Forfatterbesøk på ungdomstrinnet

--En forfatter er en som synes det er vanskelig å skrive. Å skrive er å sette ord på bilder.  Forfattere tenker visuelt.  Når en produserer tekster, leter en etter bilder en kan skrive om.  Dette sa forfatter Pål Gerhard Olsen fra Asker da han besøkte ungdomstrinnet på Hedalen barne- og ungdomsskole torsdag 27. mars.

Pål Gerhard Olsen har skrevet innenfor ulike sjangere:

• barne- og ungdomsbøker

• historisk romaner

• kriminalromaner

• sciene-fiction romaner

• fantasy

God fantasi

--Et felles kjennetegn på forfattere er at de har ganske god fantasi. Det har dere også, fikk elevene høre.  --Det viktige er å utnytte fantasien sin.  Dessverre tør ikke alle  komme fram med det de har på hjertet. Som forfatter bestemmer du det meste selv.  Du er konge i ditt eget univers.  Dette er en utrolig fin følelse!

--Når vi leser en god bok, glemmer vi gjerne tid og sted.  Vi smelter sammen med handlingen.  Slik er det også når vi ser gode filmer. Da jeg skulle skrive den første fotballromanen min, så jeg for meg to gutter ute på en slette.  De syklet på offroad- sykler.  Plutselig datt en ball ned foran dem. 

Skriveråd

Ut fra dette bildet ga forfatteren elevene skriveråd de selv kunne benytte.

1. Begynn gjerne fortellingen med at noe uventet skjer.

2. Deretter hopper forfatteren inn i personene som skildres.

3. "Møbler" bildet som er valgt.

4. En god fortelling må ha flere handlingstråder.

5. Flere uventede ting kan skje.  (For å få ei god suppe, må du ha mer enn én ingrediens.)

6. Å skrive en roman, er som å løpe et maratonløp.

7. Å skrive en roman, er som å fylle 500 tomme snakkebobler med tekst.

8. Når en først har begynt, går det som regel lettere. 

Etter denne innledningen ble elevene bedt om å skrive i en halv time.  Temaet skulle være en forbrytelse, og elevene fikk oppfordring om å bruke både ytre og indre spenning.

Oppsummering

Forfatteren leste gjennom de fleste tekstene og kommenterte noen av dem.  Flere fikk ros for det de hadde fått til på den korte tida.  Her gjengir vi to innledinger:

Lise:

I sjokk slapp jeg kniven. Den nådde gulvet med et dunk. Han pustet ikke. Det virket som om tiden stod stille. Hvert sekund virket som en evighet. Handlingen jeg hadde begått, var utenfor min forstand. Det kunne umulig være jeg som hadde gjort dette.

Han var hvit i ansiktet. Jeg kjente at kvalmen kom sigende. Jeg løp alt jeg kunne ned trappene og ut på gaten. Lette febrilsk etter et sted å gjemme meg. Jeg så meg rundt, det var ingen mennesker å se. – Løp for livet! tenkte jeg.

Jeg sprang ut i mørket uten å vite hvor. Plutselig  stod jeg foran et endeløst stup.

Den alt for store addidas-genseren var klissvåt. Det var da det gikk opp for meg.

- Jeg hadde virkelig tatt et annet menneskes liv..

Min forklaring var stikk motsatt av hva samvittigheten min mente.

- Alle mennesker har rett til å leve, sa den.

- Nei! ikke han, skrek jeg. Han sviktet meg! Han fortjente ikke livet!

Jeg satte meg andpusten ned. Det var da tårene begynte å komme. Følelsen av å være ensom og forlatt. At jeg hadde tatt livet hans, tilfredsstilte ikke de forventningene jeg hadde hatt. Jeg hadde håpet på noe annet. Håpet på å få tatt hevn en gang for alle. Men det var ikke den følelsen jeg satt igjen med. Min følelse var at jeg hadde gjort en kjempefeil. En feil som ikke kunne endres på.

Ida:

Rikard var en mann i midten av tretti-åra, gift, og hadde et stort hus i utkanten av Oslo. Det var et nydelig hus i et svært ettertraktet område. Mange anså han som en svært heldig mann.
Hver dag gikk Rikard lange turer i skogen. Han var glad i naturen, og turene gav han en indre ro. Det å kunne gå langs endeløse stier, kjenne vinden rive lett i klærne og høre fuglenes optimistiske sang, var oppløftene. Rikard hadde alltid følt en tomhet i livet sitt. Ofte tenkte han; Hvis jeg har alt, hvorfor føler jeg det som jeg mangler det viktigste i livet? For Rikard var dagene som et såret dyr som slepet seg forbi, utenom turene i skogen hvor han følte en spesiell nærhet til noe ukjent.

På jobben hadde han hørt kompisene snakke om en mann som bodde i skogen. De fleipet med Rikard om denne skogmannen, for disse to personene var usannsynelig like. Rikard ble interessert og bestemte seg for å finne denne personen.

Lørdag neste morgen gikk han inn i skogen. Han gikk en ny løype, og etter en stund kom han til et skogholt med en liten bekk. Solen skinte svakt inn mellom trærne og lyste opp bekken som en gylden vei. Det blåste svakt, og trærne svaiet i en rolig trolsk dans. Rikard beveget seg nærmere bekken, og desto nærmere han kom, så han konturene av en mann liggende i mosen. Han gikk bort.

- God dag, ligger du her og nyter naturen?
Mannen som ikke virket særlig overasket over at han var der, gryntet bare fram et ja. Mannen hadde på seg fillete og grå klær, og så rimelig snuskete ut.
- Rikard Hansen er navnet.
- Tommy Hammer her.
Fikk han likegyldig tilbake.
Tommy Hammer. Hammer. Han humret for seg selv. Det var noe hardtslående med det navnet,  og ikke før han hadde tenkt tanken, kjente han en dundrende smerte i bakhodet før han falt og landet i bekken.

Neste morgen våknet han opp med fillete og grå klær, og et rimelig forvirret hode. Han visste verken hvilken dag det var, og langt mindre hva som hadde skjedd. Sakte begynte han å sanse noe fra dagen i forveien. Så skjønte han hva som hadde skjedd, men hvem var Tommy Hammer?

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |