- Av Kari Halldis Brenden -

De gode øyeblikkene kan tas fram igjen når som helst å gi glede og styrke. Mange fine opplevelser og øyeblikk fra en flott sommer er nå lagret på film, men vi kan også lagre de på vår egen medfødte ”harddisk” og ta de fram igjen når vi måtte ønske det.
Jeg vil ta fram ett av mine egne gylne øyeblikk fra en sensommer noen år tilbake i tid:

Det er grytidlig søndag morgen. Jeg lister meg ut av soverommet og ned trappa til kjøkkenet. De andre sover, og jeg forsøker å ikke lage lyder som kan vekke dem.

Så stille det er! Det er som om hele huset sover. Jeg elsker disse tidlige morgenstundene når jeg vet at jeg ikke skal på jobb, ingen kav og mas for å komme tidsnok, en liten bit av dagen helt for meg selv.

Mens jeg venter på at kaffen skal koke, rusler jeg rundt i rommene, drar inn den kjente lukten av hjem, nyter å feste meg ved detaljer i hjemmet mitt. Hawaii-rosa i sørvinduet har i morgentimene foldet seg ut i all sin prakt. Den var bare i knopp sent i går kveld. Jeg stryker over bøkene i bokhylla, vipper tilfeldig ut en bok og begynner å bla.

Det freser fra kaffekjelen, og jeg skynder meg til komfyren. De raske skrittene over gulvet får treverket til å gi fra seg knakelyder som søvnige, protesterende grynt over å bli forstyrret så tidlig en søndag morgen.

Med en rykende kaffekopp i den ene handa åpner jeg verandadøra og balanserer meg ut for å finne plassen på øverste trappetrinnet ned til hagen. Det er sommervarme i lufta, selv om det er i slutten av august. For sikkerhets skyld trekker jeg morgenkåpa tettere rundt meg. Det er unektelig et friskere drag i lufta, ikke den tunge varmen vi hadde tidligere i sommer. Doggdråpene som ennå blinker i gras og busker, tyder på lavere nattetemperatur.

Jeg nipper til kaffen mens øynene glir over landskapet, lar alle sanser slippe til og kjenner gleden risle inne i meg.
Ytterst i horisonten tegner fjella seg skarpt av mot den blå himmelen. Der er de tre toppene med sine karakteristiske formasjoner. Freidig spisser de seg til som for å ta oppmerksomheten fra resten av fjellryggen som strekker seg mer slakt og dovent i det den runder av mot Vassfaret. Til høyre for meg ruver Bruskerudfjellet som en kjempeborg mot utenverdenen. Den stupbratte og glattskurte fjellsida får et gyllent skjær i den tidlige morgensola.

Blikket glir fra fjellet og følger de sovende skogliene der de ligger i blålig morgendis. Lenger ned mot bygda går barskogen over i lauvskog. En og annen furu kneiser høyreist med lys og luftig krone, som om den har forvillet seg fra et annet strøk.

Her inne i hagen har edlere planteslag fått sin plass. I ly for hardvær står rosene i den luneste kroken, og som en gedigen takk for plasseringen, står de der nå som fullverdige representanter for denne høyt elskede blomsterarten.
En klynge gule valmuer har forvillet seg til utkanten av hagen og duver dovent i det doggvåte graset.

Noen fugler kommuniserer heftig med hverandre. De sitter i busker, trær og på takmøner og kvitrer og skvatrer, letter lynkjapt og svinger i elegante buer til et annet sted. En storfugl jager gjennom lufta i lav høyde som for å kontrollere hva disse småkrypene holder på med.

Jeg setter fra meg kaffekoppen, strekker armene over hodet og drar pusten dypt inn som for å favne alt det jeg sanser. Kroppen føles varm og behagelig avslappet etter søvnen, tanker og sanser krystallklare. Det føles godt å være til.

Pus dukker opp ved gamlestua, stryker seg kjælent til tømmerveggen, får øye på meg og kommer i lydløst sprang over graset. Pelsen glinser glovarm i sola.

En svak motordur høres fra hovedveien. Bygda begynner å våkne. Inne fra huset hører jeg ei dør som blir åpnet, ei kran som blir skrudd på, kjente lyder i et hus som holder på å våkne.
Med Pus i helene går jeg inn. Jeg har fått min dyrebare, gylne stund.