Hvor blei det av grasrota?

ANGJERD ASPHOLT

Mange kamper er utkjempet i og av det norske folk opp igjennom historien. Jeg snakker ikke om militær kamp, eller for den saks skyld om Høybråtens kamp mot fedme, røyking, ”praktiserende” homofile og alt annet han skulle føle behov for å kjempe mot.

Nei, jeg snakker om kamper som har startet og blitt utkjempet på grasrota. Kampene om å ha rett til å ta valg for sitt eget liv. Vi har for eksempel kvinnekampen og arbeiderkampen. De startet med mennesker som nektet å godta de premissene andre bestemte for deres liv. Mennesker som nektet for at den familien du er født inn i, og det kjønnet du er født som, skal bestemme hvilket liv du skal leve og hvordan andre skal behandle deg.

Men på et eller annet tidspunkt flyttet kampene seg fra grasrota og over til mer offentlige arenaer. Det som en gang var en velbegrunnet protest fra arbeiderne, er blitt til et høylytt, godt organisert, årlig sytekor. ”Vi vil ha mer, vi vil ha mer”, – omtrent som Odd Børretzens sang om måker. Resten av året hører man ikke stort annet enn hvisking og tisking og ekkoet etter stiletthæler i Stortingets korridorer.

Også kvinnekampen
BH´ene er brent, og nye, med push-up og silikoninnlegg, er kjøpt inn. Det som på grasrota var en kamp for kvinners rettigheter og frihet, er blitt til en kamp på Stortinget om likestilling mellom kjønnene. Og likestilling er en god tanke, men jeg synes tanken om frihet var bedre. For kampen handler ikke lenger om rettigheter eller frihet, den handler om menns nye plikt til å være mer hjemme og om kvinners nye plikt til å være mindre hjemme. Så Norge kan bli et foregangsland.

Jada, jeg veit at det er flere sider av saken. Det forekommer fortsatt diskriminering av kvinner både på arbeidsmarkedet og i hjemmet. Det finnes fortsatt noen gamle gubber rundt omkring i lederstoler, godstoler og styrerom som diskriminerer kvinner både i lønninger, arbeidsfordeling og ansettelser.

Det sies at gamle bikkjer er vonde å dressere, men gamle bikkjer er ingenting i forhold til gamle gubber. Tro meg. Men dagens gamle gubber er, unnskyld at jeg minner dem på det, tross alt en utdøende rase. Så ærlig talt ser jeg ikke problemet som så veldig stort. Noen ganger kan tålmodighet være den mest effektive veien.

Men, OK, de som ikke har tid til å vente på at de gamle gubbene er pensjonert: Ta ansvar for egen frihet og egne rettigheter! Folk behandler deg stort sett ikke dårligere enn du lar dem. Dette forsto kvinnene som en gang startet kampen på grasrota. Alt kan ikke løses på Stortinget. Vi har ansvar for egne liv. Og grasrota burde være en viktig arena i mange kamper.

Men det er det jeg lurer på: Hvor blei det egentlig av grasrota?

Vi gidder jo knapt å bruke stemmeretten vår, og langt mindre å kjempe aktivt for noe. Er det fordi vi har det så godt at vi ikke lenger har noe å kjempe for, eller er det fordi vi tror at ”det offentlige” har det fulle ansvar for våre private liv? Hvis det offentlige har dette ansvaret for privatlivet, så skjønner jeg ikke hvorfor andre og jeg selv syter over Høybråten, – han prøver jo så godt han kan, stakkars, å ta ansvar for privatlivene våre.

Jeg har tenkt på om det finnes tilsvarende ”grasrot-kamper” i dag. Det nærmeste jeg kommer er kampen for homofiles rettigheter. Her har vi en gruppe som kjemper for sin rett til å ta valg for egne liv. Og selv om sterke krefter på Stortinget kjemper imot, så veit vi vel alle innerst inne at de homofile vinner fram før eller siden. Alt jeg husker fra historietimene på skolen, tyder på det.

De homofile kan egentlig bare slappe av. Om noen år finnes det sikkert et eget departement på Stortinget som kjemper for deres PLIKT til å praktisere deres legning, inngå ekteskap og adoptere barn. Det forundrer meg ikke om det til og med kommer til å være noe som heter ”homsekvotering”. Det kunne kanskje vært en idé i forbindelse med statlige ansettelser. Deriblant innen statskirka.

Så Norge nok en gang kan være et foregangsland.