Kommentaren

Gode ordninger – sunn sorg

Av: Eiliv Lønningen

Som mange sikkert har lest i menighetsbladet, så har vi fått en ny ordning ved begravelser. Nå er ikke forandringene så store. Men man prøver å understreke sterkere det savn, den sorg og den smerte som et dødsfall medfører. Det handler om å overgi den døde i Guds hånd, kunne ta et verdig farvel og følge vedkommende til det siste hvilested.

På denne måten ønsker man å gi hjelp til å komme i gang med den sorgprosessen som ligger foran. Nå fins det teorier om hva som skjer med oss hvis vi mister noe/noen som betyr mye for oss. Man snakker gjerne om ulike faser i en sorgprosess. Likevel vil ikke sorgprosessen forløpe som en rett linje, man går gjerne litt frem og tilbake, men noen trekk har en tendens til å møte oss tidligere enn andre.

Hvis vi slår oss kraftig på kroppen, kan det godt være at vi ikke merker smerten til å begynne med. Men blir i første runde litt lammet. Slik også når noen dør. Man kaller dette gjerne en sjokkfase. Mange opplever det hele som litt uvirkelig, ja nesten som en ser seg selv litt utenfra, som om man har flyttet inn i andre etasje. Hører man kjente navn nevnt, er det likevel som om det ikke angår en selv. Det som har skjedd er så smertefullt. Derfor makter en ikke helt å ta det inn over seg med en gang.

Vi mennesker er nemlig utstyrt med ulike forsvarsmekanismer. Av og til kan det virke som om det snakkes negativt om slike mekanismer. De blir sett på som en flukt bort fra sannheten. Jeg tolker dem heller som en ”timeout”, en mulighet til å tenke seg litt om, før en får et møte med de store smertene. Men hvis angsten er for stor, forblir man i denne unnatrekningen, og man kommer ikke videre i sorgen.

For når det går opp for oss hva som har skjedd, skaper det smerte, og med smerten kommer også sinnet. Man beveger seg med andre ord inn i en aggresjonsfase, der man får en reaksjon på at man ser sannheten i øynene. I denne fasen kan lett aggresjonen rettes i ulike retninger. På mange måter handler det i denne fasen om å brenne opp den energi man har stablet på beina mot det som har skjedd. Når så energien er oppbrent blir man utmattet, og etter hvert kommer bare smerten sivende inn over en og en blir nedstemt, depressiv. Fra dette nullpunkt starter en prosess der en må bygge opp et nytt ståsted, for å kunne gå videre, en nyorienteringsfase.

Nå fins det også mange andre følelser et tap kan utløse. Noen får skyldfølelse fordi en ikke gjorde nok for den som har gått bort. Andre blir bekymret i forhold til de praktiske tingene som ligger foran. Et vanlig trekk er også at en sorgprosess gjør oss engstelige og sårbare. Noen mener at vi mennesker omgir oss med ei ”sårbarhetsboble”. Dette består i at vi sier til oss selv: ”Dette skjer ikke oss”. Nå derimot har det skjedd noe som gjør at det har gått hull på denne. Dette gjør at vi gjerne tenker at det kan skje oss – igjen. Dermed blir vi fort mer redd og engstelig enn det man var før.

Som prest møter jeg mennesker svært tidlig i en sorgprosess. Målet med det jeg gjør er å hjelpe mennesker til å møte det som har skjedd. Et viktig middel i dette er minnetalen. Jeg ønsker å kunne snakke slik om den avdøde, at dem som møter frem i begravelsen oppdager hvem det er vi samles om. Dermed får hjelp til å være til stede, kunne si et farvel. Inn i denne sammenheng kommer også spørsmålet om vi skal senke kista helt eller ikke. De fleste opplever det å skulle senke kista helt som både brutalt og smertefullt. I noen tilfeller sitter en også med erfaringer som ikke er helt gode. Dessuten spiller også tradisjonen en viktig rolle for hvordan man opplever det hele.

I Hedalen (og til dels Begnadalen) er det en tradisjon for å senke kista jevnt med jorden. Derfor merker jeg også at en samtale om disse tingene fort ender med at kisten ikke blir senket helt ned. Også nordpå ble dette spørsmål av og til stilt. Der var det de fleste ganger nok å ta en runde på hvorfor kista anbefales å senkes helt ned. Bare et fåtalls ganger endte vi opp med å ikke senke kista helt ned. Her er det motsatt. Spørsmålet er da om ikke tradisjonen rundt dette er den største utfordring. Dette er også bakgrunnen for at jeg tar opp dette her, også når en ikke står foran en konkret avgjørelse. Kanskje er det behov for å tenke gjennom tingene før det blir aktuelt.

I forbindelse med dødsfall har jeg også opplevd andre terskler som mennesker har beveget seg over. Noen kvier seg for eksempel for å se den avdøde. Men jeg har flere ganger sett den gleden mennesker har fått ved å gå over denne terskel. Dette fordi resultatet kommer med en gang og blir så synlig . Noen blir overrasket over den fred de opplever i møtet med den avdøde. Noen rynker den avdøde har hatt i ansiktet, kan ha skyldtes smerte. Nå blir disse visket ut, noe som av og til fører til at man blir glatt og avslappet. Derfor kan det å se den døde være noe man ser tilbake på som en positiv opplevelse.

En slik terskel kan også det å se kista senkes ned være. Likevel vil følelsen man får være en annen. Den gir smerte. Sett i lys av det som tidligere er sagt, kan denne smerte være en hjelp til å komme i gang med sorgprosessen. Man får også fulgt den avdøde helt frem, og man slipper senere å lure på hva som har skjedd med den avdøde. Uansett er dette ment å være en hjelp, også om resultatet er mer smerte i første runde. Men av og til er det å møte smerten veien å gå for å komme videre.

Dog ønsker ikke jeg å gi en hjelp som folk ikke vil ta imot. Derfor ønsker jeg å lytte til de pårørende før avgjørelsen tas. Jeg tror nemlig også at det å bli overkjørt på dette punkt kan skape uheldige følelser. Kanskje kan man forlenge for eksempel den aggresjon man etter hvert får, når sannheten går opp for en, fordi man blir hengende fast ved vonde opplevelser. Videre er det å lytte til mennesker i en slik situasjon også et uttrykk for at jeg vil vise respekt, og behandle selv sørgende mennesker som oppegående og myndige mennesker. Selv om sorgen rammer hardt, vil den normalt ikke gjøre en til en pasient.

Like fullt er det noe man kan trenge litt drahjelp til å komme igjennom En gang padlet jeg i ei elv. Før vi satte utfor, fikk vi det rådet. Ta elva på det mørkeste. Der er elva dyp nok. Strømmen vil føre deg forbi stryk som en kanskje kan bli litt engstelig for å møte. For meg har dette også blitt et bilde på sorgen. Så lenge man går inn i det mørke som smerten fører med seg, er det nok energi i selve sorgen til at man kommer igjennom.

Farene oppstår først når man begynner å styre mot de lysere partier. Da kan man lett gå på grunn og det hele stopper opp. Derfor er ikke det å senke kista et mål i seg selv. Men hvis det blir for mange ting man prøver å styre unna, kan det skape problem. Formålet er derfor en hjelp til å møte ”elva” på det mørkeste, slik at en naturlig sorg får føre en videre i prosessen.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |