Hver dag var ny, åpen, klar til å fylles med ukjent innhold: Man visste ikke om morgenen hva man hadde foran seg. Og om kvelden sloknet man på et blunk inn i en drømmeløs søvn. Eller ble liggende spill våken og tenke på alle prosjektene som en skulle gyve løs på neste dag. Når august kom med sine mørke kvelder, var det som et vemod eller en sorg senket seg over det unge barnesinnet, men også følelsen av noe ubegripelig: Hvordan kunne denne lange sommeren med alle sine uker noen gang ta slutt? Den var jo en hel evighet, og evigheter skal som kjent ikke opphøre.

Barndommens år er lange. I dem viser livet seg i sin duftende friskhet, i sin skremmende og lokkende ukjenthet. Det innvier barnet i sine mysterier: Naturens rytmer og elementer, kroppens lyster og smerter, sinnets fantasireiser og angstopplevelser. Alt skal erfares, tiden synes ubegrenset, den står der i et evig nå, og fylles, og tar aldri slutt.

På et eller annet tidspunkt begynte tiden å gå. Og vi begynte å si: Så fort årene går!

En dag er vi på gamle trakter. Vi parkerer bilen eller går av på jernbanestasjonen. Og ser oss rundt: Her hadde vi et liv for fem år siden, eller ti år siden. Med jobb, familie, venner. Nå er vi tilbake. Mye er som før, selv om tiden har satt noen spor: En rundkjøring erstatter det gamle gatekrysset. Samvirkelaget har skiftet navn og heter KIWI. Postkontoret er blitt til Post i butikk. Men likevel. Vi hilser på gamle kjente, og kommer i prat: Du som årene er gått.

Ja, årene som er gått, hvor er de blitt av? De flyter liksom over i hverandre. Noen viktige begivenheter står som tydelige og sterke minner. Men hverdagen - det stoffet som livet stort sett er laget av - de erindrer vi bare vagt, som bilder av faste rutiner: Frokoster, arbeidsreiser, middager…

Kanskje er det slik: At i den voksnes verden så legges livet i større og større grad i lenker, bindes i faste mønstre og vaner. Mulighetene til å gjøre nye og friske erfaringer minsker i samme takt.

Rutinenes faste mønster blir da den motor som driver livet fremover i stadig økende tempo. For årene går fortere og fortere. Det er livets akselerasjon.

De siste årene av sitt liv satt min mormor stort sett i gyngestolen og tilbrakte hverdagene med å høre på radio og motta de faste besøkene av hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Jeg husker godt det hun sa en dag jeg var på besøk: Dagene snegler seg av sted, men årene går som en røyk.

Er dette noen av de livsvilkårene vi må leve under? I et radioprogram for et par uker siden stilte programlederen opp følgende hypotetiske valg: Hva ville du valgt, enten at morgendagen kommer til å bli akkurat som i dag, eller at det vil inntreffe en liten, men håndterbar katastrofe?

Programlederens poeng var kanskje dette: Hvor villige er vi til å utsette oss for det nye, det utforutsigbare, det som bringer oss ut av våre faste rutiner, det som åpner for å gjøre nye erfaringer? Hvor mye ukjent land er vi ennå villige til å utforske?

Årets sommer kommer sikkert til å gå altfor fort. Fortere enn fjorårets. Men hva om vi er villige til å utsette oss for noen nye opplevelser, åpne sansene for fremmede lukter, andre farger, rare lyder? Hva om vi slakker av litt på ferievanenes stramme tøyler og lar det være igjen en rest av ukjent sommer å oppdage? Da vil vi kanskje oppleve - uansett hvor på livsreisen vi befinner oss - at barnets glede over stadig å gjøre nye ting, fremdeles ligger i oss som en stor tørst.

Da vil vi kanskje gjøre barnets erfaring på nytt: At tiden ikke bare går av sted, men kommer, i et her og nå, som en liten evighet.