Fire dager + i Paris

ANGJERD ASPHOLT

Mye er sagt og skrevet om franskmenn. Og mye er sagt og skrevet om nordmenns oppførsel i det store utland. Når det gjelder nordmenn, vil jeg nøye meg med å dele noen tanker angående dette med spisse albuer og kø-kultur. Og når det gjelder franskmenn, vil jeg bare fortelle et lite eventyr om tre drosjesjåfører.

Men, for all del, ikke la dere misslede av at historien er fortalt i eventyr-form. Historien er både sann og selvopplevd, kanskje med unntak av enkelte formuleringer, men dette er bare av den enkle grunn at jeg ikke forstår et ord fransk. Skjønt det var en drosjesjåfør som gjentok enkelte ord så mange ganger og i et slikt tonefall at jeg både skjønte betydningen og husker ordene i ettertid. Men disse ordene er kanskje ikke av en slik art at de bør gjengis her og nå. Men de kommer sikkert til nytte neste gang jeg er i Paris og skal ta drosje.

Eventyret om de tre drosjesjåførene i Paris

Det var en gang fire nordmenn som skulle ta drosje fra Paris og til et hotell litt utenfor byen. De skulle bare ha litt å spise først. Og akkurat dette med å spise, det er ikke noe problem i Paris. Restaurantene er både mange og gode. Og de fant til og med en restaurant som lå rett ved siden av en taxi-holdeplass, så her var det bare til å spise seg mett og ta seg god tid, for turen tilbake til hotellet kunne umulig bli noe problem.

Da de hadde spist seg mette og mere til, betalte de regningen og ruslet bort til taxi-holdeplassen. Frimodige satte de seg inn i den første drosjen og viste fram en lapp med navn og telefonnummer til hotellet. Drosjesjåføren så på lappen, kom med et par franske gloser og sa; ”å nei, å nei, ta ikke meg. Ta han som kommer etter meg. Han er enda dårligere kjent og enda mer svaksynt enn meg”.

De fire nordmennene gikk skuffet ut av bilen, men køen av drosjer var heldigvis lang og de banket forsiktig på ruta til neste drosjesjåfør. Han rullet ned vinduet, tok imot lappen, kastet et blikk på den, ristet på hodet og sa; ”å, nei, å nei, ta ikke meg. Ta han som kommer etter meg. Han er enda dårligere kjent og enda mer svaksynt enn meg”.

De fire nordmennene sukket oppgitt og gikk videre til den tredje drosjen i køen. Han åpnet vinduet med et smil, vinket nordmennene inn i bilen til seg og sa vel sannsynligvis noe sånt som; ”å ja, bare kom. For jeg har forstørrelsesglass i hanskerommet. Og det kan jeg bruke både til å lese hotellnavnet og til å se på denne datamaskinen som viser meg veien jeg skal kjøre. Og skulle det bli nødvendig, så kan jeg sikkert bruke det til å få øye på møtende biler med også”.

De fire nordmennene satte seg en tanke mistenksomme inn i bilen, og det med alle gode grunner. Drosjesjåføren ante ikke hvor han skulle kjøre, men trodde kanskje han visste i hvilken retning. Så han kjørte optimistisk i den retningen, mens han prøvde å taste inn på datamaskinen navnet på det stedet han skulle til. Og etter et par timer, noen hundre banneord og 20-30 forsøk så klarte han til og med å stave det riktig. Og etter fire besøk på en togstasjon som datamaskinen tydeligvis hadde et kjærlighetsforhold til, 3 timer sammen med en mer og mer illsint drosjesjåfør og noen franske gloser rikere så kom nå omsider de fire nordmennene tilbake til hotellet.

Om drosjesjåføren noensinne klarte å finne veien tilbake til Paris, veit jeg ingenting om. Men uansett så finnes han nok langs en vei i Frankrike et sted, med forstørrelsesglass i ene hånda mens han taster desperat på datamaskinen med den andre hånda.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Også var det det med nordmenn, spisse albuer og kø-kultur, da.

En ting var at det var vanskelig å komme tilbake til hotellet med fransk drosje. En annen ting er at det viste seg at det skulle bli enda vanskeligere å komme seg tilbake til Norge med SAS Braatens.

Tre busslaster med nordmenn hadde kommet seg velberget fram til en øde flyplass i Beauvais, et par timers kjøretur fra Paris. Bagasjen var sjekket inn, tollen passert og flyet sto utenfor da det kom en kort beskjed over høytaleren om at flyet til Oslo var kansellert. Mer var det ingen som visste.
Men etterhvert dukket da kapteinen opp med informasjon om at de ikke kunne lette med flyet da det var mistanke om en feil på ene vingen. Og jeg må jo ærlig innrømme at jeg er glad for at de er såpass nøye, istedet for å tenke at ”vi kommer sikkert ned igjen, på en eller annen måte”.

Men så startet jo problemene da. Med å skaffe busser og hotellrom til 150 nordmenn seint på kvelden midt under Tour de France. Etter et par-tre timer hadde de faktisk klart å skaffe to busser, og den tredje skulle være på vei.

Da var det vi fikk se nordmenns kø-kultur på nært hold. To busser og folk til å fylle tre. Albuer og knær brøyta seg vei så pensjonister og nyopererte flaksa. Vi vurderte et lite øyeblikk om vi skulle rote oss inn i folkemassen. Men jeg har alltid hatt en følelse av at jeg kanskje innerst inne har noen egenskaper som jeg helst ikke vil vite om, så vi fant det tryggest å bare sette seg ned og betrakte naturkreftene på trygg avstand. Og heldigvis var det flere enn oss som tenkte sånn, så etter at de to bussene var reist, så var det faktisk en veldig humørfylt og avslappet gjeng som satt igjen. Og det kom godt med utover natta.

Vi fikk beskjed om at den tredje bussen skulle komme om tre kvarter, men etter tre kvarter begynte de å servere oss vann. Dårlig tegn. Vi fikk da beskjed om at bussen skulle komme om to timer, men etter to timer begynte de å servere oss kaffe. Enda dårligere tegn. Det viste seg etterhvert at bussen hadde fått motorstopp. Men den dukket da til slutt opp tidlig på morgenkvisten og vi kjørte igjen av sted til Paris.

Hotell hadde SAS Braatens klart å skaffe oss også. Vi ankom hotellet halv seks om morgenen. Og nå begynte faktisk kø-kulturen blant de mest tålmodige også å bli noe dårligere. Sannsynligvis hadde nok min egen kø-kultur også begynt å bli dårlig, om det ikke var for at jeg rett og slett var for trøtt til å bry meg (jeg hadde jo tross alt vært på drosjetur natta før). Så igjen satte vi oss på trygg avstand og betraktet kaoset. Det viste seg forøvrig å være lite hensiktsmessig å presse seg fremst i køen for innsjekking på hotellet, da dataen lå nede og de hadde vanskeligheter med å sjekke inn noen i det hele tatt. Men etter hvert begynte de å dele ut nøkler allikevel. Og det første paret som fikk nøkkel, kom forskrekket tilbake til resepsjonen fordi det allerede lå noen og sov på rommet de hadde fått nøkkel til.

Men etter hvert gikk nå innsjekkinga sin gang. Og etter at køen var borte, tuslet også vi til resepsjonen for å få rom og nøkkel. Det gikk faktisk problemfritt.

Vi går inn i heisen. Dørene lukker seg. Vi trykker på knappen for andre etasje. Ingenting skjer. Vi trykker på knappen for å få dørene til å åpne seg igjen. Ingenting skjer. Vi trykker på alarmknappen. Ingenting skjer. Vi dundrer i døra. Etter noen minutter kommer noen å åpner heisen utenfra.

Til slutt kommer vi på rommet. Det har høy standard og en deilig seng.
Og det er nøyaktig en time til vi igjen skal være ombord på bussen tilbake til samme flyplassen som vi kom fra.

Vel, dette ble kanskje ikke det folk flest vil betrakte som en vellykket ferietur. Men jeg var støl i alle kroppens lattermuskler da jeg kom hjem, og det er tross alt alltid et godt tegn. Og det ble i hvert fall en tur jeg sent vil glemme...

Også har jeg ett råd til alle som ikke liker køer; er du treig nok, så slipper du å stå i kø. Men heiser, drosjesjåfører, feil på fly-vinger og motorstopp har jeg ingen gode råd mot.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |