Marimesse ved Anne Hilde

Søndag 28.mars var en historisk dag for Hedalen menighet.  Sokneprest Anne Hilde Flaten Øigarden holdt sin første gudstjeneste i Hedalen stavkirke siden ordinasjonen i 1987. 

Hele 217 hadde møtt fram, og vi fikk oppleve en engasjert prest som talte til menigheten på hedalsdialekt.  Tre barn ble båret til dåpen denne søndagen.

Hedalen.no gjengir her prekenen Anne Hilde holdt:

Vi feirer i dag Maria budskapsdag, det er ni måneder til jul og hadde vi vært helt korrekte, hadde vi møts her om torsdagen som var, den 25., for det er den som opprinnelig dagen for Marimess; da var det nøyaktig ni måneder til juldagen, nå har vi rasjonalisert litt og lagt den til nærmeste søndag.

--Det skulle virkelig vært artig og visst hva de foretok seg her i kirka på marimess i middelalderen, da madonnaen vår ennå stod på alteret i stavkirka, omgitt av alterskapet og var gjenstand for beundring og tilbedelse.

Da det ennå var lov å tilbe og ære Maria, før nye sannheter kom og madonnaen ble parkert på nordveggen. Siden har madonnaen stått her litt stille og forsagt på hylla si, men fortsatt blitt beundra av både små og store auger når prestens tale ble litt for lang.

Nordsida -- det er jo kvinnesida fra gammelt. Hvorfor der og ikke sørsida?
Kanskje fordi Maria, Jesu mor, avbilda i kunsten, oftest står på den sida av
korset.  Kanskje også pga den erfaring at kvinnene mange ganger er sterkest til å takle motbør, nordavinden er den strieste og kaldeste av de strømninger livet kan utsetta oss for...

Uansett sin mer beskjedne plass; Maria har blitt forbilde og forbundsfelle for mange kvinner opp gjennom historia. Ho visste hvordan det var både å bære fram en unge, føde en unge og siden miste en unge. Mor Maria har opp gjennom historien gitt mot og styrke til mange kvinner, ikke minst fødende kvinner. Det fortelles at ei salve laga av Marialilja ble brukt til å mjuke opp fødselskanalen ved trange fødsler, og salva ble ved det kalla "jordmoras høyre hånd".

Marialilja, som i dag er bedre kjent som "Märthas lilje" er den hviteste av alle liljer. De hvite kronbladene symboliserer Marias jomfrukropp og de (seks) gule støvbærerne det guddommelige lyset i sjela hennes, ført dit av engelen Gabriel.

Marialilja er hvit som morsmelk. Maria lot Gud bruke seg til fødselskanal for sin sønn. Hennes åpne innstilling, hennes lydighet og tjenersinn ga Gud mulighet til å gjennomføre den plan han hadde lagt for å gi jorda og menneskene her et nytt håp.

Det bibelordet lyder ved vår dåp og det finnes i åpningsorda i den nye gravferdsliturgien vår.

Det var Maria som gav Jesus fra Gud til oss. Vi feirer hennes bebudelse i dag, starten på svangerskapet. Vi feirer med hennes egne lovsanger. Mariabudskapsdag er en hvit festdag midt i den fiolette fastetida og forberedelsen til påske. Sånn sett bryter den uhøvisk inn i kirkeårets rytme.

Men så praktisk er Gud. Og så konkret er vi som kirke. Det tar ni måneder fra engelen Gabriel overrasker Maria til Gud overrasker hele verden med å gi seg selv tilkjenne i en nyfødt speunge, født av ei ung og uerfaren mor i en stall i Betlehem.

Dagens festfarge er hvit. Vi har allerede sett det i de tre dåpskjolene. Guro, Julie og Odd Steffen bærer drakter som vitner om hva slags gaver som er gitt dem i dag, renhet og hellighet, fest og glede i Guds auger.

Vi kan tenke oss at det går en hvit tråd gjennom livet; fra dåpskjolen, til konfirmantkappa, via brudgomsskjorta/brudekjolen og så til sist den hvite likskjorta. Hvorfor har den kristne tradisjon gjerne kledd de døde i hvitt? Jo, fordi vi, pga Jesus, har tro på en oppstandelse og håp om en oppstandelsesfest i Guds himmel.

Hvit er festfarga. Vi som sørger, kler oss gjerne i svart, men den som er død, gjøres klar for en ny oppstandelse og en fest i Guds rike. Hvorfor kan vi med sikkerhet si det, eller hvorfor kan vi med frimodighet legge opp til det? Fordi den hvite tråden, om den er kort eller lang, går tilbake til dåpens hellige bad der vi fikk del i det som skjedde med Jesus i påska, og vi fikk det evige liv i gave..

Vi bruker mye hvitt i Guds hus. Alterduken er hvit, og gjerne av lin, den symboliserer likkledet, det klede Jesus ble svøpt i da de tok han ned fra korset, svøpte han og la han i grava. Nå ligger likkledet som festduk på alteret der vi feirer messe og synger lovsanger til den oppstandnes pris og ære.

Døden er overvunnet. Vi ser det på madonnaen på nordveggen også. Med Jesus på fanget ved sitt hjerte kan Maria trø den onde under fot. Han som er sterkere enn døden, har overmanna ondskapen, symbolisert ved draken og plassert de ødeleggende krefter og den onde makt der den hører hjemme - underlagt Jesu seier over døden.

Det er nettopp det vi forsøker å gjøre når vi i forkant av dåpen sier fram forsakelsen og trosbekjennelsen.

"Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen".

Å forsake betyr å si nei, si nei til den onde. - og så med de gamle, velprøvde orda si ja til Gud. Ja til Gud som har skapt oss, forma oss i mors liv - ja til Jesus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria...

Født av henne som forskrekka hører engelens ord om at ho skal bli mor til Guds Sønn og i undring mottar budskapet om Guds plan og audmjuk påtar seg oppgava.

Maria som kanskje med morgenkvalmen allerede på lur, skunder seg opp i fjellbygda til slektningen Elisabet for å hente støtte og gode råd. Maria som overvelda av Guds gaver bryter ut i sin historiske lovsang:

Guro Garli med dåpsfølge
 

Julie Samuelsen med dåpsfølge

Odd Steffen Kjensrud med dåpsfølge

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |