Bruskerudfjellet - et utfordrende turmål

KARI HALDIS BRENDEN

En etterlengtet sommer ligger foran oss med alt hva den kan innebære av muligheter. Topper og tinder ligger forlokkende og klare for å bestiges. Flyer og fjell venter på at utallige vandrere skal innta alle stier som snirkler seg innover de nesten uendelige landskapene. Dragningen mot denne naturen er nesten magisk -.

Bruskerudfjellet er et solid blikkfang sør i bygda, der det ligger med glattskurt fjellside og mystiske revner og sprekker. Det buldrer faretruende fra fjellet i teleløsningen om våren når isblokker løsner og drar med seg store mengder stein og jord nedover fjellsida.
Saubekken stuper ned i nesten fritt fall og suser videre nedover lia.

Hvis noen ønsker å bryne seg på fjellklatring, har vi her muligheten i vårt nærområde. Noen kan bokstavelig talt begynne oppstigningen rett utenfor stuedøra.

I fjor sommer ble trangen etter å ”bestige” denne ruvende ”naboen” så stor at jeg måtte gjøre noe med det. Etter å ha gått en tid og vurdert denne utfordringen i forhold til min egen fysiske styrke, skjønte jeg at det måtte bli nå eller aldri. Riktignok har jeg vært på toppen av dette fjellet en gang før, for mange år siden, men det var den gangen da tanken om min egen fysiske form neppe streifet meg.

Jeg visste at det fra søre Skimten skulle gå en sti som ble brukt for å komme til Sautjern, der Saubekken renner ut fra. Sammen med mitt turfølge regnet jeg med at ved å følge denne stien, ville vi unngå det verste terrenget. Og sti fant vi, men ikke bare èn, men mange, og det ble det store problemet. Vi skjønte fort at det meste av dette måtte være elgtråkk, for stiene skapte bare forvirring. Vindfall med store rotvelter lå på tvers overalt og gjorde det ekstra vanskelig å ta seg fram. Det ble stadig brattere, og skogen mer og mer kronglete. Det var så tett at vi ikke kunne se annet enn skog og atter skog.

Det var tydelig at vi var inne på elgens domene. På ett sted var det et framspring i det bratte terrenget, og her var det tydelig et elglæger. Det så så innbydende ut med det myke grønne gresset, dekorert med en solstrime som hadde klart og bryte seg gjennom den tette skogen. Jeg fikk umiddelbart lyst til å legge meg ned for å kvile – en lang stund ---. Jeg hadde for lengst begynt å bli trøtt og tenkt for meg selv at ”det er ingen skam å snu”. Men av en eller annen grunn ble det med tanken.

Vi observerte også noe som vi ved første øyekast trodde var en rotvelte, men ved nærmere øyesyn fant vi ut at dette kunne ikke naturen ha laget alene. Det var gravd ei stor grop eller hule, og på sidene inne i hula kunne vi se vegger med rester av trematerialer. Foran hula var det også gravd, og stein var lagt regelmessig langs sidene av denne ”inngangen”. Hva i all verden var dette? Kunne det være noe fra krigens dager, tro? Jeg festet fenomenet på film, og vi gikk videre.

Vi strevde og gikk, steg for steg, og sloss mot kronglete skog som var i veien overalt. Vi var nå kommet så langt at terrenget var ulendt og hengebratt. Vi måtte klamre oss fast i det vi tilfeldigvis fikk tak i foran oss. Jeg var stiv og støl og ville helst legge meg rett ned og bli der.
Etter en tids svetting og stønning ser jeg plutselig en flik av blå himmel når jeg retter blikket oppover fjellsida! Endelig, en lysning i sikte. Det må bety at vi nærmer oss målet! Det er blitt glissent med barskog, og bjørkekratt har overtatt. Og så dukker svaberga opp, glinsende våte av vannet som pipler og sildrer fra ett eller annet sted. Graset i berghyller og sprekker er irrgrønt og saftig. Mosen som klynger seg inn mot de glinsende svaberga, synes å ha alle sjatteringer i gult og grønt. Og til høyre for oss høres det jevne suset fra Saubekken. Bekkesuset har faktisk vært den eneste rettesnora på turen og fungert som et kompass.

Selv om lungene føles trange og lårmusklene protesterer, har vi nå fått ny giv. Jeg tar fatt på svaberget, for her må det jo være lett å gå! For sent oppdager jeg at de er både sleipe og glatte. Jeg ser meg tilbake for å ta retretten. Det skulle jeg ikke gjort, for på et sekund blir jeg konfrontert med høydeskrekken! Jeg kjenner panikken ta tak når jeg ser juvet nedenunder meg og bygda som på en måte svever på motsatt side. Jeg snur meg forsiktig igjen og fester blikket i svaberget idet jeg tar en liten samtale med meg selv. Det ender med at jeg steg for steg rygger tilbake på alle fire og prøver å skyve tanken fra meg på det fatale som kan skje, dersom jeg nå begynner å skli. Mitt turfølge gir gode råd underveis, men holder engstelig pusten til jeg er på trygg grunn.

Vi har nå fått bedre oversikt og kan se at vi er lenger nord enn der den gamle stien kommer opp. Heldigvis er vi i god avstand fra partiet til høyre for oss, som øverst ville vært helt ufremkommelig.

Så er vi på toppen av fjellet! Vi fanger inn utsikten fra nord til sør. En svak bris med ange av mose og lyng svaler de svette ansiktene våre. Så befriende det føles her oppe! Jeg kaster meg ned i lyngen, tar av meg skoene og lar føttene få en velfortjent frihet.
Til venstre for oss, på andre sida av Saubekken, står et stort norsk flagg ”planta” i fjellet. Her har det vært besøk i selve ”klatreveggen”. Den ruta er for viderekommende -----.

Bak oss kan vi se stier videre innover mot Sautjern, Onsknatten, og Brennsetra. Det er fristende å fortsette innover, og angen fra fjellvidda som den svale brisen bærer med seg, kjennes besnærende. Men vi skal jo også ned igjen, og kreftene må spares til denne etappen.

Turen nedover igjen gikk rimelig greit, men bena var blytunge på slutten, og krampen hadde tatt ett ubehagelig grep i leggmusklene og ville ikke slippe.
Vel nede igjen var det en nydelig opplevelse å gå rett i dusjen. Deretter ble verandagolvet inntatt for avslapning. Turen var fullført, og på tross av en mørbanka kropp og et par deformerte tånegler, følte jeg meg svært tilfreds. Mens jeg lå der og døste, tenkte jeg at jeg håper noen spreke ungdommer tar jobben med å merke opp den gamle stien. Turen hadde på langt nær blitt så strabasiøs hvis vi hadde funnet stien, og dette turmålet er absolutt å anbefale.

Jeg lukker øynene, og med suset fra Saubekken fortsatt i ørene glir jeg inn i søvnen.