"Et juleeventyr" av Charles Dickens

Tradisjonen tro har jeg i dag ajourført regnskapet mitt for året som snart er over. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg likte alle tall som datamaskina presenterte. For høye kostnader her, og for lave inntekter der. Privatforbruket var heller ikke noe særlig å skryte av.

Det kunne gått så mye bedre.  Jeg kunne foretatt andre disposisjoner som hadde bedret resultatet vesentlig.  Men nå er det for sent.

I all hast fikk jeg med meg siste nyhetene om at dødstallene i fjerne Østen hadde passert 55.000. 

Klokka nærmer seg 6, og jeg må skynde meg i dusjen, for nå skal alle sorger over mindre og store miserer slukkes med et par timer festlige replikker og sanger fra scena på Nordre lokalet.

Jeg visste ikke en gang hvilket stykke som skulle spilles, en skjønt jeg burde visst det. Men det er sikkert noe gøyalt med gamle og nye skuespillere i skjønn forening,- tenkte jeg. 

Vel tilstede blant en rekke kjente og ukjente fjes i salen satt jeg der, forventingsfull til det som skulle skje.

Allerede etter første opptreden gikk det opp for meg at dette ikke var revy, ikke musikkshow, ikke farse, ikke komedie, men for første gang skal jeg oppleve bygdas egne skuespillere i en tilnærmet dramaoppsetning. Riktignok med noen komiske innslag.

For en novise synes denne formen vanskeligeligere enn det vi har vært vant til.  Det var derfor med stor tilfredshet jeg konstaterte at amatørene også behersket denne sjangeren.

Selv de minste falt inn i handlingen på en naturlig måte.  Og kanskje nettopp derfor, de er jo naturlige, enn så lenge-

Det er en prestasjon å stå på en krakk på scena, 7 år, og synge solo for en hærskare hoder som sitter der nede i mørket.

Nordlendinger er kjent for sin fortellerkunst. Saftig dialekt beriket Silvias klare røst, etter hvert som hun bar oss fram til neste scene.

Måtte alle innflyttere som beriker bygdemiljøet, og alle den aktiviteter, få mulighet til å slå røtter her hos oss!

Ikke desto mindre er vi kjempeglade for at Gunn, Geir og Edvin år etter år bruker av sin fritid til å avle opp nye talenter.  Vi glemmer heller ikke lys og lydmixere, scenebyggere, sminkere, sufflører, musikkarrangører, eller for den saks skyld,- kjøkkenpersonalet.  Uten dere ville ikke vår opplevelse bli hva den ble.

Når det gjelder skuespillerens innsats er det en glede å si ”Hjertelig Takk” til dere alle. Ingen nevnt betyr ingen glemt.  Allikevel drister jeg meg til å fremheve Leif Erics innsats.

En del av dere spilte på dialekt.   Flott!  Det kan dere tilstrebe i større grad, uten skam!

Jeg har ment, og er fortsatt sikker i min tro, at kultur ikke kan kjøpes, den må skapes. Jeg håper skapertrangen og gleden over å glede oss andre bare fortsetter.

Et kjent sitat sier at det er ved å gi at man får.  Ungdomslaget har gitt i årtier.  Hva dere får tilbake er av en ringe art.  Det dreier seg stort sett bare om hederlig omtale og klappsalver. Men dere skal vite at vi mener det! 

Av innholdet i stykket referer jeg ingen ting.  Har du ikke sett stykket, er det plass den 2. januar.  Du bør gå dit!  

Jeg sitter her og reflekter over budskapet jeg fikk med meg. 

Hva betyr vel mine regnskapstall, børsen, eller for den saks skyld,- din lille børs, når vi har bakteppet i fjerne Østen i friskt minne.

La oss, uten å bli minnet om vår forgjengelighet, slik vi ble i forestillingen, stille opp for de som sulter, tørster, er syke eller har mistet  venner og familiemedlemmer i den store tragedien.

I så måte forsterket forestillingen budskapet om hva som egentlig betyr noe her i livet.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |