Dagspressen fylles daglig av mer eller mindre kvalifiserte meninger om våre barns viktigste oppholdssted utenfor heimen – skolen. Den ene regjering avløser den andre med stadig nye statsråder med styringskåte meninger om hvordan de skal skape en bedre skole, uten at det kan hevdes at noen av dem i nevneverdig grad har lykkes med det.  Hvem har og tar egentlig ansvar for at kvaliteten på våre barns fremtid sikres? 

Skal vi tro de mange innslag i dagspressen de siste årene, har norsk skole konstant vært i en negativ utvikling siden 1967. Verken Mønsterplanen av 1974, 1987 eller Læreplanen av 1997 ser ut til å ha bidratt til at vi har fått en bedre skole.

Flere av våre fremtredende forskere kommer med synspunkter som kan tolkes som om det står dårligere til i dagens skole enn da Kiellands Marius ble ”drept” av kateterundervisning i pugge og latinskolen av 1883. 

20% av dagens elever går ut av skolen uten tilfredsstillende regne- og matematikkferdigheter, norske barn bråker nest mest i klasserommet (bare slått av greske barn), og norske elever øver vold og trusler mot læreren, altså nøyaktig slik Sokrates beskrev ungdommen. 

I vår lokale presse leser vi om en tilsvarende utvikling i våre landlige og fredelige lokale skoler. Det er samtidig avdekket et skremmende stort gap mellom elevenes og lærernes syn på hva lærerrollen skal innebære og hvordan den skal forvaltes, samtidig som politikere og ledere i lærerorganisasjoner står minst like langt fra hverandre.

En slik fortettet fremstilling kan lett oppfattes som en svartmaling av virkeligheten og det er slett ikke hensikten i denne sammenhengen. Men det er like fullt nødvendig å stoppe opp og reflektere over summen av den utviklingen som beskrives. 

Midt mellom skolen av 1883 og Læreplanen av 1997, finner vi ”flere byer i Belgia”-pedagogikken. I dag bruker vi denne pedagogikken som et slags skremmebilde på hvordan skolen ikke skal være. Nå må det nok sies at førstegangsvelgere som forlater skolen uten helt å vite hvor Belgia ligger, uten å kjenne hovedstaden Brussel, stiller med et lite handikap i den kommende EU-debatten.

Nåvel, dette er kanskje ikke det viktigste i denne debatten, men det handler kanskje om kvalitet dette også?. Ordet ”kvalitet” er det tverrpolitisk enighet om i Norge, alle vil den norske skole vel. Det er vel også en rimelig enighet om at vi må arbeide for å sikre denne kvaliteten? Når vi imidlertid tar i bruk ordet ”kvalitetssikring”, er meningene mer delte, og noen får assosiasjoner til næringslivets kvalitetssikring.

La det med en gang være sagt at næringslivet og industrien verken har funnet opp eller har enerett på begrepet. Det har eksistert i pedagogisk debatt i en eller annen form siden 16-1700-tallet. Kvalitetssikring i skolen er noe annet enn ISO-standarder, men like fullt er det mange felles trekk og prinsipper som kan anvendes. Et godt eksempel på ”menneskebedrifter” som har lært noe av industriens tenkemåte er sykehusene og den avvikshåndtering som finner sted der. 

Er kvalitet i skolen fellesskapets ansvar? Svaret er vel ubetinget ”ja”, enten gjennom valg til storting som bestemmer rammene for den skolen vi skal ha, eller gjennom lokaldemokratiets mange møteplasser. En slik møteplass i skolen er FAU (Foreldrerådets arbeidsutvalg). Dette organet er foreldrenes forum for samarbeid med hverandre og med skolen.

Når det gjelder skoleloven og Læreplanen, er det stat og kommune ved skoleledelsen som har dokumentasjonsplikt overfor oss foreldre. Dette betyr at dersom du er i tvil om ditt barn f. eks får tilpasset opplæring, kan du kreve at skolen gir deg skriftlig dokumentasjon på at opplæringstilbudet for ditt barn holder mål (FUG-leder  nr. 2/2002). FAU kan være et organ som bidrar til en slik sikring eller det kan kun fungere som det noen omtaler som et ”supperåd”, det er opp til oss!  

3. februar 2003 hadde FAU ved Hedalen skole et felles møte med skolen der temaet var kvalitetssikring. Noen av oss som var tilstede, hadde en klar opplevelse av at det var mange meninger i lokalet om hva kvalitetssikring egentlig var og hvordan dette skulle håndteres i skolen. Selv om meningene kan være delte om dette, bør det ikke herske noe særlig tvil om at sikring av kvalitet må være noe annet enn å beskrive det eksisterende eller den aktiviteten man planlegger.

I puggeskolen av 1883 og reformskolen av 1974 beskrev man uavlatelig hva man gjorde uten av kvaliteten ble bedre av den grunn. Ingen av oss vil vel være særlig tilfredse dersom kirurgen etter en mislykket operasjon bare kunne gi en detaljert og utførlig beskrivelse av hva han hadde gjort, men var ute av stand til å følge noen alternative prosedyrer når noe gikk galt under operasjonen.

På samme måte er flere av oss lite tilfredse med beskrivelser av hva som gjøres, uten at det foreligger klare beskrivelser av hva man gjør når noe ikke virker som det skal. Det er uansett grunn til å håpe at kirurgen som opererer ikke gjentar det samme flere ganger med håp om at bare han gjør det mange nok ganger vil det virke. Forfattere som Kielland og Bjørnebo har lært oss at det er lurt å tenke på samme måten i skolen. 

Vi kan unngå at vi går baklengs inn i framtida bl.a. ved å åpne for gode (og reelle) diskusjoner mellom skole og hjem om hva som er god og funksjonell kvalitetssikring på vår skole. FAU har gode og lange tradisjoner på å sikre kvaliteten på kaffen og kakene til foreldremøtene, vi debatterer sågar titt og ofte innkjøp av ny kaffetrakter.

Dersom skolen slipper oss til, kan det hende vi også har meninger om hvordan klasse og læringsmiljø skal sikres for våre elever. FUG beskriver blant annet at en av klassekontaktens viktige oppgaver er å samarbeide med skolen om utvikling av prosedyrer for hva som skal skje når elever mobbes. Slike prosedyrer skal skriftliggjøres og være tydelige for skole og heim sies det. Vi må faktisk slutte å tro at mobbing er noe som ikke forekommer på vår skolen!

Tilsvarende prosedyrer kan vi tenke oss at utvikles i forbindelse med at elever ikke lærer å lese eller regne som vi forventer, altså et alternativ eller supplement til den rådende pedagogikk og metode. Jobber vi på denne måten, begynner samarbeidet vårt å ligne på kvalitetssikring i skolen, og det er å håpe at vi ikke fortsetter å gå baklengs inn i framtida. Hedalen skole er sikkert et greit sted å være for de fleste elevene de fleste dager, men er vi tilfredse med det da?