Det er vanskelig å skulle skrive en kommentar til nettsiden uten å la krigen som startet i forrige uke være tema. Som prest bør jeg også tenke igjennom hvilken rolle kirken bør spille i forhold til det drama som er under utvikling i Irak.  

1.      Burde ikke kirken stå opp imot krig?

Noen tenker at dette burde være den selvsagte ting kirken burde gjøre. Men så skremmes en av at mennesker med en kristentro likevel kan uttale seg svært så positivt til det USA nå gjør. Hvordan kan dette være mulig? Står ikke budet ”du skal ikke slå i hjel” i Bibelen? Burde ikke dette i seg selv være nok? 

Nå er det et problem knyttet til dette. Budet finner vi bl.a. i 2.Mos.20,13. Her gir Gud Moses de bud som hans folk skal leve etter. Men går man til 2.Mos.21,12 står det: ”Den som slår til en mann så han dør, skal bøte med livet”. Dermed ser vi at det ikke bare er å ta budet ut av sin sammenheng og gi det en generell anvendelse. Man er nødt til å komme til rette med budet i lys av den sammenheng det står i, en sammenheng der dødsstraff er akseptert. 

Går man til det nye testamentet, har man gjerne der tatt for seg Paulus sine ord i Rom.13. Paulus snakker om at den troende skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Myndighetene er en del av Guds gode ordning, som fullbyrder Guds straff over dem som gjør det onde. Inn i denne sammenhengen kommer det ”Det er jo ikke for ingenting at den bærer sitt sverd (v.4)”. Slik opplever man at Bibelen legitimerer øvrighetens bruk av sverdet for å verne seg mot det onde.  

Det er også på denne bakgrunn Luther snakker om de to sverd. Øvrighetens sverd og kirkens sverd. Han gjør det for å få frem de to måter Gud styrer på. Han bruker også denne tanken for å vise til at kirken bør bruke annen makt for å fremme sitt ærend enn det den verdslige øvrighet gjør. Kirkens sverd er Guds Ord og den kraft som ligger i det. I en av de skriftene som er en del av kirkens bekjennelsesgrunnlag (Confessio Augustana), ser vi hvordan reformasjonen tenkt rundt dette. Kristne kunne delta i de oppgaver som øvrigheten la på dem. 

Her tales det om såkalte borgerlige ting, dvs. de oppgaver som øvrigheten er satt til å gjøre. Dette er Guds gode gjerninger. Derfor kan også de kristne gå inn i slike oppgaver. Til slike oppgaver hører også det å gjøre krigstjeneste og føre en rettferdig krig. Slik kan det se ut som om vår Lutherske tradisjon kan brukes til å legitimere krig. Likevel vil en oppdage at i begrepet rettferdig krig vil det ligge et kritisk moment. Ordet ”rettferdig” i denne sammenheng vil etter mitt skjønn best la seg oversette med ” en krig som lar seg forsvare”. Tanken er at visse kriterier bør være innfridd før en går til det skritt å føre en krig. Nå skal ikke jeg gå i detalj her. Bare gi noen eksempler på slike kriterier. 

Årsaken til krig bør kunne la seg forsvare. Her har man bl.a. nedfelt i Genevkonvensjonen noe om disse ting. De kriteriene man der finner, bærer preg av at man øser av samme tradisjon som det kirken gjør i tenkning omkring disse tingene. Ett viktig kriterium har vært dette å forsvare seg selv. Men betyr dette at en skal sitte å vente på å bli angrepet? Hva med det som skjedde 11. sept. 2001? På den andre siden kan en spørre om det å presse fram et regimeskifte i Irak kan sies å være en legitim grunn. Er dette nødvendig for å få til en avvæpning/ nødvendig samarbeid i fremtiden, eller ligger det andre tanker bak? Poenget er at ikke alle grunner gjør at krig kan la seg forsvare. Samtidig vil det her måtte gjøres avveininger, som gjør at kirken bør være varsom med å komme med svar på sine spørsmål. 

Krigen bør erklæres på rett måte. Her har man hatt et ønske om å la FN være den som skal stå for dette. Kirken kan ikke si noe om hvilke ordninger en bør ha, men bør likevel kunne oppmuntre til å finne frem til gode ordninger. Her kan man stille mange spørsmål:

·        Sikkerhetsrådet hadde vedtatt en resolusjon. I denne heter det at om ikke Sadam samarbeider kan dette få ”alvorlige konsekvenser”. Noen land har tydeligvis ment at krig lå inn i dette som en naturlig konsekvens her. Britiske jurister har prøvd å påvise dette. Det er tydelig at ikke alle ser det på samme måte. Kanskje var denne uklarheten tilsiktet i utgangspunktet, en strategi i håp om å oppnå enighet? Det er tydelig at ikke alle land var like modne for å fatte en resolusjon som innebar det å ta stilling til krigen som et virkemiddel. Hvilken kompetanse har kirken til å ta stilling til om man har en resolusjon i ryggen for det som nå skjer?

·        Men dette er ikke bare et juridisk spørsmål, men også et organisatorisk/politisk spørsmål. Hvem bestemmer når resolusjonens vilkår er oppfylt? Hvem setter i gang de nødvendige tiltak? Dette er spørsmål som må kunne besvares før en vil kunne ta stilling til om ordningen er god. Så selv om en ikke trengte en ny resolusjon for å gå til krig, burde en kanskje i det minste ha ventet et klarsignal enten fattet i rådet eller gitt administrativt?  

Konsekvensene krigen får må være mindre enn det å la være å gå til krig. Dette sier noe om hvilke midler krigen bør utkjempes med (også omtalt i Genevkonvensjonen). Men kanskje i moderne tid handler det like mye om å begrense omfanget. Det er et spørsmål om Luther ville ha uttalt seg på samme måte om krig i dag, i lys av de alvorlige konsekvenser en krig kan få. På hans tid var krig tross alt noe som utspant seg innenfor avgrensede områder. I dag kan kriger få uante dimensjoner ved seg. Denne risiko hadde ikke Luther etter mitt skjønn mulighet til å forutse.  

Denne måten å tenke på gjør at man kan bli svært kritisk til en krig, selv om man i utgangs-punktet bruker de samme kriterier som har en muligheter for krig ved seg. Selv har jeg avtjent verneplikten min som feltprest. Selv om det ikke er kirkens oppgave å legitimere forsvares gjerning, så vil en ikke kunne ha gått inn i forsvaret på denne måten, hvis ikke en hadde ment at forsvaret har sin berettigelse. Men her synes jeg at det er sunt om kirken holder samvittig-heten våken ved å stille nærgående spørsmål. At kirken finnes i forsvaret, gjør at man kan si at den lever i en kritisk solidaritet til forsvaret.  

Så selv om man ikke går så langt som å si at krigen ikke kan la seg forsvare, så kan man likevel ha stilt nok spørsmål til at den som vurderer den aktuelle situasjonen må trekke den slutning. Derfor mener jeg at kirken nettopp bør ha sin rolle i å minne om de etiske kriterier en krig bør utspilles i lys av. 

2.      Det handler om å være medmenneske.

I en tid med krig trenger mennesker hjelp og støtte. Slik Jesus viste omsorg for de mennesker han var blant, slik bør også kirken hjelpe. Godt er det derfor å ha organisasjoner (for eksempel Kirkens nødhjelp) som kan opptre på vegne av kirken, både for å samle sammen ressursene og utvikle en kompetanse for å forvalte disse i forhold til den sammenheng de skal brukes i. 

I slik situasjon er det mange som blir engstelig. Her kan det være godt å ha noen å snakke med. Ikke minst har jeg lyst å oppmuntre foreldre til å ta vare på barna sine i denne situasjon. Hva skal en så fortelle barna? Dette er et spørsmål som ofte kommer opp. Slike spørsmål får jeg også ofte omkring barns deltakelse i forbindelse med begravelser. Tåler barn å være med på det som skjer? Noen ganger lurer jeg på om man holder frem barna for å få svar på spørsmål man selv lurer på. Jeg tror nemlig at barna reagerer like mye på hvordan vi voksne tar det, som på de bildene de ser på tv. Derfor kan det være lurt å ha en spørrende måte å nærme seg barna på. 

Vi slo av tv’n hjemme. Likevel var det akkurat for sent til å skjule hvorfor vi gjorde det. 6 åringen sier: ”jeg tåler å se på krig”. Jeg spurte da: Hva kan skje i en krig? Han beskrev for meg noen av de tingene han tenkte på. Da spurte jeg: Blir ikke du redd da? Han svarte: Nei, for det skjer ikke hos oss.  

”Det skjer ikke hos oss”. Vi omgir oss med ei ”sårbarhetsboble”. Dette kan være et sunt vern. En måte å holde tingene litt på avstand på. Kanskje bør vi la ungene våre beholde denne. Vi var tross alt gjennom en krig i 1991. Denne lot seg begrense til det aktuelle området, selv om det var avhengig av at Israel holdt seg unna konflikten. Man hadde også tanker om at krigen på Balkan ville utvides. Det har heller ikke skjedd. Vår engstelse om at dette kan utvides kan nok ligge der, men bør denne overføres til barna? Barn vet at det er mange ting som kan være farlig. Skader man seg kommer det blod ut av kroppen. Jeg oppdaget en gang hvorfor minste-mann var redd for blod. Han trodde at blodet var farlig. Kanskje er det noen som trenger å høre at blod ikke er farlig, at blodet er som et tog som kjører maten rundt i kroppen vår. 

Kanskje er det heller vi voksne som bør hjelpes i denne situasjonen. For noen av oss har opplevd så mye, at den sårbarhetsboblen vi omgir oss med har sprukket. Kanskje har vi mistet noen i nær familie. Noen har blitt rammet av sykdom. Alt dette har gjort at vi ikke lenger er så sikker på om vi blir spart for det som skjer. At noen nå blir ekstra engstelig for det som skjer, trenger ikke skyldes krigen, men andre opplevelser en har hatt, som gjør at forsvarsverket en omgir seg med slår sprekker, og at de ting som en ser på tv virker overveldende og skremmende på en. I sin tur kan dette virke på våre barn. 

Jeg hadde engang en kollega som var ute på tur med sin familie. Flyet de satt på, fikk problemer. Det var en fare for flystyrt. Det yngste barnet, som satt på mors fang (og var dermed under 2 år), ble så redd at svetten i ansiktet ble i blandet med blod. Hva hadde skjedd? Barnet skjønte nok ikke noe om hva som var problemet for flyet. Derimot merket det nok at mor ble redd. Denne redselen reagerte barnet på.  

Slik mener jeg at hvordan vi tar det virker inn på barna. En engstelig måte å omgåes disse tingene på kan etter min mening virke like alvorlig på barnet, som at en er så uheldig å se bilder en ikke burde ha sett. Derfor troer jeg at vi voksne skal være flinke å snakke med hverandre, slik at vi kan få bearbeidet våre tanker. Også presten kan låne ører til noen her. 

3.      La kirke være kirke.

Kanskje det beste vi kan gjøre som kirke i denne situasjonen er å be for den situasjon vår verden befinner seg i. Fra bønnene vi ber hver søndag i vår kirke kan vi hente frem:

·        Gi fred på jorden, med frihet og rettferd for alle.

·        Gi troskap og visdom til alle som har fått lederansvar i samfunnet.

·        Vi ber for dem som lider, for de syke og ensomme, for dem som er rammet av hungersnød og ulykker.

·        Forbarm deg over dem som lever i fattigdom og nød. Hjelp oss til å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett. 

Også slike handlinger kan gjøre inntrykk. En søndag jeg skulle holde gudstjeneste i Nord-Norge, kom et menneske inn i sakristiet til meg. Hun spurte om jeg ikke kunne be for situasjonen som været hadde skapt. Det var nemlig tale om at avlingene kunne bli ødelagt. Jeg sa at jeg kunne gjøre det. Jeg tok frem ord fra den gamle kirkebønnen om godt og tjenlig vær, og så ba jeg en bønn for dem som var bekymret på grunn av været.  

Dagen etter fikk jeg en telefon fra en journalist. Han kom fra svensk P4. Han hadde tatt turen fra Luliå til Harstad for å skrive om hvordan nordlendingene taklet været. Av en eller annen grunn hadde han fått høre om hva jeg hadde gjort. Derfor ville han komme å intervjue meg. Han kjørte så 8 mil hver vei for å få dette.   

I tillegg til dette trer jeg at kirkens viktigste bidrag ligger i dens budskap: både i troen på Gud som historiens Herre, og i den trygghet som troen på ham gir, når de ting som preger denne verden kan ramme lille meg.