Refleksjoner rundt et nyttårsskifte

- Av Kari Halldis Brenden –

Jule- og nyttårsfeiringens lysfest er forlengst tilbakelagt. Juletrærne som har pyntet opp i de tusen hjem, er kastet ut, og julepynten tatt vekk og lagt bort på det vante stedet til neste jul. Jeg har for lengst registrert at tida mellom hver gang jeg tar fram julepynten, blir skremmende mye kortere for hvert år som går.

Vi trenger denne lysfesten i den mørkeste årstida, en tid der en med god samvittighet kan slappe av og lene seg litt tilbake og la tankene fly. Det er naturlig å tenke på året som er gått og tidligere år og la minnene passere revy. Mange minner er positive og gode å tenke tilbake på, men sorg og skuffelser hører også med og ser ut til å bli porsjonert ut til oss alle. Men en gjennomgang av gleder, sorger og skuffelser i tankene eller sammen med noen, er bare til det gode for sjela. Det vonde blir bearbeidet og de gode minnene er med på å styrke den psykiske balansen i livet.

Det nye året vet vi ingen ting om, men vi har håpet og optimismen innebygd i oss som gjør det naturlig å se framover med glede og spenning. Det vi vet, er at vi går lysere tider i møte, bokstavelig talt. Vi har lagt den mørkeste delen av vinterhalvåret bak oss, og hver dag framover blir lysere og lengre. Det er på denne tida de fleste av oss begynner å planlegge diverse sysler som skal utføres til våren eller sommeren. Om det skal bli blomsterprakt i hagen eller ikke, avhenger ofte av planlegging nettopp nå. Og mange har nok allerede begynt å tenke på frø og kanskje noen nye stauder eller prydbusker som skal erstatte de gamle og strantete som i mange år har gjort jobben sin.

Selv om ingen vet noe om framtida, er vi så heldige at vi bor i et land der levevilkårene er rimelig forutsigbare. Vi kan føle oss trygge i et velordna samfunn i et fredelig hjørne av verden.

Ulykker, sykdom og død kommer derimot ofte uventa og er med på å bringe det dypeste alvor inn i våre ellers velordna liv. Da er familie og venner gode å ha i nærheten.

Det er også slik at ikke alle i Norge har det så greit i sin hverdag. Det vil vel alltid være noen som faller utenfor, selv i et rikt land, og det er tegn som tyder på at i Norge er det altfor mange som lever under fattigdomsgrensa og som strever for sitt livsopphold. Fordelingen av godene i vårt land har på langt nær nådd fram til alle og til de som trenger det mest.

TV-kanalene og avisene bringer hver dag nyheter fra krigsherja områder, naturkatastrofer og terror. Bilder av lidende mennesker ruller over TV-skjermen. Avmaktsfølelse er vel det vi sitter igjen med etter å ha sett slike reportasjer.

En dag like før jul hadde jeg kontakt med en flyktningfamilie som nylig var kommet til Norge. De var alle kledd opp i nye, tykke og varme klær for at de skulle tåle den norske kulda. De vakte oppsikt med sin mørke hudfarge og krusete hår, denne sprengkalde vinterdagen. Deres historie gjorde dypt inntrykk, i det jeg fikk èn av mange lignende tragedier tett inn på meg på en ellers vanlig dag.

Familien besto av mor, far og 3 små barn. De hadde flykta fra et land med borgerkrig, nød og fattigdom. De hadde opplevd at landsbyen de bodde i, ble bomba og lagt i ruiner og at foreldre og søsken døde av sult. Familien, som er kristne, ble forfulgt og trakassert. De ble betrakta som opprørere fordi de holdt fast på sin overbevisning og ikke ville gå over til islam. Far ble satt i fengsel.
Et innblikk i en svært annerledes tilværelse ga denne dagen ettertanke.

Jeg registrerer at klokka har passert midnatt, og at det er tid for å gå til ro. Jeg tar den vante runden i huset og slokker lys i alle rom. Jeg stopper ved stuevinduet og ser ut i vinternatta der naturen ligger bada i måneskinn.

Fjella lyser kvite mot natthimmelen. Som majestetiske statuer står trærne tunge av snø og kaster lange og mystiske skygger bortover snøen. Månelyset får snøkrystallene til å glitre som millioner diamanter. Jeg står en stund og betrakter den gnistrende vinternatta. Igjen går tankene til flyktningfamilien som har søkt ly i Norge – i Valdres, ” sommerfugler i vinterland”.