Hyttegruppa pluss litt til

Vi har nå etablert oss med Solstad som base. Ikke bare fordi det ligger sentralt i bygda, men først og fremst fordi det er et hyggelig sted med god kaffe, gode vafler og hyggelig betjening.

Vi hadde møte lørdag hvor vi også hadde med oss Ole Bjarne Strømmen fra Sør-Valdres Utvikling.

Jeg har i tidligere kommentar skrevet om de nære ting. I hyttegruppa kategoriserer vi tiltak på kort og lang sikt. På lang sikt har vi tiltak som vei, strøm, høystandard hyttefelt, servicetorg og lignende.

På kort sikt har vi tiltak som skiløyper, turstier, sykkelturforslag, merking, tilgjengelighet, webkamera, minibank og lignende. 

Vi har i første omgang valgt å konsentrere oss om de nære ting, og de ting som er gjennomførbare.

Vi vil derfor ta initiativ til at vi til sommeren kan skilte og merke de mest sentrale turstier i Hedalsfjella og at det lages tilhørende turbeskrivelser. SVU betaler skilt og maling, bygda stiller med kjentfolk og hyttefolket bidrar med nødvendig arbeidskraft. Et tiltak med felles innsats og felles nytte, og som lar seg realisere raskt innenfor en realistisk økonomisk ramme.

I samme kategori har vi sykkelturer. Det er milevis med mulige sykkelveier i området. Problemet er imidlertid at du skal være godt kjent for å vite om, hvor og hvordan du kommer frem. Kartet stemmer ikke alltid med terrenget. Tiltaket går på å lage forskjellige turbeskrivelser med avstandsangivelser, beskrivelse av terreng, severdigheter, fiskemuligheter, rasteplasser og lignende. 

Deretter fra hyttegruppa og over til en helt annen ting.

Norge er et land med mange rare mattradisjoner. I fortvilet leting etter konserveringsmetoder har man funnet på mye rart. Hvordan den første nordmann fant på å slenge en tørrfisk i lut(såpe) er for meg fortsatt en gåte. Resultatet er imidlertid blitt bra og vi tyller hvert år i oss tonnevis av produktet. På samme måte fant noen på å salte fisken litt i buken, legge den lagvis under press, helle på litt væske på og deretter la den langsomt råtne. Når den så er blitt sånn passe råtten kaster vi oss over den med stor appetitt. Spesielt fra nå og utover. Vi anskaffet selv 4 kg. av dette utmerkede produkt med sikte på en hyggelig lørdagskveld i Fledda. Kvelden ble hyggelig og fisken var topp. Etter en påfølgende perfekt søndag formiddag bar vi første vending bort til bilen. Uvitende om hva som skulle møte oss åpnet vi bildøren, og aaaagghhhh!

Ordet lukt har for oss nå fått en annen betydning. Det samme gjelder luktbeskrivelsen råtten. Veien til Fledda er bratt og svingete og jeg hadde ikke satt lokket ordentlig på.

Det er kaldt å kjøre bil med åpne vinduer på denne årstiden og det er ikke morsomt å stå ute søndag kveld og plukke ut alle løse deler i bagasjerommet for å komme ondet til livs. Tyngdekraften tilsier at væske renner nedover. Etter å ha sildret over det som var mulig hadde laken til slutt samlet seg i bunnen av hjulbrønnen til reservehjulet.

To timer og en halv flaske klor senere lukter det fortsatt råttent av bilen, og klor av meg.

De som har opplevd noe liknende skjønner med hvilken fortvilt resignasjon man til slutt gir opp. Til dere andre – tro meg.

Etterord: Vi kjøper nok et nytt spann til neste år. 

Til slutt, enda noe annet.

November - denne måneden midt mellom høst og vinter som de færreste, bortsett fra de som er født i november, har noe forhold til. Den har statistisk sett sin andel av både fenomener og begivenheter. Den har imidlertid kun fått status av en slags ventemåned som bare går sin gang. Det er ikke november som tar slutt, det er desember som starter. November er liksom ingen ting. Ikke varm – ikke kald, ikke turvær – ikke skiføre, den er liksom verken fugl eller fisk. Tilsynelatende. November er imidlertid også unik. Det er den måned vi har tid. Sommeren og høsten er slutt. Vinterforberedelse er ferdige. Vi er inne i en roligere fase før den mer hektiske julefasen starter. Vi kan gå litt mer inn i oss selv, trekke pusten dypt, puste godt ut igjen og virkelig kjenne på oss selv og tillate oss en liten, sløv dvaletilstand før juleforberedelsene. Man kan si hva man vil om juleforberedelser, men de starter stort sett tidlig nok.

Uten å være spesielt botanisk interessert, står en blomst mitt hjerte nær – novemberkaktusen. En grønn, nøysom og uanselig liten plante som blomstrer en gang i året, i november. Den blomstrer da så heftig og fargerikt at det forvandlingen nesten er uvirkelig.

Mitt råd til dere som synes november er litt trist blir derfor; titt på novemberkaktusen, nyt roen, ta vare på dere selv, hvil ut og vær klar – i desember braker det løs.