Verden er blitt voksen

-av Angjerd Aspholt -

Jeg lengter meg tilbake til barndommen.
Ingenting visste jeg.
Men jeg undret meg desto mer,
og visste derfor ganske mye
om undringens magi. 

Langsomt blir man voksen. Og på veien lærer man så mye. Man lærer at dette er fantasi, dette er virkelighet, dette er vitenskapelig bevist, dette er rent oppspinn. Man slutter å stille spørsmål, for man veit jo allerede svarene. Og de svarene man ikke har, slår man opp i en bok. Eller på Internett. Dette kaller vi kunnskap. 

Men et barns undring er magisk. Den er åpen. Åpen for svar, men først og fremst åpen for enda flere spørsmål. Og jeg tenker at verden må engang ha vært barn. Den gang da man ikke visste alt det vi veit i dag. Jeg tenker at den gang må kunnskap ha vært å stille gode spørsmål, ikke å ha lest alle svarene. 

Nå finnes det riktignok fortsatt ubesvarte spørsmål. Er det liv i verdensrommet? Hva skjer etter døden? Den type spørsmål. Men hvorfor skal du og jeg stille oss disse spørsmålene? Vi har astronomer, teologer og forskere med mange års utdannelse. Hvordan kan vi konkurrere med det? 

For noen år tilbake bodde jeg et år i Troms. Jeg husker en vinternatt og et jorde med steinhard skare. Jeg lå helt stille, kjente frosten på ryggen, og så opp på en stjerneklar himmel med nordlys som fløy over, i alle regnbuens farger. Jeg undret meg. 

Er det åndene som danser?

Hvem danser de for? 

”Nordlyset dannes 100 km over jorda når partikler fra sola kolliderer med jordas atmosfære. Kollisjonene får gasser i atmosfæren til å gløde. Det grønne nordlyset er glødende oksygen-gass, mens det røde er nitrogen.”, leste jeg i en bok.  

Den eller de som har funnet ut dette har sikkert undret seg mye. Men lever vi i en verden der undringen er forbeholdt de profesjonelle? Personlig liker jeg bedre å tenke på ånder som danser. Personlig skulle jeg likt å ikke vite noe om ”glødende gasser”. Og hvem har bestemt at svarene er viktigere enn spørsmålene? 

Man blir langsomt voksen. Enda mye langsommere har verden blitt voksen. Den har blitt ”opplyst” og har fått svar på de fleste spørsmål. Slik er det kanskje å være voksen. Allikevel spør jeg meg: Hva skjer i alderdommen? Begynner man da kanskje å stille spørsmål ved egne svar? Ved egne sannheter? Blir man litt mer ydmyk? Ser man ting i et annet perspektiv? 

Er det kanskje sånn at man innser at å stille spørsmålene faktisk var viktigere enn å lese svarene? 

Disse tingene undrer nå jeg på. Vel, så har jeg kanskje ikke blitt helt voksen ennå allikevel. Heldigvis.