Lefsebaking og november blues

 -Av Kari Haldis Brenden-

Bakstekjerringene kjenner sin besøkelsestid og har rustet seg ut med kjevler og blikstrestikker. Kvaliteten på potetene vurderes nøye, da den er viktig for å oppnå et godt resultat. Det fyres i kjellerrom eller andre egnede steder for lefsebaking, og så er det hele i gang.

November har berettiget ordet på seg for å være en grå og trist måned. Den hører på en måte ikke til noen av årstidene. Når tåka henger ullen og tykk over folk og bebyggelse og sniker seg rundt hushjørner og vegger og visker ut det meste av konturer, får mange rett og slett lyst til å gå i hi for en stund.

Men det gjør ikke bakstekjerringene. De legger knapt merke til tåka og andre deprimerende fenomener. Nei, de er opptatt med planlegging av bakingen, hvor mange lefser de skal bake i år, og hvor mye tid de har til rådighet.

Jeg stikker innom en av lefsebakerne, Kjellaug Kjensrud, som er i full gang med deig og kjevle. Hun er en av ekspertene på dette området. Kjellaug elter deigen med sikker hånd. Dette har hun gjort før! Leiven kjevles ut og blir tynnere og tynnere. Jeg holder pusten når hun tar den store og syltynne leiven over på blikstrestikka for så å rulle den ut på den varme takka - uten at det blir så mye som en liten rift i leiven! Snakk om presisjon!

Mens lefsa ligger på takka og steiker, tar Kjellaug en ny porsjon deig, elter og kjevler. Tida må nyttes. Samtidig holder hun et øye med takka og snur og vender på lefsa til hun blir fornøyd med produktet. Her gjelder det tydeligvis å ha flere tanker i hodet på èn gang.

Lukta av nysteikt lefse brer seg i rommet, og nostalgien siger innover meg.
Lefsebaking er tradisjon – noe kjent, trygt og riktig.
Smaksprøva er fortreffelig! Akkurat slik skal det smake! Ja, her blir det mange godbiter --.

Jeg forlater den lune atmosfæren og går ut i novemberdagen igjen som er like grå. Tåka er fortsatt påtrengende og hyller seg rundt fjella og stenger for utsikten. Bjørketrærne ser ut som statister i en spøkelsesfilm der de står nakne med sprikende greiner i tåkelandskapet. En flokk velfødde skjærer har et internt oppgjør borte på et jorde og skriker og skråler noe helt forferdelig. Ja, ja, de hører vel med i skrekkfilmen.......
Når jeg kommer hjem, skal jeg tenne opp i peisen og finne fram den boka som jeg ikke har hatt tid til å lese. Jeg vil stenge novemberdagen ute!