ting, fremdeles ligger i oss som en stor
tørst.
Da vil vi kanskje gjøre barnets erfaring på nytt: At tiden ikke bare
går av sted, men kommer, i et her og nå, som en liten evighet.
|