Prostivisitas i Hedalen stavkirke

Torsdag 29.4. var det prostivisitas i Hedalen stavkirke.  Her var det lagt opp til kveldssamling der biskopen og flere prester hadde innlegg.  Biskopen var i sin hilsen opptatt av at vårt daglige arbeid er et oppstandelsesarbeid.  Eiliv prest reiste spørsmålet "Hvor skal min hjelp komme fra?" og pilegrimsprest Arne Bakken orienterte om den planlagte pilegrimsveien mellom Hedalen stavkirke og St. Tomaskyrkja på Fillefjell.

Om oppstandelsesarbeid

Biskopen hadde følgende hilsen til menigheten:  --Kristus er oppstanden!  Hun hadde med seg et oppstandelseskors hun hadde fått av presten Ilo fra Nicaragua. --Vi bør tenke på vårt daglige arbeid som et oppstandelsesarbeid, sa Rosemarie. 

--Når vi gjør dette, er vi med på å skape gode livsvilkår for hverandre.  Vi kan bringe tro, håp og kjærlighet til andre gjennom det vi gjør.  Derfor skal vi ikke tenke for smått om vårt daglige arbeid.

Hvor skal min hjelp komme fra?

Eiliv prest tok i sin preken utgangspunkt i salme 121.  Her gjengir vi både teksten og prekenen:

Hvor skal min hjelp komme fra? Salmen vi leste gir et svar: Min hjelp kommer fra Herren. Men hvordan gir han oss hjelp? I forbindelse med konfirmasjonsundervisningen snakker vi om møtesteder. Da tenker vi på måter Gud ønsker å komme i kontakt med oss på: Bibelen, bønn, dåp og nattverd.

Dermed har vi også nevnt de viktigste tingene som skjer i en gudstjeneste. Gjennom Bibelen taler Gud til oss. Han har lovet å høre på, når vi snakker til ham. Han har også gitt to konkrete tegn til kirken: dåp og nattverd = en ring = tegn + løfte.

De fleste i vårt land er døpt. Men hva er forholdet til Bibel, bønn og nattverden? I flere sammenhenger kan vi spørre oss selv: hvorfor er det så få som møter opp på søndag
kl. 11? Går det an å bruke nattverdoppmøte som et temperaturmål på hvordan det står til med troen?

Hvor skal min hjelp komme fra? Stiller mennesker dette spørsmål? Bibelen snakker om at det går an å få det så godt, at en glemmer Gud? Er det situasjonen i vårt land? Eller bor det mer tro ute blant folk enn det som kommer til syne på søndag formiddag kl.11.00?

Vi har sunget to salmer. Vet ikke hva du tenkte på da du sang disse? Jeg tror at dette er to salmene setter tanker i sving hos de fleste -) minnet om viktige dager i livet.
”O bli hos meg”. Jeg var 9 år. Min morfar var død. Jeg husker ennå hvilke følelser denne salmen skapte i meg. Som prest møter jeg også mennesker som har mistet sine. Mange ganger skulle jeg ha unnet flere å bli med rundt, oppdage hva mennesker tenker rundt spørsmål som har med død å gjøre, se at tanken på Gud ikke er så fremmed.

Er det bare situasjonen? Er det møtet med døden som fremkaller slike spørsmål? ”Hvor skal min hjelp komme fra”? Noen ganger også på vegne av dem som har gått bort.

Jeg husker en lærer. Han hadde mistet mor. Mor hadde vært kirketjener i flere 10-talls år. Men hun hadde aldri vært til nattverd. Hva mente presten om hennes sjanser? Er det bare dem som benytter seg av nattverden som vil få den hjelp de trenger av Gud?

Spørsmålet ble så påtrengende, at jeg følte jeg burde gjøre noe med det. Vi la en plan for hvordan vi kunne ta opp tema i talen. Bl.a. skrev jeg talen på forhånd, slik at han fikk lese gjennom den, for at ikke mor skulle stilles i et uheldig lys.

Noen av svarene var: Ikke opp til oss å vite hvordan det går, Guds hjelp er heller ikke bundet til om vi har deltatt i nattverden, så lenge han også har gitt oss andre måter å ta kontakt på.
Samtidig: spørsmålet viser oss, at det kan være lurt å snakke sammen om det som har med tro å gjøre som ektefeller, med barn. Nattverden er også en glimrende anledning til å gjøre ting konkret. Hvorfor ikke bruke denne muligheten?

Noen føler kanskje at det blir høytidelig og hellig fremme i kirken. Det kan handle om at en ikke vil stikke seg frem. Kanskje noen holder seg borte fra gudstjenester med nattverd. Hva om jeg blir den eneste som sitter igjen i kirkebenken?

En ting jeg har merket meg er at det er lettere å delta i nattverden, når en har den på sykehjem eller liknende. I de årene jeg har vært prest har jeg ofte blitt undret over hvor mange av dem som er på institusjoner, deltar i nattverden. Det har blitt noen sykehjem etter hvert. Er det bare de troende som lander på sykehjem, eller står er troen mer utbredt blant folk enn det vi lett tenker?

Jeg husker også en mann. Han var en trofast kirkegjenger. Men var aldri fremme ved nattverdsbordet. Så kom han på aldershjemmet. Første gang jeg skulle ha andakt etterpå, var det også nattverd. Da jeg gikk rundt med begerne, sa han høyt og tydelig at han ville delta.

Jeg tror at vi har mye å arbeide med innenfor kirka. Det handler om at folk kan føle seg hjemme. Det handler også om å få et rett bilde av hva Bibelen mener med tro. Et bilde som blir til hjelp og som ikke trykker en ned.

Ofte bruker jeg å sammenlikne troen med to hender. Mitt forhold til Gud handler om at Gud tar tak i den ene hånden min. Om hånden min er stor eller liten betyr ingenting for ham. Overfor Gud handler det nemlig å oppdage at tryggheten ligger i at Guds hånd er stor nok til å holde meg fast.

Den andre hånda som jeg har igjen, kan jeg bruke til å hjelpe andre mennesker. Her er troen like forskjellig, som våre naturlige hender er. Denne forskjell er villet av Gud. Gud har ulike tanker for oss.

Tro: hva er det? I salmen ”O bli hos meg” finner vi et navn på Jesus: ”du, hjelpeløses hjelper”. Dette navnet fanger inn to ting: Det ene er at den som bruker navnet føler seg svak. Noe i livet har fremkalt spørsmålet: Hvor skal min hjelp komme fra? Det andre er at den som bruker navnet vet hvor han skal gå. Nøden har fått en retning: Min hjelp kommer fra Herren. Troen kommer til syne i denne spenningen, en kraft som fører mine to hender sammen.

Jesus har lært oss Fader Vår. Kanskje bruke den. En fortalte at han brukte Fader Vår hver kveld. Når han kom til det sted der det står: forlat oss vår skyld, gjorde han et stopp: snakket med Gud om hvordan dagen hadde vært.

Kjærlighet fra Gud, som en kilde klar og ren. Kanskje var det nettopp denne kilden vedkommende drakk av. Ja, for Gud er ikke lenger borte enn at to foldede hender kan nå ham.

Pilegrimsvandring

-Hele vårt liv er en vandring mot det hellige, sa pilegrimsprest Arne Bakken.  I Norge er det nå 200 mil med merkede pilegrimsruter. --Nå skal pilegrimsveien fra Hedalen stavkirke til St. Tomaskyrkja på Fillefjell merkes, og det skal være avstikkere til alle de 33 kirkene i Valdres.

Bakken viste fram pilegrimsstaven som skal gå fra kirke til kirke.  Den skal starte i Hedalen.

--Det vil nok ta litt tid å merke denne pilegrimsveien, sa prost Georg Espolin Johnsen.  --En pilegrim skal jo ikke løpe...

Les mer om pilegrimsveien her.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |