Den dagen Vår Herre skapte elvebunnen

 LARS ELSRUD

- Hva er det du driver med i dag, spurte St. Peter da han kom vandrende forbi der Vår Herre sto og jobbet.

- I dag skaper jeg elvebunnen, svarte Vår Herre, og viste frem en stor bøtte inneholdende sand, grus og stein i mange forskjellige størrelser.
- Ja ha, sa St. Peter. Hvordan har du så tenkt deg at denne elvebunnen skal bli?
- Jo, sa Vår Herre. Disse steinene skal være avrundet og like høye, slik at de ligger som en jevn, grå masse og er med og fremhever hvor vakker den rennende elva er.
- Det høres bra ut, sa St. Peter og gikk videre.

Mens St. Peter gikk videre og nød harmonien og detaljene i skaperverket som begynte å bli til, kom han til å tenke på innholdet i bøtta som Vår Herre hadde vist frem. Den hadde inneholdt steiner i mange forskjellige størrelser og fasonger. Noen flate, noen firkanta, noen som store klosser og noen hadde vært delvis avrunda. Ja kort sagt hadde steinene i bøtta vært svært så ulike. Og så hadde det i tillegg vært masse grus og sand. Hvordan kunne de da bli til en jevn, grå masse, når de ble lagt utover på bunnen som vannet skulle strømme over og danne ei elv? St. Peter grublet mye på dette og kom til slutt frem til at Vår Herre måtte ha tenkt et eller annet feil da han fylte opp bøtta med så ulike steiner og masser. Han bestemte seg derfor for å snu og gå tilbake.

Da St. Peter kom tilbake hadde Vår Herre spredt innholdet i bøtta utover det som skulle bli bunnen på elva, og han skulle akkurat til å slippe på vannet.
- Med all respekt for det du har skapt, det er i sannhet vakkert alt sammen, men jeg er redd du har tenkt feil i forbindelse med elvebunnen, sa St. Peter.
- Hva mener du, spurte Vår Herre og rettet seg opp.
- Jo, sa St. Peter. Du sa at bunnen skal bli en helt jevn, grå masse, bestående av avrunda steiner. Stemmer ikke det?
- Jo, og hva så? svarte Vår Herre.
- Se deg om, svarte St. Peter. Bunnen består jo av steiner i alle størrelser og fasonger og med sand og grus strødd rundt. Med all mulig respekt. Elvebunnen fremstår langt fra som en jevn, grå masse bestående av avrunda steiner.
- Nå skjønner jeg hva du mener, svarte Vår Herre. Neida, jeg har nok ikke gjort noe feil, men jeg skal forklare deg litt mer om elva. Elvebunnen har nemlig mange likheter med menneskene. Vannet som strømmer forbi kan du sammenlikne med tiden som går. Akkurat som du ikke kan besøke det helt samme stedet blant mennesker to ganger, fordi tiden som er gått siden sist har ført med seg endringer. Forholdet mellom to mennesker seg etter hvert som tiden går, slik at de som var venner kanskje er blitt uvenner. Og de som var uvenner er kanskje blitt kjærester og så videre.
Slik er det med elvebunnen også. Du kan ikke vasse utover på den samme elvebunnen to ganger. Vannet som har rent forbi har endret den litt. Vannstrømmen bringer med seg noe og tar med seg noe. Ser du likheten mellom tiden hos menneskene og vannstrømmen hos elvebunnen?
- Ja, jeg ser likheten, svarte St. Peter. Men han kunne ikke helt skjønne hva Vår Herre mente dette hadde med en jevn, grå elvebunn å gjøre.
- Så fortsatte Vår Herre: Jeg har lært av det som skjedde da vi skapte menneskene, St. Peter. Du husker hva vi sa, om at mennesker skulle være forskjellige. Og at forskjellene ville skape positive krefter som ville utvikle samfunnet videre og videre på best mulig måte. Men så oppdaget vi at det mellom menneskene fantes det som kalles misunnelse og sjalusi. Dette trodde vi bare var som ubetydelige detaljer å regne, som ikke vil ha noen særlig innvirkning på menneskene. Men når tiden begynte å virke sammen med disse ubetydelige detaljene, så ble de i sammen til store krefter som tok styringen på mye av utviklingen blant menneskene.

St. Peter ble stående og tenke på sjalusien, misunnelsen og liknende krefter mens Vår Herre gikk for å slippe på vannet over den nylagte elvebunnen.

- Nå skal du se, sa Vår Herre. Se på steinene på elvebunnen. Akkurat som du sa, så er de svært så ulike i både form og størrelse. Noen stikker høyt over de andre, og elvebunnen er ikke akkurat vakker. Dessuten er den svært vond å vasse utover på. Men, så ser du at de små sandkornene og grusen er så lette at vannet tar tak i dem og virvler dem rundt. Og når de virvler rundt, så ser du at de begynner å slipe på de store steinene. Ser du det?
- Ja, svarte St. Peter forbløffet over effekten små sandkorn fikk på store steiner når rennende vann tok de virvlende med seg.
- Vår Herre så at St. Peter nesten skjønte poenget han ville frem til, og sa: Og når det har gått litt tid og rent noe vann i elva, så vil steinene på bunnen være slipt til slik at de er en helt jevn og grå masse. Og om en stein skulle rugge litt på seg slik at den stikker sitt hode opp over denne grå, jevne massen som elvebunnen er. Så vil kreftene som sand, grus og rennende vann til sammen danner, raskt og kompromissløst slipe den ned, slik at den igjen blir en del av den grå og jevne elvebunnen.
Og nå skjønner vel du også, St. Peter, at bedre måte å få en elvebunn jevn og grå på enn denne, det finnes ikke, sa Vår Herre.
- Ja, det skjønner jeg, svarte St. Peter.
- Det som er betenkelig, sa Vår Herre tankefullt. Det er at på et punkt fraviker menneskene og elvebunnen veldig.
- Og hvilket punkt er så det? spurte St. Peter.
- Jo, i motsetning til elvebunnen, så er menneskene aller vakrest når de er ulike og lar ulikheten være noe positivt. Så jeg håper at de en gang får kontroll på disse i utgangspunktet ubetydelige kreftene. Og godtar at de er ulike, og at folk må få lov til å lykkes innenfor det de er gode til. Uten at sjalusi og misunnelse sliper menneskene ned til en grå, jevn masse. Men jeg vet at den kampen blir tøff. Det vil faktisk være tider da hele nasjoner, ja mange nasjoner, har utviklet sine styringsmekanismer ut fra at alle skal være like. Men slike styringssystemer vil være forbigående, tror jeg. Fordi menneskenes indre kraft til selvrealisering ut fra egne evner, og bevissthet om at ulikhet er en styrke for samfunnet, til slutt vil bli en sterkere kraft enn sjalusi og misunnelse. Hvertfall håper jeg for menneskenes skyld at de lærer seg både det å unne og glede seg over hva andre får til – eller i ekte oppriktighet nesten får til. Og at de ser at det faktisk er til nytte for mange, det at en eller noen få forsøker å få til noe og lykkes med dette. Tenk om menneskene en dag gir en hjelpende hånd til folk som holder på å mislykkes, i stedet for i skadefryd si at jeg hele tiden har visst at dette ikke kunne gå. Fra den dag er det bare elvebunnen som vil være en grå og jevn masse, som mennesker av alle størrelser og fasonger kan glede seg over å vasse på.

Så snudde Vår Herre og St. Peter og gikk rolig vekk fra den vakre elven som suste fredelig. I trygg forvissing om at nede på bunnen virvlet sand og grus rundt og rundt med like stor styrke og brutalitet som sjalusi og misunnelse. Og de slipte steinene som bunnen besto av, ned til en jevn og grå masse. Og slik ville det alltid være på elvebunnen. Men hvordan ville det være blant menneskene?