Hedøler kan være så mangt. Noen kan føre røttene tilbake i mange slektsledd, noen kommer fra Drammen eller Finnmark og har bodd her en mannsalder, andre har kommet for noen måneder siden og fått godkjent stempel fra Folkeregisteret om at de er å betrakte som bosatt i Hedalen.

Blant sistnevnte er de som er kommet hit som flyktninger. De har fått oppholdstillatelse i Norge, de har politisk asyl, de har fått revet opp en masse røtter, og har fått anvist Hedalen som deres nye hjembygd. En bygd langt fra hjemlandet.

Er det mulig for innflyttere å komme på innsiden av det som rører seg av sosialt og kulturelt liv i Hedalen? Slik at en kan utfolde seg i lag med andre mennesker, dyrke sine interesser, (kanskje oppdage nye), og slik leve et meningsfullt og godt liv? Ja slik at en kan få et lite snev av hjemfølelse?

Jeg stiller meg disse spørsmålene både fordi jeg selv er innflytter, men også ut fra de erfaringene jeg gjør i mitt arbeid med våre nye sambygdinger: Flyktningene fra Kosovo.

For dem representerer Hedalen et nokså fremmedartet landskap som det tar tid å bli fortrolig med, og gjøre seg til venns med. Det er slett ingen spøk for mennesker som er vant til å leve i et urbant og kultivert landskap å bo så tett inn på villmarken der alle slags mulige farer truer. Nordmenn er vant til å ferdes i skog og mark uten at de må bevæpne seg med revolver og børse først. Naturen er et trygt sted (atskillig tryggere enn en hvilken som helst riksvei). Men slikt tar tid å lære, og den beste måten å lære på, er å komme seg ut selv, i lag med noen en er trygge på, og oppleve villmarken fra innsiden: En soloppgang, noen gamle furutrær, et blinkende fjellvann. For deretter å konstatere at: Her var det ingen horder med ulver eller glupske bjørner eller andre truende vesener.

Å få anvist Hedalen som bosted er ikke noe en tar på strak arm. Hvordan unngå at det skal oppleves på linje med forvisning til de ytterste ødemarker? En viktig betingelse er at det må være mulig å komme ut av dalen. Og det er ikke så lett for dem som er så sære eller som av andre grunner ikke har tilgang på bil. Det at det legges til rette for transport til de store sentraene – som Bagn, Nes i Ådal, Hønefoss og Oslo - er en viktig betingelse for at en skal falle til ro på det stedet en bor. Bare det å vite at en har mulighet til å lufte seg litt, komme ut og treffe likesinnede landsmenn eller venner som bor andre steder, det bidrar til å motvirke både følelsen av isolasjon og ensomhet. Og samtidig gir det mulighet for noen sårt etterlengtede impulser – både sosialt og kulturelt.

Å føle seg hjemme, sånn litt etter litt, det er en følelse som bygges opp når en erfarer at det er fint å komme hjem. Det er vel det mange nordmenn føler når de stevner inn Oslofjorden, eller går inn for landing over Gardermoen: Borte bra, men hjemme best

Men den viktigste tiden skal nå engang leves i dalen. I lag med mer eller mindre innfødte heimbygdinger. Det er de en skal hilse på, og slå av en prat med, om vær og vind, og den siste snøen, og de første vårdagene. Da må en kunne språket. Det er ikke gjort i en håndvending. Og den oppgaven handler ikke bare om å mestre norske gloser og norsk grammatikk. En skal også bli fortrolig med de kodene, de verdisystemene og den virkelighetsoppfatning som gjelder i en liten fjellbygd på indre Østlandet. Et banalt eksempel: I byen hilser man ikke på fremmede. I Hedalen hilser man på alle, og stusser kanskje om det ikke hilses tilbake. Å komme på innsiden av disse kodene er et viktig skritt på veien til å bli tryggere på seg selv og sine sosiale omgivelser.

Men hvor treffes hedøler? Gatelangs er det få av dem. For et typisk trekk ved bygdefolk er at bilen brukes der avstanden er lengre enn 150 meter. Og det er ikke alltid like lett å innlede til en lengre samtale med forbipasserende bilister. På butikken treffer man alltid hyggelige mennesker, men de arenaene hvor man kan sette seg ned og slå av en prat, er ikke like lette å finne. Samtidig går det hårdnakkede rykter om at Hedalen yrer av intenst foreningsliv. Og det stemmer sikkert, og det er nok her mye av de innfødtes indre liv utfolder seg, og det er dette det gjelder å spore opp for de som kommer utenfra. Det kan være utfordring nok for urbane blekansikter fra Oslo, desto mer da for flyktninger fra Kosovo. En vellykket integrering står og faller med hvorvidt denne utfordringen blir tatt. Og da er det flere betingelser som må være oppfylt.

For det første må det foreligge en vilje hos de som er kommet til bygda – enten det er skjebnen eller andre forhold som har ført dem dit – til å gi seg til kjenne: Dette er oss, dette er vår kultur, vi har helt sikkert noe å bidra med, og vi ønsker å bidra. Dernest: En vilje til å gjøre seg kjent: Vi er nysgjerrige på hva denne dalen har å gi oss – kulturelt, sosialt, opplevelsesmessig.

For det tredje trengs det noen nyttige koblere, noen som er på innsiden av bygda, som vet hva som foregår, og samtidig har tillit og fortrolighet hos de nye medlemmene av bygda. En kobler til å åpne noen strategisk viktige dører og være med et stykke inn, er avgjørende både for at dørstokkene ikke blir så høye, og for at kontakt opprettes.

Til sist – en vilje, en åpenhet og en sjenerøsitet blant de innfødte: Det er plass for dem som er folkeregistrert bosatt i Hedalen, selv om de ikke kan føre slektstreet en eneste generasjon tilbake i dalen, selv om de ikke har tatt jegerprøven, selv om de ikke eier en eneste kvadratmeter skog. Vi er nysgjerrige på hvem de er og ønsker å bli bedre kjent med dem. En slik romslig holdning til nyinnflyttere er tegn på et robust og sunt fellesskap. Det er tegn på et fellesskap som har tro på fremtiden.

Kanskje mye dreier seg om å komme innenfor døren. til hverandre. For det er to parter. Det er de som har bodd her lenge. Og det er de som har kommet. Hos begge ligger den lille (eller store) utfordringen å la noen vi ikke kjenner så godt fra før trå over dørstokken, komme innenfor, hilse, og åpne for gjensidig medmenneskelig og kulturell berikelse. Dørstokken representerer vårt ubehag, vår usikkerhet i forhold til det vi ikke kjenner så godt fra før. Men det å trå over, eller det å la noen trå over, våre indre dørstokker, det gir nesten alltid en følelse av større romslighet etterpå. Det gjør oss til mer sjenerøse mennesker.