- Jeg velger meg april

-Av Eldor Bråthen-

- Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson i et av sine mest kjente dikt. Nå er vi vel halvveis i måneden. Sommerdagen er passert, og april er i gang med sine vanlige gjøremål: fjerne snø, trekke opp de første vårblomstene , åpne noen bekker osv., osv.

April er ei aktiv og trivelig ungjente. - I den blir sommeren til, sa Bjørnson. Spørsmålet er om ”blir” en gang må byttes ut med ”ble”.  

Klimaforskere mener at vi har i vente vesentlige forandringer. Akkurat nå ser det ut til at våren kan komme tidlig, og  noen mener at det er en trend som vil fortsette. Andre er redd for at Golfstrømmen kan komme til å vende seg vekk fra vår breddegrader. I så fall kan det bli  snømåking på Bautahaugen i dagene før 17.mai både titt og ofte.

Et annet diskusjonstema er årsakssammenhengen. Har vi mennesker selv skylda for det som skjer, eller er det vi opplever en naturlig utvikling? Ting gjentar seg. Det som skjer, har skjedd før og er på sett og vis uunngåelig. 

 Politiske teser er ikke evigvarende, men enkelte synes å være mer holdbare enn vi setter pris på, bl.a. denne: - Ikke ved taler og flertallsbeslutninger avgjøres tidens store spørsmål, men ved blod og jern. Ordene stammer ikke fra en tale av president Bush. De ble uttalt av den tyske rikskansler Otto von Bismarck en gang på 1800-tallet.

- Med atskillig rett oppfattet nazistene Bismarck som en av sine store forløpere, står det i et gammelt leksikon vi har liggende. 

I dag er tysk utenrikspolitikk lite preget av disse ideene, men andre synes å ha adoptert dem. Noen ser det som sin rett å diktere sine naboer, eller påståtte fiender andre steder, ved hjelp av ”blod og jern” (les : buldozere, stridsvogner, kampfly og raketter). Noen forsvarer de som handler etter disse prinsippene.

Ideen om at de som en gang har lidd overlast, har rett til å gjengjelde overlasten, gjerne mot uskyldige mennesker, er ganske seigliva, men den blir aldri riktig, uansett hva man begrunner den med.  

I dag er det 18.april. Det irakiske folket lider fremdeles. Verden synes ikke å ha blitt tryggere.  ”Sannheten” om at hva som skjedde før 11.september 2001, slår store sprekker. Ariel Sharon har vært på besøk hos onkel George og fått beskjed om at folkerett og flertallsbeslutninger i FN ikke er noe å bry seg om. En ny palestinsk leder er drept. Abdelaziz al Rantissi var sikkert ingen snill speiderleder. Ganske raskt kom uttalelsene om at han var en vond mann det var riktig å avlive. Titusener satte sin lit til den mannen og organisasjonen han en kort tid sto i spissen for.  Hva annet har de å sette sin lit til? Flere steinkastende, palestinske ungdommer uten håp, ungdommer  som aldri har opplevd annet enn okkupasjon og flyktningleire, vil miste livet. 

Verdens statsmenn , med FNs generalsekretær i spissen, ” tar avstand” eller ”fordømmer” , uten at det hjelper det aller minste. Kommer det et resolusjonsforslag i FN, nedlegger USA veto. Okkupantene støtter hverandre.   

Nå er jeg langt borte fra henne jeg begynte å skrive om: blide, trivelige april. April er håpets måned. Vi nekter å tro at tidens store  spørsmål avgjøres av ”blod og jern.” Vi nekter å gi opp håpet. Noen dager er det vanskelig. Dette er en av de dagene. 

Påsken var her. Det samme var våre barnebarn og deres foreldre. Vi er mer enn gjerne med på takk og godord til dem som laget i stand framifrå skiløyper på Hedalsfjellet, selv om vi brukte forholdsvis lite av løypene. Bergensere i førskolealder har mer innsatsvilje enn skiferdigheter, men det skal sies at ferdighetene økte i løpet av påska.

Min kondisjon er heller ikke hva den aldri har vært, for å herme et uttrykk som ble brukt om Evert Taubes sangstemme. Heldigvis smaker sjokolade og pølser bra uten å ha blitt fraktet altfor langt innover hvite vidder.  

Blant andre som fortjener takk og ros siden sist er naturligvis musikkorpset. Dere var skikkelig gode, og vi koste oss. Mer sier vi ikke. De store ordene, ”superlativene”, rekker ikke likevel.

For øvrig må vi innrømme at vi brukte et par - tre  timer på å bivåne fjernsynsoverføring fra Slottsplassen og Slottskapellet. Det man ikke kunne unngå å legge merke til, var at

Ingrid Alexandra tidde tilfreds når musikken fylte Slottskapellet, og protesterte høylytt når det ble for langvarig prat.  

Hvis det betyr at Norges (muligens) kommende dronning har musikalske interesser, er det ingen dårlig arv å ta med seg.