Namibia

WENCHE AASLIE 

Drømmen om å reise til Namibia startet høsten 2001, da vi fikk høre at det var mulig å søke seg dit i en praksisperiode under sykepleieutdanningen. Da avgjørelsen var endelig, startet alle forberedelsene. Flyreisa og vaksinasjonsprogrammet var snart i boks. Etter en kursdag på Namibiaforeningen i Elverum, ble reiselysten for alvor tent hos oss fire.

Namibiaforeningen ble stiftet i 1980, har 7 ansatte, og var en solidaritetsorganisasjon for namibiske flyktninger i eksil fram til frigjøringen av Namibia i 1990. De har også et kontor i Windhoek. De utvikler enkeltskoler, opplæring av skoleledere, yrkesfagopplæring i videregående skoler, støtter et mobilt skoleprosjekt for himba barn, kulturprosjekter, fredskorpstjeneste med mer.

Elverum har en vennskapsby, Tsumeb og de etablerer nært samarbeid på områder med felles interesse. I 1997 startet de ”Brubyggingsprosjektet”, som tar sikte på å skape flere kontakter, øke nettverket mellom mennesker, organisasjoner og institusjoner i Norge og Namibia. Folkehøyskolen i Elverum har blant annet 2-4 elever fra Namibia hvert år.

10.sept ankom vi Cape Town i Sør-Afrika etter 17 timers reise. Vi startet med en helg der før vi reiste videre til Namibia. Helt utrolig å være her, så langt hjemmefra! Parkerte bagasjen vår, og fant nærmeste turistbyrå. Det går unna, booket oss inn på 2 turer, og tok derfra en gammel, skranglete, flekklakkert kassebil av en taxi opp til et fjellområde. Derfra gikk en taubane opp på Cape Towns høyeste punkt, Table Mountain 1085 m.o.h.

En enorm flott utsikt over Cape Town! En flott storby, innrammet med fin kystlinje på ene siden, og spesielle grønne, frodige fjellformasjoner på den andre. Rart å stå der å se på Robben Island, Mandelas tilholdssted i 17 år!! Ettermiddagen bruker vi til å få med oss noe av det store markedstilbudet og suvenir handel i nærheten av hotellet.

Neste dag var nok en stor opplevelsesdag. Ble hentet om morgenen, og var med på en 9 timers guidet tur. Vi ble tatt med på en fantastisk båttur og besøk i Kirstenbosch botaniske hage med 22000 forskjellige plantevekster!.

Vi så også mange forskjellige dyr den dagen; sel, pingvin, delfin, springbook, Kudu, og perlehøner. Hvaler som hoppet over vannflata, og litt innpåslitne Barboons, gjorde nok mest inntrykk. Turen gikk viere til Cape of Good Hope, som jeg aldri hadde trodd jeg noen gang skulle ha mulighet til å stå, DER, med mine egne ben!! Derfra til Cape Point, det gamle fyrtårnet som var en god hjelp for sjøfarten før i tiden. En flott utsikt her også. Etter en stopp ved klippene hvor vi ser Atlanterhavet og Det Indiske hav møtes, går turen tilbake til hotellet.

Siste dagen står for tur, og besøk i Township er første stopp. Vi ble hentet av Blackie (tvillingbroren het Whitie), som hadde vokst opp i Townshipet  Langa. Rundt Cape Town er det 5 slike ulike ”plankelandsbyer” med til sammen ca 1.2 mill mennesker!

Veldig spesielt å reise rundt inne i disse områdene. Husene er bygd opp av plankebiter og blekkplater, og koster ferdig 1500 Rand (ca.1500 kr). Det er stor fattigdom, og arbeidsledigheten er over 40%.Blackie har mye å fortelle om hvordan husene ble brent og de svarte ble jagd ut av byen på 50 tallet. De har bygd opp sine egne systemer, med skoler, kirker, butikker osv. Det er yrende liv her, masse sjapper med salg av alt mulig ”jøggel og fanteri”. Grilling av kjøtt, som har ligget og godgjort seg i varmen, og forskjellig annet matsalg overalt. Vi besøkte også en lokal medisinmann i et mørkt ekkelt rom, hvor det hang slangeskinn, apeklør, rotter, ja alt mulig til bruk i helbredende mening. Vi fikk også se inne hos folk hvordan de bodde. Store familier i et rom. Enslige mødre kunne leie seg ei seng til 18 kr mnd, og da var det gjerne 4-6 mødre med barn på det rommet. 

Det er søndag i dag og folk har fri. De fleste er pynta for kirkebesøk. Vi var så heldige å få bli med Blackie på gudstjeneste. Der var folk så glade, åpne og gjestfrie. Vi følte oss virkelig velkommen!  Et kor kom syngende frem, hver fra sin plass, mens stemningen bare steg..

Mye gladgospel, og folk danset med. Plutselig synger de happy birthday og klapper for en som da har bursdag. Det skulle vel tatt seg ut hjemme!! Marsjerer rundt i kirka i takt med musikken, hilser og klemmer hverandre. Presten snakker mye om tilgivelse og nestekjærlighet for å komme videre her i livet. Må si det er litt tankevekkende å oppleve de svarte så sterke i sin gudstro etter alt de har gjennomgått. Det er bare 14 år siden Apartheid opphørte, og det virker som de har ”glemt” mye. Det er snart 60 år siden krigen hjemme, men har vi kommet like langt?

En flott helg i Cape Town er på hell, vi pakker, klar for flyreise videre til Namibia.

Etter 2 timers flytur blir vi hentet på flyplassen i Windhoek av Panduleni fra Namibiaforeningen. På denne turen inn til byen, ser jeg det jeg forbinder med Afrika. Enorme strekninger med tørt, øde landskap. ”Elgefare” skilta våre, er forresten bytta ut med Kudu, et stort hjortelignende dyr.

Vi blir kjørt til Rivendell, et lite koselig gjestehus, hvor vi skal bo. Det eies av et engelsk ektepar, og har 4 svarte ansatte. Det er i alt 9 rom, veldig hjemmekoselig, - og ikke minst, - med basseng!   Koselig by, med sin lave bebyggelse, nesten ingen høyhus å se. Fint å se så mye blomstrende busker også. Blåklokker som vi har hjemme, er her som store trær, og kalles Jakaranda.

Windhoek, ligger midt i Namibia, med ca 260 000 innbyggere. Landet er 2.5 ganger større enn Norge, og har 1.8 mill innbyggere (år 2000). 40% er ørken, og 50% halvørken. Hoveddelen av eksportinntekter er diamanter og uran. Næringsveier er ellers fiske og husdyr, men nå også stigene turisme. Det offisielle språket i Namibia er engelsk, men hele 13 språk er godkjent i undervisningen. De fire største befolkningsgruppene utgjør 75 %, og er; owambo, kavango, herero og damara. 6 folkegrupper utgjør resten, hvorav namaene er størst, og san (buskmenn) er eldst. Gjennomsnittlig levealder er 61 år. Fra 1884 til 1918 var Namibia tysk koloni. Frem til 1990 og oppløsing av Aphartheid systemet, var Namibia under Sør Afrikansk styre. En positiv ting, var at de slapp unna slavehandel, pga. den ugjestmilde kystlinja.

Det er med stor spenning vi ankommer dette landet og byen, hvor vi skal jobbe på Katutura State Hospital. Vi ble ”kurset” litt i 2 dager av Marianne på Namas (Namibiaforeningen) og Louis Pretorius, lærer på Universitetet i Namibia, og vår koordinator med sykehuset.

Katutura, bare navnet er litt spennende… Det betyr noe slik som stedet der ingen vil bo.

Namibia har 2 store stats sykehus, og 3 private, hvor det er dyrt å være pasient.

Katutura er den svarte bydelen, og Katutura State Hospital er sykehuset for de svarte.

Det har 8 etg. og plass til ca.800 pasienter. Det meste av de avdelingene vi har hjemme; Pediatrisk, ortopedisk, kirurgisk, medisinsk, fødeavd, osv. De har også en egen avd; STD ( sexuell transfered disease). I prinsippet var det en avd. hvor Hiv og Aids syke fikk behandling. Vi møter opp kl 07 på jobb, og blir møtt i mottagelsen av en kø på over 50 stk tidelig på morgenen. Væpna vakter har et øye med at alt går riktig for seg.

To av oss skal starte på Pediatrisk avd.2-12 år.  Oppe på avd. husket vi vår innlærte strofe, som visstnok var veldig viktig; ”Good morning, how are you?” ”I am fine, thank you, and how are you?” ”Im fine too”.

Denne pediatriske avd. har plass til 40 barn, med mellom 8 og 14 på hvert rom. Prisen var 30 dollar, uansett hvor lenge oppholdet varte, det gjaldt alle avdelingene..

Vi starta dagen så med å stelle barna. De måtte ha med seg vaskeklut, såpe, kopp til å drikke av (ellers fikk de ikke drikke) og dyne/teppe hjemmefra.  De som klarte, stelte seg selv. Hvis vi fant noen lakener, kunne vi skifte på de sengene som var våte. Det var ikke så lett med lakener, for de ble som regel stjålet av noen.

På denne avdelingen, hadde mange av barna store brannsår. Kokemulighetene hjemme er ofte åpen ild i lav høyde. En ett åring hadde tråkka opp i bålet, og brent vekk det meste av tærne, føttene var sammenbrente klumper. En hadde detti bakover opp i bålet, og svidd av huden på hele ryggen, rumpe og lår. En annen tømt kokende vann over hele bringa og magen.

Sårprosedyren var likt for alle. Vasket med saltvann, lagt på Betadinsalve og bandasje. Betadin bruker vi ikke her i landet, men den må ha noe godt for seg, for det var nesten ikke infeksjoner å se i de store brannsåra. Den inneholdt Jod, noe jeg husker min far mente var bra for det meste…

Det var ellers mange med ryggmargsbrokk og store misdannelser her.4-5 tilfeller med vannhode. Jeg spurte en lege hvorfor det var så mye av disse diagnosene. Han nevnte 4 mulige årsaker; Malaria, Aids syke foreldre, forsøk på fremkalling av abort med kjemikalier og graviditet med nær slektning.

Jeg ble for øvrig godt knyttet til barna på denne avd. De var så store at de kunne engelsk, så kommunikasjonen gikk greit. Min litte ”yndlig”, Frederika på 5 år, snakket bare Oshiwambo, men vi forstod hverandre godt!

Det som ellers gjorde inntrykk på denne avd., var da jeg var med legen da han skulle tappe et Hydrocephalus (vannhode). Jeg hadde ”dullet” med den 6 mnd gamle babyen, og håpet han skulle få god hjelp her. Jeg spør legen etter prognosen, hvor han svarer ziro, absolute ziro! Han forklarer at gutten er født uten hjerne, kun hjernestamme som gjør at han har refleksene ang. mat og tarmfunksjon. Det surrer mange tanker mens jeg ser på han og lurer på hvem, hva han egentlig er… Han kan ikke verken tenke, føle, se eller høre. Prøver å trøste bestemoren som er med, men noen ganger er det vanskelig å finne ord en kan stå inne for… Hun har babyens mor liggende aids syk hjemme, og barnebarnet fikk hun akkurat greie på at ikke hadde hjerne…

Etter en uke på denne avdelingen, skal vi være en uke på barneavd. 0-2 år. Avd. er bygd opp med mange små glassrom, med 2-4 barn, med mødre i hvert. Totalt 40 barn her også. Så mange søte små babyer, men akk så syke..

Det er en del underernæring her. Vi så tydelig hvordan symptomene er på de to typer underernæring; Maramus og Kwashiokor.

Maramus; ansikt ligner en gammel mann, ikke fett under huden, norm.hår, sulten, store muskeltap, stor undervekt.

Kwashikor; tynn panne, pistrete hår, mild anemi, vanligvis undervekt, stor lever, ødematøs, ikke matlyst, flassende utslett, tynne underarmer.

Mange har også lungebetennelse, meningitt og tuberkulose. På denne avd. fungerte legevisitt og rapportering i journalen bedre, så det ble litt mer oversiktlig for oss. Legen var flink til å forklare og svare oss på spørsmål, og vi fikk være med på legevisitten hver dag. Han forklarte at 85 % av barna ble lagt inn med tuberkulose eller kraftig pneumoni. Det viste seg så i de fleste tilfeller at det hadde de fått pga. Hiv smitte og kraftig nedsatt immunforsvar. Så startet overblikket etter de tre skumle bokstaver; PWA( people with aids) som ofte stod bortgjemt i papirene. Blodprøver med HIV positiv test, opplevde vi ble gjemt unna. Det var en stor skam og frykt å være blant de positive. Det var så forferdelig meningsløst å se hvordan så mange små babyer kjempet for livet pga. Aidsen. Hva er vitsen med å komme til denne verden da, bare for noen strevsomme måneder…?

Det som gav sterkest inntrykk på denne avd.var nok episoden med lille Emila på 3mnd. Ser henne klart for meg, strevende med å få nok luft, iført sin rosa t-shirt med påtrykket tekst” watch me grow”….. En av de mange Aids syke babyene. 

Under legevisitten blir hun tiltagende dårligere i pusten. Legen skrur opp O2 på 2 liter, og prøver å få tatt en blodprøve. Blodet er så tykt, så det var ikke enkelt. Han sier hun har fått Sepsis, og sviktende/kollapsede veneklaffer. Han reagerer raskt på hennes forandring, og vi løper inn på Highcare med henne. Det er så mye surr der blant sykepl. at jeg kjenner jeg blir litt oppgitt, der jeg blir en tilskuer til dramatikken. De klarer ikke å få koblet til O2 kolben, og må lete etter en bag-ballong.  Den virka ikke, så hun GÅR for å finne enda en ny…Dette skulle vært Intensiven hjemme, du!

Legen har fått assistanse fra en annen lege, og sammen tar de hjertekompresjoner og bager den lille babyen. En tøff behandling blant blodsøl og slanger. Legen setter også Adrenalin og Calium glukonate i forsøk på å få i gang hjertet igjen. Men uten hell…

Babyens mor kommer gående akkurat tidsnok til å se sin lille datter forlate denne verden. Det var så vondt. Hun hikster ut i voldsom krampegråt, og jeg må innrømme at mine spente følelser også slapp ut i gråt der vi står og holder rundt hverandre og ser på den nydelige jenta som akkurat er fritatt for streben etter oksygenet…

Og det som også var ille, var at nå var alt over. Det var INGEN der som hadde tenkt å snakke med den stakkars moren. Jeg spurte flere, men fikk til svar at det var noe familien måtte ta seg av. Jeg kunne ikke oshiwambo, og hun kunne ikke engelsk…

Hun ringte etter sin mann, og sammen satt de tause på en benk for å vente på dødsattesten. Men det er vel dette de kaller for ”en annen kultur” da. Jeg håper de fikk bearbeidet situasjonen mer hjemme.

Fødeavdelingen var det også greit å ha med seg. Fikk med meg 5 fødsler og et keisersnitt. De fødende var mye overlatt til seg selv, til fødselen satte i gang. Lite omsorg og ingen smertestillende medikamenter var å se. Jenter fikk barn helt ned i 12 års alder. Var med på fødsler hvor de var 15 og 17 år gamle. Vemodig å se barn som får barn…Sykepleiestudentene her må ha kvitert for  å ha tatt imot 16 barn i løpet av sin studietid. De kan også hoppe av sykepl. utdanning og praktisere som jordmødre etter 2 år.

STD avdelingen har mange på venteliste. Hiv og Aids er blitt et så stort sosialt problem for Namibia. Nord i landet er hele 43% Hiv positive, og i Windhoek er tallet 25%. Legen vi snakker med, sier tallene er mye høyere. Det er mange som ikke vil ta testen. De vil ikke vite, prognosene er så dårlige allikevel. På denne avd. kan de komme å få behandling. T-lymfocyttverdien må være under 200/l for å få beh. Det er en Highly Active Antriretroviral Therapy, med flere forskjellige medikamenter som går ut på å styrke immunforsvaret. De må taes til nøyaktig tid morgen og kveld, og ikke kombineres med koffein, sitrus eller alkohol, for da blir virkningen ødelagt. Blir denne behandlingen nøye fulgt opp, kan den forlenge livet med noen år..

Vi så mange voksne på med.avd, dødende av Aids. En forferdelig måte å avslutte livet på. Øynene satt langt inne i hode, bare bena igjen på kroppen. Hos noen hadde viruset angrepet direkte hjernen og gitt mentale forstyrrelser og ødelagt taleevnen. Forskjellige infeksjoner oppstod, blant annet lungene, og de slet virkelig for å få puste.

Tragisk å se. Vi hadde nok en forestilling om at mange i vår generasjon hadde Aids der, men problemet var mye større enn vi hadde klart å forestille oss. Det blir nok antagelig borte et par generasjoner i løpet av noen få år….

Neste uke, skulle vi jobbe på Klinikken. Et kommunalt helsetilbud, hvor folk kom og fikk behandling, som på et legekontor hjemme. Skjønt, det er umulig å sammenligne det med hjemme. Folk stod utenfor klinikken fra kl 6 om morgenen. De som ikke kom til behandling den dagen, fikk komme igjen dagen etter. Ca 600 ble behandlet der pr.dag.

Et stort bygg, som bestod av en avd. for barn, en for voksne, vaksinasjonskontor, Dressing (bandasje/sårskift stue) Operasjonsstue (for hastetilfeller), overvåkningsrom og familieplanlegging. Kontoret for Out Reach er også der.

På venterommet satt det ca.79-80 pas. Barna ble veid, tatt temp, og de med feber over 38 gr.fikk Paracet før de gikk inn til behandling. Behandlingsrommet var stort. Her stod 4 pulter ved en langvegg, plass til 2 sykepl. og 2 leger. En sykepl. betjente en tralle med medisiner i et hjørne. Det var sykepl. som tok imot pas og undersøkte de. Hun skrev ut med. og sendte de videre til legen hvis hun syntes det var behov for det.

På denne måten, var det alltid mange pas og pleiere inne i det rommet hele tiden, og alle hørte andre snakke om sine problemer. Det var mye varierte diagnoser og øyeblikkelig hjelp tilfeller her.

Jeg husker spesielt et tilfelle, for det var så pinlig.

Ei søt, beskjeden jente på 10 år, kommer bort til vår pult. Hun forteller at hun for 6 år siden ble bitt av en hund. Etter det har hun begynt å bjeffe som en hund. Hvorpå sykepl. braser ut i latter, og ber henne om å fortelle mer. Hun blir ille berørt, men begynner på nytt, og sier hun ikke klarer å stoppe med bjeffinga si. Sykepl. fortsetter å le, og sender henne videre til legen. Samme historie forteller hun der, og legen brøler ut i latter. Det var så pinlig! Jenta blir så forlegen. De som er i rommet, følger også med på den ”morsomme” historien, og morer seg på jenta sin bekostning. Hun ble sendt videre til Mental Hospital, så vi får håpe hun fikk bedre behandling der. I alle fall et eksempel på at det kunne vært godt å snakke med legen i enerom.

Dressing-rommet  jobbet vi også på. Det gikk ut på sårskift hele dagen. Mye forskjellig sår: diabetes sår, operasjons sår, fistler og brann sår. Betadin dressing også her til alle mann!

Det som gikk mest igjen var sår etter vold. Vi så tydelig resultatet etter den kriminaliteten vi hørte mye om. Veldig store alkohol problemer, helt ned i 12 års alder i den svarte bydelen. Stell av skuddsår, knivstikking og slissing med knuste flasker var det mye av.

Out Reach var vi også med på. Reiste ut med jeep 15-17 mil, i øde tørt ørkenlandskap til farmer på bygda. Vi rigga oss til i et rom i uthus, blant trekasser og gamle bildeler. Folk fra nabofarmer kom, stilte seg i kø utenfor, og fikk behandling en etter en. En vekt ble hengt opp i et tre for å veie barna, og inne ble det målt blodtrykk og delt ut nødvendige medisiner. Må legge til at utvalget i medikamenter ikke var stort.

Et tiltak som ble tatt godt imot, og en bra måte for å prøve å nå alle med et helsetilbud. Hadde de behov for lege, måtte de inn til byen og Klinikken. Uten bil, var ikke det så enkelt. Så etter en times jobbing, 17 mil tilbake til byen. 

Vi har fått med oss veldig mye i denne praksisperioden, opplevd store forskjeller og en annen kultur helt på nært hold. Synes nok vi fikk mye ufortjent positiv oppmerksomhet. Tror på grunn av vår hudfarge at vi ble respektert og møtt med stor velvilje  på sykehuset.

Skal Namibia beskrives med et ord, må det bli ”kontraster”. Det er så store forskjeller her. Vi var på besøk i et par ”plankeskur” i Townshipet utenfor byen, og var med å lagde, og spiste (ugh!) et tradisjonelt måltid. Et steinkast fra, lever rikmannsklassen i sine flotte villaer.

Besøkte et sykehjem for hvite, og et for svarte. Det er slike kontraster at den kan ikke sammenlignes. Privatsykehuset vi besøkte hadde teppegolv og delikate farger overalt. Veldig godt utstyrt og kvalifisert hjelp og leger til alle behov. Jeg har ikke sett så flott sykehus hjemme.

Mens det nedslitte Katutura sykehuset, hadde nesten ikke utstyr, og luktet urin og svette overalt. Hygiene tror jeg ikke de helt vet hva er. Vi var flittige i bruken av våre desinfiserende småflasker vi alltid hadde på lomma.

Men det som var mest overraskende var at de hadde så dårlig omsorg for pasientene. Det er noe som ikke krever ekstra ressurser. Tid hadde de nok av, men brukte den bak skranken til å spise … Pasienter som ikke klarte å spise og drikke selv, eller hadde pårørende til å hjelpe seg, fikk ikke noe. Og selv om personale hadde aldri så dårlig råd, hadde de en Nokia hengende rundt halsen. 

Innimellom all elendighet, var det godt å kunne bare være turist også. Vi hadde to langhelger hvor vi fikk sett ganske mye av landet.

Den ene turen gikk vestover, først til Svakopmund, en populær kystby. Den minnet mer om en sør Europeisk turistby. En by med litt mer rikdom. Den bar også preg av mye tyskere og tysk historie.

Vi var gjester hos noen venner av eierne på Rivendell. Interessant å snakke med de om  Namibias historie, situasjonen i landet osv. det er forskjellige synspunkter å få fra samtaler med svarte, og i snakk med den hvite befolkningen.

Fra Svakopmund hoppet vi på en tre dagers guidet tur til Sossusvlei og verdens største sanddyer. Vi var 9 stk på den turen, overnattet i telt, og hadde et koselig fellesskap. Spesielt å gå rundt i de enorme sandyne områdene, og jeg bare måtte ha med meg en halv liter av den kobberrøde sanden fra Dune 45. Etter en rundtur på ca 130 mil, var vi tilbake i Windhoek og klar for en ny arbeidsøkt.

Den andre turen, en rundtur på ca 120 mil, gikk nordover. Litt spennende med leid bil og venstrekjøring, men det gikk fint (var på høyresiden bare en gang…)Vi var en natt i Tsumeb, og på  Kulturfestival. Vi fikk se mye forskjellige kostymer, sang og dans fra ulike afrikanske folkegrupper. Også norsk kultur var representert med blant annet felespill og folkeviseleik. Derfra gikk turen videre til Etosha nasjonalpark, en park på størrelse med Oppland fylke. En stor opplevelse å kjøre rundt der og oppleve så mange ville dyr på nært hold. Zebra, Giraff,  Elefant var spesielt å se. Ellers mange fine dyr som var mer ukjente for oss, som bl.a. Springbok, Blue wildbeast, Kudu, Damara dick dick.

Det er forresten registrert 320 forskjellige fuglearter i Etosha!

En stor bavian hadde vi også på besøk inne i bungalowen, som forsynte seg av det vi hadde til bananer.

Veinettet  i Namibia, er det beste i Afrika, og fartsgrense på 130 km/t på landeveien. Spesielt langs landeveien er de berømte termit-tuene, en maurtue opp til 2 m høy, og diameter på 0.5m.

Hjemreisa nærmer seg, og vi gleder oss. Det er lenge nok å være borte fra fam. i 6 uker, men vi er enige om at vi ville ikke vært turen foruten. Vi har fått oppleve en annen kultur på nært hold, og det har vært veldig lærerikt. Sett andre mennesker leve under helt primitive forhold, og allikevel glede seg over tilværelsen. Man ser ting i et litt annet perspektiv, - en stund… etter en slik tur.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |