Juleglede

GUNVOR HEIENE

Jeg sitter her 2. juledag og ser sola skinne på glitrende nysnø. Så langt har jula vært strålende på alle måter. Julekonserten i kirka sist søndag satte ei flott ramme rundt feiringa. Musikken og sangen rørte ved noe som skapte en følelse av glede over Han som ble født julenatt for ca. 2000 år siden. 

Stappfull kirke på julekvelden ga meg følelsen av at denne gleden er vi mange som deler. Barnas klare sang om at Jesus burde fått det beste som vi eier, ledet tankene til at det beste vi kan gi Han er våre egne liv, - ved å elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv. 

Da mannskoret sang ”Go, tell it on the mountain” hadde jeg best lyst til å reise meg og danse til musikken og sangen. En afrikaner jeg kjenner, sa at han kunne ikke synge uten å danse. Da ble det ingen glede ved det. Vi nordmenn er kanskje for redde for å vise glede. Å slå hendene sammen i applaus er visst i overkant av de bevegelser vi tør gjøre, iallfall i kirka. 

1. juledag var Betlehemslyset tent i kirka, - det som ble laget i Betlehem i år 2000. Det minte meg om at ”Det lille barn i Betlehem” faktisk er en konge stor og Verdens Lys også i dag slik som Han sa da han gikk her nede. Det viktigste for meg blir å forsøke å finne Han, for min grunnleggende trygghet i liv og død ligger i det som vi sang i et salmevers på 1. juledag:

Og finner du Ham i krybbens hø
Som hyrder så
Da eier du nok til freidig å dø
Og leve på.