Et tre med skygge

LARS ELSRUD

Det var en gang for lenge siden to bønder i ei lita bygd langt herfra. Men historien kunne like gjerne handlet om to med helt andre yrker som lever nå, i en stor by og like ved. Ja, den kunne like gjerne handlet om deg og meg.

Men tilbake til historien om de to bøndene som levde for lenge siden i den lille bygda langt herfra. Dette var to bønder som jobbet mye. Og fordi de jobbet mye, levde de egentlig også ganske godt. De fikk gode avlinger så de led ingen nød. De brukte kroppen og var mye ute, så de holdt seg stort sett friske. Og i og med at de jobbet så mye, hadde de ikke tid til å sitte ned og tenke over små ting som kanskje kunne vært bedre. Og jo mindre en tenker på små ting, jo mindre holder tingene seg. Derfor var dette to bønder med god helse som hadde det de trengte til seg og sine familier, og var fornøyde med det livet de hadde.

Det vil si, det var tre ganger hver dag de tenkte at livet kunne vært bedre. Og det var da de hadde sine pauser med mat og drikke ute på det store jordet. For dette var de eneste gangene i løpet av dagen de virkelig hadde litt tid til å kjenne etter hvordan livet var. Og i en slik pause ble de plutselig bevisste at det egentlig var ubehagelig varmt å sitte der i sola på jordet for å slappe av. Dessuten ble vannet de hadde med seg i krukker når de kom om morgenen varmt av å ligge i sola, og maten mistet sin friskhet. Derfor var ikke pausene så gode som de kunne vært.

I en slik pause mens de med sammenpressede øyne, p.g.a. den sterke solen, satt og drakk lunkent vann og spiste varm og litt vissen frukt, sa plutselig den ene bonden:
- Tenk om vi hadde et tre med en skygge. En skygge hvor vi kan sitte å ha det svalt og godt i pausene. En skygge hvor vi slipper å presse sammen øynene p.g.a. solen.
- Ja, svarte den andre bonden ivrig. Et tre med en skygge der det ligger kjølig vann og frisk mat og ventet på oss når vi skal ha pause.
Om kvelden etter at de var ferdige med jobben, gikk de til et sted der det vokste trær. Herfra tok de med seg et lite tre og gikk tilbake til jordet og plantet det.

Det tok mange år før treet vokste seg stort, men i hver pause skyndte de to bøndene seg bort til treet de hadde plantet. Og mens de spiste og drakk selv, vannet de treet, lukte vekk gress som sto for tett inntil den lille stammen og fjernet larver som begynte å spise på bladene til treet. For de skjønte at et tre måtte stelles godt om det skulle vokse og leve på et stort jorde. Og mens treet sakte vokste opp tenkte de to bøndene på at de om noen år har en skygge midt ute på det store jordet. En skygge de kunne ha det godt i når de hadde pause. De frydet seg stort over dette fremskrittet som skulle komme, samtidig som de tenkte på sine stakkars forfedre som aldri hadde hatt noen skygge å hvile seg i da de jobbet ute på det store jordet.

De to bøndene fikk mye glede av treet: Gleden av å ha funnet på og skapt et fremskritt for dem som jobber på det store jordet. Gleden av å se treet vokse opp. Og gleden av selv å ha en skygge å sitte i når det var pause. Og for de av oss som tror det finnes noe etter dette livet på jorden, er det grunn til å tro at de to bøndene etter at de var døde hadde gleden av å lage sus i treet når vinden blåste over det store jordet.

For etterkommerne av de to bøndene virket derimot treet annerledes. De hadde jo aldri opplevd jordet uten treet, skyggen og suset. Så når de jobbet på det store, varme jordet, så fremsto ikke lengre pausene i skyggen som et behagelig avbrekk. Tvert i mot fremsto arbeidet ute på jordet i stedet som en unødvendig påkjenning de følte motvilje mot.

Derfor ble pausene i skyggen lengre og lengre, avlingene ble dårligere og dårligere, og de fikk mindre og mindre å leve av. Dessuten fikk de bedre tid til å tenke over små ting som ikke var så optimale i livet, slik at disse små tingene vokste seg til større og større problemer i etterkommernes liv. Og etterkommerne hadde ingen kunnskap om at et tre som skulle vokse og leve ute på et stort jorde, måtte stelles, så de verken vannet det, luket unna gresset rundt stammen eller fjernet larver som spiste opp bladene. Så derfor ble det med lauvet på treet som med avlingene til etterkommerne, det ble mindre og mindre. Og da ble skyggen mindre også.

Til slutt var det så lite skygge igjen at det bare var plass til en av gangen der. Så når etterkommerne jobbet ute på jordet, gikk de og skulte på hverandre. Og hvis èn av etterkommerne slapp det han hadde i hendene og sprang mot treet, fulgte de andre etterkommerne etter i stor fart og med stort sinne, fordi noen forsøkte å ta plassen i skyggen en selv ville ha.

Ja, det gikk til slutt som det måtte. Det store jordet var etter hvert så vanstelte at det bare vokste ugress der. Ugresset sto så tett inntil treet at dette til slutt døde, fordi det ikke fikk nok vann. Og etterkommerne som da verken hadde mat, skygge eller vennskap – ja de døde ut de også.

Denne historien har en moral. Moralen er kanskje ikke er så kort og presis som en moral skal være, men jeg nevner den allikevel.
Det finnes mange trær rundt oss i samfunnet. Trær noen som har levd før oss så behovet for og plantet. Dette er trær som gir oss sval og god skygge i dag. Sval skygge som gjør det enklere å være i jobb, enklere å ha fritid, enklere å ha familie, enklere å ha vennskap. Ja, kort sagt gjør det enklere å være i verden og enklere å være menneske.

Og mange av disse svale, gode skyggene kastes av trær det kanskje ikke er så lett å få øye på. Ja, vi har vel egentlig så mange slike trær at vi ser ikke trærne for bare skog, for å vri litt på et gammelt ordspråk. Og det som er synd med at vi ikke ser disse trærne, det er at mange av de, ja kanskje alle, har det til felles at de må stelles for å overleve. Og noen av de må kanskje stelles ekstra godt om de skal kaste nok skygge til alle som har behov for en sval, liten pause fra det store, varme jordet.

Ettersom moralen ikke var så kort og presis som en moral vel helst bør være - det er kanskje det som heter ikke å holde moralsk standard - avslutter jeg i stedet med et kort og presist ordspråk, som ble til i Kina for lenge siden. Kanskje var det historien her som gjorde at ordspråket ble til?

”En generasjon planter et tre. Den neste sitter i skyggen av det”