Der veggene er fulle av historie

- Av Kari Halldis Brenden -

Omslutta av solide og gamle tømmervegger inne i den gamle seterbua på Søbekksetra settes fantasien lett i sving. Det er som om veggene forteller en historie om tidligere tider og generasjoner, hvordan forfedrene levde, strevde og hvordan de fant seg tilrette i pakt med naturen. Den gamle bua med de smårutete vinduene har særpreg og sjel, og det føles trygt og godt å være her.

Selv om det nå er mange år siden det var seterdrift, kan jeg mane fram i tankene hvordan det var i den tida. Jeg kan kjenne den friske lukta av grønsåpevaska gulv og vegger og duft av nykokt kaffe.

Ingen steder lukter eller smaker kaffen så godt som her. Inne i mjølkebua ble maten oppbevart, og det lå store brune og hvite oster på rad og rekke etter svillene. Smørbuttene var fulle av smakfullt fjellsmør, og den gule og fløyelsmyke fløten var så fristende at den ofte var vanskelig å la stå urørt---

Det var en egen stemning på setra om kvelden etter at kyrne var på plass i fjøset og melkinga var unnagjort. Sola er lenge oppe her, og like før den går ned over Helsenningen, kommer sollyset inn i bua gjennom vinduet på vestveggen og gir de gamle tømmerveggene et varmt og gyllent skjær.

På peisen knitret tyriveden, og den spesielle og gode lukta spredte seg i rommet. Fra fjøset kunne høres ett og annet klunk fra bjølla til Kranselin som hadde lagt seg i båsen, mett og fornøyd.
Denne tida på døgnet lå det en behagelig ro over både folk og fe. Ingen TV forstyrret med lyd og bilder som skapte uro i sinnet. Tvert imot innbød denne atmosfæren til samtale og nærhet.

Bua har gitt ly for mang en fjellvandrer, og folk av alle slag har kommet på besøk for å oppleve seterlivet. Her fant avdøde dr. Kristian Fredrik Jervell sitt Eldorado på første del av 1900-tallet. Her bodde han i flere somrer sammen med mine sviger-besteforeldre, Ole Andreas og Anne Brenden, inntil han fikk bygd sin egen hytte, Jervell-bua. Han var interessert i jakt og fiske og vandring i fjellet.

En kan kanskje forundre seg over at disse tre, med så forskjellig bakgrunn, fant seg så godt til rette i hverandres selskap og kunne bo så tett innpå hverandre. Men kjemien har tydeligvis stemt, og etter det som er blitt fortalt om disse personene, er jeg ikke i tvil om at de hadde både dypsindige og muntre samtaler i kveldstimene.

Historie har det med å stadig spinne videre, og i fjor sommer fikk vi besøk av barnebarnet til dr. Jervell. Barnebarnet er 76 år og har samme navn som sin bestefar, men denne Jervell er professor. Han hadde et sterkt ønske om å få se stedet der bestefaren hadde tilbrakt så mye tid for bortimot 100 år siden.

Det ble et varmt og hyggelig møte i seterbua, og vi som var til stede, kunne føle historien som satt i veggene, og at fortid og nåtid på en måte fløt sammen der og da. Samtalen fløt lett, og vi fikk en interessant og historisk stund som ingen av oss vil glemme.

Så er jeg tilbake til nuet. Det er blitt kveld, og jeg hadde egentlig tenkt å reise ned til bygda igjen, men får lyst til å overnatte her i bua. Det er stille og fredelig, sola har gått ned, og det er tid for å gå til ro. Det knitrer fortsatt i en kubbe på peisen. Jeg setter meg ned og lar blikket dvele ved de tykke og brede gulvplankene som med sin patina forteller sin egen historie: Myke barneføtter som har sprunget her i frydefull lek, hastige og travle skritt fra voksne, eller forsiktige trinn fra fremmede - generasjon etter generasjon.

Jeg hører et svakt vindpust som stryker rundt bu-laftet, og jeg kjenner søvnen kommer sigende innover meg.